Alltid disse overfylte togene på vei til Frankfurt under den årlige bokmessen, de åpne vognene og seksmannskupéene, første klasse, andre klasse, alltid fullt, alltid forleggere av ulike slag, redaktører, utenlandsansvarlige, jegere og speidere, du kjenner dem på messekatalogene og de oppslåtte avtalebøkene, på brillene og dressene, draktene og skoene, av og til en forfatter som kommer styrtende ombord med åpen frakk og cordfløyelsdress, kanskje til og med kule støvler og en gammel reiseveske som er kjøpt på et bruktmarked i London eller New York. I det grå formiddagslyset lyser skjermene blått, blått, blått nedover rekkene, noen leser manus, andre fillete pocketbøker med markeringer, og notater i margen, telefonene gløder, kulepennene går og går, og hjulene slår mot skinneskjøtene, nesten hele tiden er det opptatt på dass, og stadig nye kaffekopper bæres inn, vannflasker, øl, sekt, og enda mer kaffe, halve rundstykker med ost og salami, og i de senere årene mer og mer joghurt og frukt, og nypresset juice.
…av og til en forfatter som kommer styrtende ombord med åpen frakk og cordfløyelsdress…
I gamle dager, et hav av røyk, sigaretter, piper, sigarer, jeg selv med en ølboks allerede på formiddagen, vi dro tidlig fra Hamburg på den tiden, det tok seks og en halv time ned, nå nærmest halvert, jeg kan se mitt aldrende ansikt i speile seg i vinduet, og landskapet som farer forbi der ute, landsbyene, elvene og de små dalene, byene der vi gjør korte opphold, og alle minnene som stiger i meg, alle bokmesseminnene fra åttitallet, nittitallet og nullnulltallet, alle bøkene som ble byttet og stjålet og gitt bort, vi var så unge og hadde ennå så mye plass i hyllene, vi dro med oss hjem tykke oppslagsverk, kriminalromaner, diktsamlinger og kokebøker, vi lånte traller og bar med oss ryggsekker. Og hele dagen, hver eneste dag hele uken var vi i de store hallene, hang vi på stands fra Danmark, Island, Norge, kanskje til og med Sverige, nei forresten aldri Sverige, der var det aldri noe å drikke, de var så snerpete, svenskene.
Ankomsthallen den gang på åttitallet, det er så vanskelig å forstå at det virkelig var den samme hallen som den som stråler mot meg i dag, de klare neonlysene, nyvasket plast i alle farger, barer med smoothies og vietnamesisk mat i pappbegre, flisene renvaskede, nesten skinnende, litt for mye av det gode, alle mennesker velstriglede og aldeles uten mørke render under fingerneglene, vekterne som patruljerer to og to, politiet, også de to og to, sikkerhet og orden til langt opp i halsen, sure gulp i munnhulen. På en annen side: Dette var helvetes forhall den gang heroinen hadde forkjørsrett, den gang alt handlet om forfall og død, om den ytterste nød på utstilling til alle døgnets timer, søppelet som fløt, sneipene, de knuste flaskene, sprøytene, på utsiden satt de på huk og kokte heroinen på colaboksbunner, de lå rett på asfalten, de bodde og sov i skitne pappkartonger som var fulle av piss og dritt, de døde som rotter.
Her kom vi med de nyskrevne manuskriptene våre. Med trillebager fulle av bøker rett fra trykkeriet. Med den velformulerte fiksjonen.
Dannede, kanskje til og med litt dristige på papiret.
*
Hotell Bristol, torsdag 14. Oktober
Kjære Susi!
Jeg nådde i Frankfurt ved halv syvtiden i går kveld, bare en ussel halvtime forsinket, og herregud, jeg hadde sittet og tellet på knokene i det toget gled inn på perrongen, det var den trettiende gangen jeg ankom denne byen for på en eller annen gang å delta på bokmessen, det er ikke til å begripe, det er jo et helt liv. I år har jeg bare to avtaler, den ene er et intervju med Aftenposten, det andre en middagsavtale med Jutta, og dersom du lurer på hvorfor hun vil møte meg her nede i stedet for i Hamburg, er svaret etter all sannsynlighet at det dreier seg om et eller annet som hun vil ta opp med meg her nede, for at det som skal sies kan legges frem i en atmosfære av avstand, kanskje nøytralitet, slik virker jo denne byen på menneskesinnet. Her blir det forhandlet. Kjøpt og forkastet. Skal jeg gjette på at forlaget og jeg heretter bare skal være ”gode venner”? Rapport følger. Kanskje er det bare jeg som er paranoid. Uansett gjør det ingen verdens ting.
For en tid tilbake ba du meg lese en novelle av Murakami. Speilet. Jeg leste den i natt.
For en tid tilbake ba du meg lese en novelle av Murakami. Speilet. Jeg leste den i natt. Nokså raskt, kanskje allerede etter en halv side, gikk det opp for meg at jeg hadde lest den før for en del år siden. Noe som øyeblikkelig førte til at jeg opprettet en parallell tankeløype. (Jeg er overbevist om at det er noe vi gjør oftere enn vi er klar over.) Mens jeg leste beretningen til denne unge mannen, som etter en sommer med hardt fysisk arbeid, nå har tatt jobb som nattevakt på en ungdomsskole, arbeidet hjernen min samtidig med å finne ut av hvor jeg selv hadde befunnet meg da jeg leste denne novellen for første gang; og: Hadde jeg lest den på norsk eller engelsk? Tysk? Noen linjerlangs senere hadde jeg en fornemmelse av at jeg hadde befunnet meg et eller annet sted i Skottland, kanskje Wales. Men så husket jeg det. Jeg hadde vært i St. Peter Ording, og det hadde vært vinter. Storm. Mørkt.
