Hamburg 27. Oktober
I går sluttet jeg som spaltist i Dagsavisen. Det var helt udramatisk. Jeg sendte dem en mail der jeg skrev at jeg ikke ville skrive opp mot deadline lenger. Så gikk jeg i butikken og handlet inn kylling og grønnsaker til en kraftig høstsuppe. Da jeg kom tilbake lå det et brev fra redaktøren i inn-boksen, der han takket for følget, og føyde til en linje eller to om at leserne nok ville savne meg. Slik det jo er. Folk flest er høflige.
Nå spiller jeg Sibelius og tar det inn over meg. At jeg er helt fri fra forpliktende innleveringer av enhver art. Det må være tredve år siden sist. Himmelen er stor og blå. Solen strømmer inn på arbeidsrommet mitt. Døren til balkongen står åpen. Tykke ligger på dørstokken og myser. Først var det noen år i Arbeiderbladet under Steinar Hansson. Så nesten tjue i VG. Til slutt i underkant av to år i Dagsavisen, Arbeiderbladets inkarnasjon. Det holder nå. Det føles herlig å ha hele dette meningsmylderet bak seg. Når Susi ringer og vil ha meg med ut, er jeg ganske grei å be.
*
I trærne og i buskaset ut mot vannet sitter heirene urørlig over speilbildene av seg selv, og med dolkenebbene klare.
Vi spaserer ute ved Mühlenteich. Jeg har kastet jakka, jeg går med den over skulderen med pekefingeren gjennom hempa. T-skjorte i slutten av oktober. I trærne og i buskaset ut mot vannet sitter heirene urørlig over speilbildene av seg selv, og med dolkenebbene klare. Trekryperne rykker støtvis opp og ned de slitte stammene.
Susi: – De slapp den nye novellesamlingen til Kjell Askildsen i dag. Du så det?
Jeg svarer at jeg jo visste at den skulle komme, men at jeg så langt ikke har rukket noe særlig annet i dag enn å si opp som spaltist i Dagsavisen. Det er der konsentrasjonen min har befunnet seg i dag. Men det er klart. Det er en bemerkelsesverdig måte å avslutte et langt forfatterskap på. Jeg hadde ikke trodd at en pirk som Askildsen ville ha tillatt assistanse eller hjelp av noen art. Særlig ikke fra, hvem da egentlig?
– Kanskje man blir annerledes når man virkelig har kniven på strupen, sier hun.
Nettopp da er det viktig å være seg selv, tenker jeg, men plager ingen med det.
– ”Vennskapets pris”. Jeg smaker på tittelen. – Ikke dårlig. Hva er egentlig prisen for vårt vennskap? Har du tenkt på det?
– Jeg vet ikke. Hun ler. – Men jeg synes jo at det går ganske greit med avdragene. Hun fisker opp telefonen. Leser høyt. –”Rent språklig er denne boka helt på høyden. Minst halvparten av novellene, særlig de lengste, holder førsteklasses Askildsen-standard. Andre virker mer som fragmenter eller vignetter, men er fortsatt strålende lesing. I en slags prosalyrisk stil.”
– Jaha, sier jeg. – Oppsop, altså. ”Fragmenter”. Ærlig talt. Kan de ikke bare la de blinde og de døende være i fred! Hvem var det?
– Fredrik Wandrup. Dagbladet.
Min venn Fredrik. Ikke dårlig. Man kødder jo ikke med hellige menn. Vennskapets pris.
Hun: – Driver den i land hos deg i løpet av høsten?
– Det vil jeg tro. Den befinner seg sannsynligvis allerede i strømmen et sted. Bare den ikke blir hengende et sted ute på revene. Ta det rolig. Jeg skal i så fall svømme ut og hente den. Og Laila Stien? Treffer hun?
To dager tidligere har hun rappet med seg Laila Stiens nye novellesamling, ”Over elva” fra inn-boksen min.
– Åja, jeg synes da at hun treffer bestandig. Hun er så sikker. Jeg har bare lest de to første. De er vakre og litt brutale. Som det blir når menneskene i hovedrollene befinner seg et sted mellom barn og voksen. Jeg vil ikke lese mer enn en av disse novellene om dagen. Jeg gjør det alltid sånn når det er ordentlig vare. Og når jeg er igjennom venter jeg en ukes tid, før jeg leser hele boken i et drag.
– En fin novelle-politikk, sier jeg. – Jeg leser heller aldri mer enn en novelle pr dag når det handler om en ny samling. Selv ikke når de er ganske dårlige.
– Og du? Har du holdt helt opp med å skrive noveller?
– Jeg vet ikke. Ikke hvis jeg kan velge. Jeg skrev den siste da jeg skulle fylle femti. Nå er jeg snart seksti. Et tiår er i grunnen ikke så lang tid når det gjelder noveller. Flere av de jeg har skrevet har det tatt åtte, ti år å ferdigstille. Det er ikke uvanlig. En sjelden gang går det feiende fort. Nesten aldri. Det fine er at man aldri kan vite.
Vi går langs diket tilbake. En gang observerte vi en stripegås her, den nesten sølvfargede fuglen lå og gresset med en flokk grågjess et godt stykke fra land. En sjeldenhet fra det fjerne Østen. En fremmed. Plutselig og uventet.
– Er det mulig å sette seg ned og vente? sier Susi.
– Sikkert, sier jeg. – Men det er umulig å vite hva man skal vente på.
Jeg unnlater bevisst å snakke om den uferdige St. Peter Ording-novellen. Der hun selv spiller en viss rolle. Rettere sagt en annen utgave av henne selv. Det er stygt gjort, naturligvis. En avgjørelse fattet av en ond, indre fetter. Kanskje skriver jeg den ferdig en dag. Jeg tror det er derfor jeg tier nå. For å gi den en sjanse.
Sener spiser vi glovarm kyllingsuppe med ingefær og koriander. Hele tiden ligger katten i fanget hennes, og drømmer neppe om noe annet enn nettopp det.
