De jeg begynte å følge med på sykkelritt på nittitallet, var jeg veldig klar på en ting: Jeg skulle aldri noensinne smugle denne nye lidenskapen inn i skjønnlitteraturen. Et høytidelig løfte til meg selv. Endelig hadde jeg klart å opprette et helt nytt rom i livet mitt som ikke hadde noe som helst med litteratur å gjøre. Den lå en stor frihet i å legge fra seg bøker, anmeldelser og manuskripter, og gjøre noe såpass syndig som å skru på tv`n midt på blanke formiddagen, og tilbringe fem timer i lenestolen. Dag etter dag. Ikke for å se på bokbad og oppbyggelige kulturprogrammer, men for å frotse i blod, svette og søle i Flandern rundt og Paris Roubaix, eller i strålende vårsol fra Paris til Nice. Og naturligvis: Sommerens vakreste eventyr, Tour de France. Tre uker!
Det løftet har jeg holdt. Så langt har det ikke dukket opp en eneste person i mine romaner eller fortellinger som interesserer seg for sykkelritt.
Men nå når årets Tour nærmer seg sin avslutning, tenker jeg at sannelig er det godt at andre forfattere ser annerledes på den saken. For i det vemodet som alltid melder seg i meg når rytterne halser mot oppløpet på Champs-Élysées, går jeg automatisk til bokhylla for å forlenge ”Den store sløyfa” med noen ekstra dager.
For selvfølgelig finnes det romaner om Tour de France. Mange. Her er to norske, som jeg synes det er verdt å stanse opp ved:
Kurt Aust: ”Dødt løp” (Aschehoug)
Kurt Aust, er en forfatter som de fleste norske krimelskere kjenner godt til. Gjennom romanserien om Professor Thomas Boueberge og hans assistent Petter Hortten, har Aust etablert seg som den, etter min mening, beste forfatteren av historisk krim her til lands. At han heller ikke har problemer med spenning fra sin egen samtid, viser han med thrilleren ”Dødt løp” fra 2015. I denne romanen bygger Aust opp sitt eget fiktive Tour de France, med nøyaktig beskrevne etapper, sykkellag og ryttere. Og bare for å ha nevnt det: Noe slikt bør man helst ikke prøve seg på dersom man ikke besitter en kunnskap om sporten som befinner seg et godt stykke over middels. Det unge sykkeltalentet Erik Norse har nettopp sonet ferdig en dom for uaktsomt drap. For å komme unna negativ oppmerksomhet i Norge, samt pleie sitt sykkeltalent, får han hjelp til å starte på nytt i et fransk lag. Nesten for godt til å være sant. Via krokveier som ikke skal røpes her, blir han dessuten tatt ut som hjelperytter for laget Team Bank White under årets Tour de France. Og det er ikke bare sine lagkamerater han skal hjelpe, men også politiet. En sykkelmekaniker har blitt tatt av dage, og ting tyder på at en eller flere alvorlige forbrytelser skal finne sted under treukers-rittet. Men å være politispion i feltet er en risikabel affære, skal det vise seg. Over 450 sider får Tour-debutanten kjørt seg så det holder – på den ene og den andre måten. Og døden er, som i virkelighetens Tour, alltid meget tett på.
Boken er ikke bare veldig spennende, men også et funn for alle som ønsker seg et blikk bak i sykkelsportens kulisser. Hvordan er livet i feltet? Hvem bestemmer hva? Hvordan fungerer et brudd? Hvem får gå? Hvem for absolutt ikke gå? (Og hva pokker gjør gutta når de må på do?) Du finner svar på dette og mye annet i ”Dødt løp”. Som til og med har en søt liten kjærlighetshistorie som bonusspor.
Geir Stian Ulstein: ”Tour dø France” (Fri Flyt)
Geir Stian Ulstein har vært på sykkeltur på papiret før et par ganger. Sist med ”Monumentene: syklingens endagsklassikere”. (Fri Flyt 2018) I romanen av året, ”Tour dø France”, tar han utgangspunkt i Touren anno 1919. Europa ligger i ruiner etter den mest meningsløse krigen menneskeheten har sett. Ute på de sønderskutte markene stinker det av hundre tusenvis av menn og hester i forråtnelse. Er det mulig å tenke sykkelritt under slike forhold? Selvfølgelig. Ikke bare er det mulig, det er til og med logisk. Den første Tour de France arrangeres i 1903, og vinnes av Maurice Garin. I krigsårene 1915-18 ligger rittet nede. Men i 1919 er man på hjul igjen. Før start minnes mann de fallene vinnerne, og så skal man naturligvis sykle gjennom det nye Frankrike. Noe annet ville nesten være skamløst med tanke på alle de millionene av unge menn som har satt livet til for at de nye grensene skal kunne dras på kartet. Til start stiller som rimelig kan være, gutter som nettopp har krabbet opp av skyttergravene, og som automatisk kaster seg i dekning når startsignalet lyder. For så å kjøre etapper som er godt og vel det dobbelte av hva som er tilfelle i dag. Over slagfelt der beinpipene av deres kamerater stikker opp av jorden. Tour de France på sitt aller, aller mest vanvittige. Kanskje også på sitt aller viktigste og mest meningsfulle: Et helt folk er på knærne etter lyspunkter, helter, og sunn spenning, etter et mareritt som savner sitt sidestykke i historien.
Inn i denne rammen av dyster virkelighet, sender så Ulstein sine fiktive romanpersoner. I den franske havnebyen Cherbourg, ligger et norsk skip. I kaoset etter krigen blir det holdt i en slags arrest, mens myndighetene forsøker å finne ut av hvem som var venn og hvem som var fiende. Fem av mannskapet synes imidlertid at det kan være en god ide å komme seg til Paris isteden. Og på finurlig vis, finner de fem nordmennene seg selv på startsstreken den natten Touren starter. Og på grunn av dårlig kjennskap til det franske språk: Foreløpig lykkelig uvitende om den løypa som ligger foran dem.
Med sin inngående kjennskap til Tour de Frances historie, klarer Geir Stian Ulstein å smi en både fornøyelig og interessant roman av dette. Tourens første år er så full av vanvittige anekdoter og fortellinger, myter og løgner og bedrag, at det bare er å gi seg over. Mange sykkelinteressert vil kunne nikke gjenkjennende til mye av det som er tatt med her, men de fleste vil nok ganske sikkert finne ut at galskapen var enda større enn man i utgangspunktet trodde. Alt sammen sett og opplevd av fem krigstrette nordmenn som egentlig bare vil hjem til ”Gullfisken” i Oslo, men som altså dessverre må igjennom både Pyrineene og Alpene, samt en hel masse viderverdigheter først.
Underholdene. Opplysende. Og veldig morsomt.