Nok om det. Foreløpig. Til Murakami å være er jo Speilet en forholdsvis oversiktlig novelle. Den unge mannens oppgave som nattevakt er enkel. Gjennom to inspeksjonsrunder, en klokken ni om kvelden, og en klokken tre om morgenen, skal han etterse at alt er i orden i huset. Lærerværelset. Gymsalen. Svømmebassenget. Fyrrommet, osv. Resten av vakten kan han gjøre som han vil. Sitte og lese i biblioteket. Spille basket med seg selv i gymsalen. Svømme. Eller han kan rett og slett legge seg til å sove.
Du vet, vinden som alltid river og slår i et eller annet der oppe. Regnet mot rutene.
Hotellet i St. Peter Ording var nesten tomt. Jeg lå lenge ut over nettene og leste. Hadde svømmebassenget mer eller mindre for meg selv. Jeg planla en novelle, kan jeg huske. Hvor dette folketomme svømmebassenget skulle spille en rolle som åsted for et tilfeldig møte en natt. Du vet, vinden som alltid river og slår i et eller annet der oppe. Regnet mot rutene. Mørket som forsterker det hele. I novellen gikk jeg rundt på hotellet midt på natten. Satte meg i spisesalen Sto ute i vinterhagen og lyttet til havet. Eller jeg svømte naken i det varme, opplyste vanne. Resten av rommet i mørke. Bare min egn pust. Til også ekkoet av en annens pust når meg…
Jeg kan huske at jeg sytes det var rart å støte på denne novellen av Murakami akkurat der oppe i St. Peter Ording akkurat da. Mens jeg i en noe fordreid form fikk min egen virkelighet ned på papiret i novelleform. Riktig nok bare i form av notater, men likevel. Og for å være ærlig: Selv om jeg aldri har satt den på trykk noe sted, eksisterer denne novellen, ja til og med i to varianter. I en av dem er du med i en ikke uvesentlig rolle. (Ja, det er din pust jeg hører som et ekko av min egen.)
Men Murakamis novelle er spredt for en hel verden. Murakamis nattevakt går og legger seg etter ni-runden. Alt vel. Bare en defekt dør inn til svømmehallen står og slår. Den kan han uansett ikke få gjort noe med i kveld. Han legger seg og sovner. Og våkner til lyden av den samme døren som står og slår. Men nå med en annen klang. Det er noe foruroligende som her puttes inn i historien, og kanskje enda mer foruroligende: Når jeg nå nettopp åpnet boken igjen, ser jeg at det jeg betegner som ”døren” i virkeligheten (eller hva jeg skal si) er en port. Og det til tross for at det bare er noen ganske få timer siden sist jeg leste denne teksten, og det for annen gang. Porten står og slår foruroligende, og denne døren eksisterer ikke i teksten i det hele tatt. Bare i en vrengt utgave i mitt minne, rettere sagt dårlige hukommelse.
Noe er annerledes, men han vet ikke hva. Han går runden, men alt er i orden over alt. Også mitt eget novelle-jeg driver rundt i ganger og korridorer med en følelse av annerledeshet. At noe snart skal skje. At noe eller noen allerede har satt seg i bevegelse, og snart vil krysse hans egen vei. Skrive seg inn i livet hans.
Murakamis hovedperson har noe av den samme fornemmelsen. Alt stemmer, alt er i orden i de ulike rommene og salene, og likevel… Når han passerer inngangspartiet, er det noe som plutselig viser seg på veggen ved siden av ham. Et speil. Et speil som ikke var der i går. Som aldri har hengt der før. Et stort speil der han ser seg selv i helfigur. Eller er det egentlig seg selv han ser?
”Speilbildet var ikke av meg. Eller, ytre sett var det utvilsomt meg, men jeg fornemmet at det ikke var meg likevel. Eller for å være mer presis, det var selvfølgelig meg, men en annen meg. Men det kunne ikke finnes et jeg utenfor meg. En som aldri skulle ha eksistert…
…En ting forsto jeg. Denne andre meg hatet meg dypt og inderlig, et hat så kaldt som et isfjell som gled rundt på et beksvart hav. Det var et hat som ingen kunne lege, det sto klart for meg”.
Og hele tiden står porten til svømmehallen og slår, og i mine egne erindringer som jo løper parallelt til denne moderne japanske fortellingen, driver isfjellet inn i det fra bunnen opplyste svømmebassenget på hotellet i St. Peter Ording, der jeg nå har begynt å sanse din pust som løper side om side med min egen, mens jeg svømmer rundt helt uten klær, og så våkner jeg og legger fra meg boken.
Ute herjer vinden med et eller annet. En dør. En takrenne. En port.
Jeg skal vise deg denne novellen en gang. Under visse betingelser.
