Emma Cline er en av de sjelden debutantene som ble en snakkis i forlagsbransjen, vant kritikernes hjerter, – og samtidig inntok bestselgerlistene. Vi snakket med Emma om «Jentene», som baserer seg på livet til jentene den gale hippie-kultlederen Charles Manson omgav seg med.
Hvorfor tror du boken treffer så bredt?
Jeg tror det er noe dypt universelt ved ønsket om å bli sett og forstått, og det er dette behovet som er kjernen i boken. Vi går alle gjennom ungdomstiden, og selv om de færreste av oss opplever noe så ekstremt som det Evie gjør, er hennes historie et ‘i-verste-fall’ for en ganske vanlig situasjon – tenåringer ønsker å bli elsket og forstått og blir satt i en veldig sårbar posisjon når verden benytter seg av deres behov.
Den kjente historien om Charles Manson får en feministisk vri i nydelig skrevet debut. Les Aftenpostens anmeldelse av Emma Clines «Jentene».
Finn ut mer om Emma Cline og kjøp boken
Du har skrevet frem Evie og hennes lengsel etter å høre til og å bli elsket uten en falsk tone, hvordan fant du frem til henne?
Boken begynte opprinnelig med Evie som voksen – for meg var det hun som var utgangspunktet for historien, en kvinne som hadde vært perifert involvert i en beryktet forbrytelse som tenåring. Historien startet med at jeg forsøkte å forestille meg hvordan hun rettferdiggjorde sin tvetydige moralske holdning for seg selv. Nostalgi interesserer meg, når fortiden og nåtiden er likeverdig tilstede. Evie holdes som gissel av sin egen fortid, hun har ikke laget de forsonende fortellingene vi liker å tro at et traume resulterer i.
Evie holdes som gissel av sin egen fortid, hun har ikke laget de forsonende fortellingene vi liker å tro at et traume resulterer i.
Med utgangspunkt i Charles Manson-sekten
Du skriver om en kult, og jeg syns det er fascinerende at du ikke skriver om persondyrkelse av en karismatisk leder, men at det er dynamikken mellom de kvinnelige kultmedlemmene de undersøker. Var det klart for deg helt fra starten av at det var slik du ville fortelle historien?
Vi er kommet dit hen at den karismatiske mannlige kultlederen er blitt en klisje — jeg tror de fleste er temmelig lei av å lese om sånne figurer. Som forfatter var det langt mer interessant å sette fokus på jentene og gjøre Russell til en bifigur. Det gav meg også muligheten til å skrive om jentevennskap, skrive en slags utradisjonell kjærlighetsroman. Jeg er interessert i de hvite flekkene på kartet når det kommer til vennskap, det er så mange språklige og kulturelle koder omkring andre typer relasjoner, som ekteskap og familie, men vennskap er uten den typen sosial kontroll. Det er udefinert, og det tillater alle de tvetydigheter og skitne maktspill som er mest interessante for meg for forfatter.
Hva var hovedprosjektet ditt da du begynte å skrive Jentene? Ville du skrive om Manson-sekten?
Prosjektet mitt var først og fremst å skrive om den mørkeste delen av en jentes ungdomstid. Jeg grublet frem en måte å bruke elementer fra Manson-historien på, og å gjøre dem relevante for den historien jeg ville fortelle. Det interesserte meg hvordan enkelte forbrytelser blir holdt i live gjennom den kulturelle bevisstheten, men jeg var aldri opptatt av fakta, det var ikke bokens prosjekt. Det fins allerede så mange bøker og filmer som tar for seg de historiske fakta, å forsøke å vriste noe nytt ut av det stod for meg som helt uinteressant. Forbrytelsen er jo i grunnen det minst interessante i boken. Jeg er mye mer interessert i øyeblikkene med dagligdags psykologisk og emosjonell vold, det er de som er i forgrunnen i boken. Der ligger kjernen i prosjektet for meg; å undersøke volden under overflaten i en helt vanlig jenteoppvekst.
Forbrytelsen er jo i grunnen det minst interessante i boken.
Vil ikke glamorisere volden
I romanen behandler du volden jentene påfører ofrene sine lavmælt og sobert, likevel føles det sjokkerende brutalt når man leser. Det virker som du skifter språklig takt i de scenene. Var det vanskelig å finne den rette stilen og nesten drømmeaktige stemningen disse scenene har?
Det var viktig for meg å hverken sensasjonalisere eller glamorisere volden i boken, så jeg måtte være spesielt forsiktig i de delene og velge ord og tempo med omhu. Boken tar på mange måter avstand fra vår kulturs mytologisering og estetisering av vold, så det handler mye om å forsøke å få disse scenene til å reflektere banaliteten og realismen i ondskapen, slik små og ordinære detaljer kan være langt mer skrekkinngytende enn noe mer dramatisk ville vært.
