Hun har alltid et bokprosjekt på gang. Helst to. Gjerne en bok for barn og en for voksne. Tilsammen har Gro Dahle skrevet over 60 bøker. Når hun ikke skriver selv, inspirerer og lærer hun gjerne andre å skrive. Da anbefaler hun alltid kursdeltakerne å starte med håndskrift. For det er der tilgangen til ankerpunktene ligger, der tingene står på spill, der det brenner. Lydbøker er Gro Dahles favorittinngang til litteraturen. Der hun møter en pust av ord. Da kommer hun nærmere.
Vi tok en prat med Gro en fargerik høstdag i september, på en benk utenfor lydbokstudioet på Fredensborg, for en samtale om å skrive, lese og lytte til bøker.
Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?
– I går startet jeg med å skrive på en novelle i nitiden, deretter hadde jeg et intervju. Så var det innlesing i lydbokstudio og deretter skriving igjen fra syv til ti. Når jeg er i en prosess så er det sånn at ting ruller på hele tiden. Da dukker det gjerne opp setninger, replikker, eller bilder. Da må jeg få det ned. Før jeg traff deg nå så satt jeg i et kvarter i bilen med PC-en for å få ned noe jeg kom på.
Bruker du alltid PC når du skriver?
– Jeg bruker stort sett penn og papir hjemme. Fordi jeg ikke hadde datamaskin før jeg var 16 år, så ligger grunnspråket mitt i hånda. Det er gjennom armen og kroppen jeg får kontakt med lagrene mine. Jeg får ikke kontakt med forankringen og røttene når jeg bruker PC-en, da får jeg bare overflaten. For å komme til ankerpunkter, der hvor ting står på spill, der det brenner, da må jeg tilbake til håndskriften. Jeg ser det på skrivekursene mine også, at mange skriver annerledes for hånd enn på PC. Jeg anbefaler alltid å prøve håndskrift i startfasen, for det er ofte der det brenner.
Er det en slags teknikk?
– Ja, nevrologene har sett at det finnes to språksystemer; det frontale der logikken sitter, og et i bakhodet med direkte kontakt med ryggmargen. Det er dette språksenteret jeg trenger kontakt med. Det er en teknikk som går på å ikke la frontallappen styre alt. Hvis man skriver friskrift som ikke har retning og mål, da kan man få tilgang til dette språksenteret. En del minner sitter i kroppen, ikke bare i hjernen. Minnene kan sitte i armen.
Bruker du konkrete minner fra ditt eget liv når du skriver?
– Jeg bruker lukt, smak og steder, men ikke konkrete minner om personer og situasjoner. Mange av tekstene mine er satt sammen av observasjoner. De har jeg lagret og henter frem fra meg selv. Minnematerialet henter jeg energi fra og bruker til å skape trøkk i en tekst.
Er det sånn at du kan merke det når du skriver noe som blir veldig bra?
– Jeg kan merke at «Nå er jeg inne på noe, her er det noe som brenner, her er det ladning». For eksempel at det er en kombinasjon av ord som skaper en kraft, et utgangspunkt for assosiasjoner. Da kan jeg merke potensialet – et potensial og en ressurs som dukker opp i det språklige. Ofte handler det om det farlige, eller det ubehagelige. For eksempel setningen «Moren min er en saks». Den har et potensial. Den kan bli spennende og bra. Det er observasjonene og ordkombinasjonen som jeg er på jakt etter.
Hvilke av dine egne bøker er du mest glad i?
– Sinna mann er jeg veldig fornøyd med å ha skrevet. Den har hatt en aktiv rolle i samfunnet. Den var veldig provoserende for veldig mange, og den har røsket litt i den taushets- og tabubelagte rundt vold i hjemmet. Mange barn har følt at de har blitt sett gjennom den boken. Det har kommet barn bort til meg og sagt «Takk for at du så meg, jeg trodde jeg var alene!» Barn synes den er morsom, mens voksne synes den er ekkel. Noen bibliotek setter den i et rom så ikke barn skal få tak i den. Det synes jeg er spennende.
Blomsterhandlersken er tre diktsamlinger og en korttekstsamling pakket inn i prosa. Det samme med «Huset i snøen». Jeg er egentlig en sånn person som driver med murervirksomhet. Putter bitene sammen. Det tar forferdelig lang tid. En prosabok for eksempel, kan ta fire år. En billedbok kan ta to uker. Dikt går fortere enn prosa. Prosa er langdistanseløp. Egentlig er jeg ikke så bra form, jeg må stoppe og puste.
Hvordan er det å lese sine egne tekster?
– Når jeg leser for publikum, da blir det plutselig ikke mitt. Da blir det plutselig litt spennende. Det blir som at jeg leser noe som er skrevet av noen andre. Av og til tenker jeg at «Den teksten var fryktelig kjedelig». Men jeg synes det er fryktelig gøy. Og jeg synes det er så hyggelig at det faktisk er noen som hører på Blomsterhandlersken. Da føles det veldig meningsfylt.
Hva tenker du er forskjellen på å lytte og å lese en bok?
– Jeg er selv en lydboklytter, det er min favorittinngang. Jeg pleier å lytte til flere lydbøker parallelt. Jeg liker å høre stemmen, da får jeg et avtrykk av det kroppslige. Papirboken er et teknisk vidunder, samlet i ryggen. Men med en skuespillers eller forfatters stemme, så møter jeg en pust av ord, en kropp av ord. Da kommer jeg nærmere. Når jeg leser inn mine egne bøker så er pusten min allerede i teksten, det er enkelt for meg å finne den.
Hvilken rolle spiller innleseren for hvilke bøker du lytter til?
– Det er liv eller død det. Jeg kan venne meg til en innleser, men stort sett kan jeg ikke det. Egentlig så hører jeg gjerne på lydbøker avhengig av innleser. For eksempel er det mange bøker jeg har lyttet til som jeg ellers ikke ville ha lest, bare fordi Duc Mai-The leser den.
Hvem er dine favorittforfattere?
– Jeg velger ofte forfattere som jeg ikke henter inspirasjon fra. The Road, av Cormac McCarthy er fantastisk. Jeg synes også Lars Saabye Christensen er fantastisk. De er så forskjellige fra meg, de forstyrrer meg ikke. Også elsker jeg fantasy. Jeg har skrevet en fantasyroman, Fem vinder over Tamalon. Jeg kunne tenkt meg å skrive flere. Jeg har alltid en fantasybok på gang.
Gro Dahles nyeste bok Amerika, kommer ut som lydbok i Storytel til våren. I mellomtiden kan du lese og lytte til noen av hennes tidligere bøker her.
Originalt publisert hos Storytel
