– Jeg tror mange finner lindring og trøst i synet av et tre. Vi er veldig avhengige av trær, av surstoffet. Når alt annet svikter og løper sin vei, står treet der. Det løper ikke, sier Britt Karin Larsen.
Bokserien om folket på Finnskogen begynner med ei jente som blir født i skogen, «født under ensomhetstreet, for det var ikke ønsket, det skulle aldri vært født» skriver forfatter Britt Karin Larsen.
– Jeg ville skrive om en mor med et barn som hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av. Jeg ville skrive om sterke jenter som klarer seg, sier hun.
Denne uken fyller Britt Karin Larsen 70 år. For å forstå hvordan historien om jenta i skogen begynte kan vi gå 70 år tilbake i tid. Det var på tampen av andre verdenskrig og Britt Karins mor var gravid. Barnefaren hadde reist til Sverige. Bortsett fra barnet som lå i magen hennes var hun alene.
– Mora mi visste ikke hvor hun skulle gå med ungen sin, sier forfatteren.
Hun finner tilflukt på et mødrehjem, der blir Britt Karin født en måned for tidlig i april 1945. Det er også en måned før frigjøringen.
– Mamma fortalte hun satt med meg i bomberommet før krigen tok slutt.
Britt Karins mor har bestemt seg for å adoptere bort barnet, men da hun hører skrikene til en mor som skal gi fra seg gutten sin skifter hun mening.
– Hun ble glad i meg, så fikk hun lov til å komme hjem til familien sin.
Britt Karin Larsen vokser opp sammen med moren og besteforeldrene sine. De var av skogfinneslekt, men snakket ikke om det. Skogfinner var ikke vel ansett i det norske samfunnet. Historien og kulturen til slekta si måtte Britt Karin Larsen finne senere. For bestemoren hennes var barnebarnets fødsel en påminnelse om hennes egen.
– Jeg er et uekte barn av en mor som er datter av et uekte barn. Gjennom hele barndommen ble jeg kalt ungen, sier forfatteren.
– De kalte oss lausunger på den tiden.
– Sa noen det til deg?
– Ja, det hendte. Noen ting har blitt bedre med årene.
Forfatteren har nå gitt ut seks bøker om folket på Finnskogen. De har hatt den sjeldne æren av å både bli godt lest og skamrost av kritikerne. Nå skriver hun på sjuende og siste bok i serien.
– Det blir siste, den aller aller aller siste, sier Britt Karin.
Kanskje sier hun det mest for seg selv. Hun hadde ikke tenkt til å skrive noen lang bokserie. Det skulle bare bli en roman, men så ble det sju av dem isteden.
– En gang får det ta slutt. De får klare seg, sier forfatteren.
Hun innrømmer at det vil bli rart å si adjø til karakterene hun har skrevet om så lenge.
Nå som du er 70 år, føler du at du har dårligere tid til å skrive det du vil?
– Det er derfor. Jeg må skynde meg å bli ferdig fordi plutselig så sier det bang og du får ikke skrevet et ord mer. Jeg har aldri hatt noe problem med å få nok å skrive om. Jeg hadde hatt nok å skrive til et liv til, sier hun.
Hjertet i huset
Vekkerklokken hennes ringer klokken halv syv om morgenen. Rommene i huset hennes har vært skriverom etter tur. Nå er det kjøkkenet.
– Det er hjertet i huset, sier Britt Karin.
Hun sitter ved kjøkkenbordet og skriver om morgenene.
– Der har jeg skrivemaskinen min og en liten snipp av bordet som jeg spiser brødskiver på. Hver gang jeg har skrevet en side går jeg ut av rommet og henter et nytt ark. Da får jeg beveget meg litt.
Utenfor vinduet har hun grantrærne og skogen.
– Bare synet av et tre utenfor vinduet kan hjelpe. Jeg er veldig glad i grana. De har disse skjørta du kan gå under når det regner. Vi hadde ei stor gran utenfor huset der jeg vokste opp. Vi pleide å sitte i skyggen under den og drikke kaffe. En gang fikk bestemor høre at kommunen hadde tenkt å hugge ned grana. Da gikk hun ut en tur og når hun kom inn igjen så hun at «nå har jeg bedt for grana». Så fikk den stå.
Hva slags forhold hadde du til skogen da du var liten?
– Det var et sted der man kunne gjemme seg. Fullt av mystiske mennesker. Der satt livets glade gutter med brennevinsflaskene og gjemte seg. Moren min pleide å ta meg med for å plukke bær. Hun syntes at susinga i furutrærne var så fin. Hør på denne furua, husker jeg at hun sa. For finnskogsfolket var trærne hellige, og rogna og furua var det helligste. I dag har vi kvittet oss med det. Ingenting er hellig lenger, kanskje bortsett fra barna våre.
Hva slags forhold har du til skogen nå?
– Jeg føler meg i slekt med Johan Borgen som sa at han så stier fra togvinduet og ble så fortvila. Jeg tenker på alle stiene jeg har lyst til å undersøke for å finne ut hvor de går. Jeg har gått en del av stiene men det er så mange av dem.
Kan du fortelle om hvordan du begynte å skrive? Den første boken din var en lyrikksamling.
– Som liten leverte jeg tre ganger så mange skriveoppgaver som jeg fikk, men jeg ville ikke bli forfatter. Jeg var glad i å tegne og male. Jeg avskydde dikt. Vi leste Wergeland på skolen og jeg avskydde ham. Da jeg ble eldre oppdaget jeg at jeg kunne tjene penger på å skrive for aviser og ukeblader. Jeg kunne skrive to eller tre noveller på en dag. Etter hvert var det ikke så stas å bare skrive ting som ble brent. Poesien oppdaget jeg ikke før jeg begynte å lese Astrid Tollefsen. Jeg husker at jeg stod i et hus for å vente på noen. Der, på et bord lå en bunke med diktsamlinger. Jeg hadde ikke noe å gjøre, så jeg plukket opp en. Det gikk rett inn. Jeg følte på den samme usikkerheten og rastløsheten som dikteren. Da fikk jeg lyst til å lære å skrive dikt. Etter hvert fikk jeg stipend og kunne slutte å skrive for ukebladene.
Tror du at poesien fortsatt preger måten du skriver romanene dine på?
– Jeg liker at språket har en god rytme, at det ikke halter. Det er vel fordi jeg liker å danse.
Hva ønsker du deg til bursdagen din?
– Alt jeg ønsker meg er gode samtaler og turfølge langs en sti.
