Ved påsketider slutter jeg å bekymre meg for papirbokens fremtid. Det kommer som kastet på meg. En slags plutselig frigjørende tanke. Det er en journalist fra Aftenposten som ringer. Eller en fra Dagbladet eller VG. Kanskje NRK. Det er dette med papirboken. Kontra e-boken. Blir det gitt ut for mange skjønnlitterære bøker hvert år? Er det riktig at kriminalromanen, så elendig som den har utviklet seg til å bli, fremdeles skal befinne seg under innkjøpsordningens beskyttende vinge? Eller er det jeg selv som kanskje har overdrevet litt? Satt det hele på spissen? For blir det ikke gitt ut en mengde gode kriminalromaner i Norge? Hvert eneste år? Og hvordan er det egentlig i Tyskland? Er papirboken truet der?
Helt automatisk, nesten som i transe hørte jeg hvordan jeg selv forsøkte å rette opp tidligere uttalelser, bestride dem og, eller forklare dem, men så var det altså at denne befriende vesle djevelen dukket opp og visket meg i øret. Gi faen. Det er nok nå. La de andre ta dette. De står i kø. Du skal dessuten snart dø. Jeg avbrøt samtalen midt i en av mine egne setninger. Et triks som min far hadde lært meg.
Både papirboken og jeg hadde det helt utmerket. Særlig med hverandre.
Og hadde altså en bekymring mindre i livet fra det øyeblikket jeg kastet telefonen inn på sengen og lukket døren. Både papirboken og jeg hadde det helt utmerket. Særlig med hverandre. Hvordan papirboken hadde det med ungdommen, med andre innvandrere enn jeg selv, eller arbeidsledige og mentalt tilbakestående, stilte jeg meg fra nå av knekkende likegyldig til. Jeg visste med meg selv at jeg aldri, verken på tysk, norsk eller engelsk ville lese en eneste artikkel der det ble spekulert rundt bokens fremtid, ja nåtid for den del. Og at jeg inntil den dagen sjelen forlot legemet skulle pleie, ja gjødsle og øke min leselyst, min medfødte lidenskap for romanen, novellen og diktet. Jeg hadde, nesten uten å vite det, forlatt bransjen og dukket meg i leserens absolutte uskyld.
Alle lesere i min generasjon har bøker i hyllene som har vært med en siden den natten da man begynte å være sammen med fremmede mennesker uten klær.
Jeg husker meget godt den første boken jeg kjøpte selv. Det var Heinrich Bölls Gruppebilde med dame. Jeg hadde allerede lest en mengde romaner, men Bölls bok fra 1971, i norsk språkdrakt allerede året etter, var den første boken kjøpt inn av meg selv til mitt eget bibliotek. Som vokste og la på seg, og som kom til å følge med på alle flyttelass. Slik også alle jeg kjente hadde det. I det minste er det slik jeg husker det. Man kjente bøkene i hverandres hyller, og hver gang man var på hjemmebesøk rundt om, merket man seg også de nye titlene som hadde kommet til siden sist. Jeg hadde venner som la større vekt på vinylplater, men ingen som ikke også hadde en boksamling som la på seg fra år til år. I tillegg kom alle de bøkene som man lånte på biblioteket. ”Folkebiblioteket”. Et vidunderlig ord. Bibliotekbøkene ble nomadene som strøk innom hybelens oase, der den trofaste stammen av egen-eide romaner og diktsamlinger sto tause i hyllene med sine velkjente rygger. Som konstanter i en urolig ungdomstid. Som trofaste veteraner når man omsider slår seg til ro. Alle lesere i min generasjon har bøker i hyllene som har vært med en siden den natten da man begynte å være sammen med fremmede mennesker uten klær. Eller røykte sin første sigarett. Ja, å gå langs sine egne hyller blir som å gå langs eget levd liv. Boris Vians Dagenes skum. Åja, det var hun lille dønn ville fra Brønnøysund. Hamsuns Mysterier. Lest i et eneste rystende drag gjennom en lang natt i Spania. Farvel til våpnene: Catos kritthvite ansikt der han står i trappehuset klokken halv fire på morgenen, med fire kilo hasj i en bærepose.
Hva gjør det meg at bodene i kjelleren her i huset er smekkfull av bokkasser og overfylte hyller som mine naboer har rensket leilighetene sine for? Ingen verdens ting. Nostalgi? Nei. Ikke et snev.
Det man tidligere tapetserte veggene sine med, gir man i dag videre til sin neste etter endt lesing. En ny og solidarisk ånd blant folk flest.
Jeg forlater leiligheten uten andre bekymringer enn flyktningstrømmen fra Syria, neonazismens oppblomstring i øst og vest, samt økosystemenes totale sammenbrudd. Alt i kontrollerte former. Det sliter ikke så fryktelig på meg. Og når det gjelder litteraturen føler jeg meg altså like trygg som en grevling under jorden. Minutter senere slentrer jeg forbi vårt lokale bibliotek. Rettere sagt vårt tidligere bibliotek. De måtte dessverre stenge. Ble for dyrt i lengden. Men hva gjør vel egentlig det så lenge den nye folkesporten handler om å kvitte seg med bøker? Det er ikke alle som skjuler dem i kjelleren. På hver eneste papircontainer finner man nå stabler med bøker som alle og enhver kan ta med seg. Tidligere fant man slitte eksemplarer av heftede cowboybøker på slike steder, men nå om dagen kan det like gjerne handle om Goethe og Schiller i innbundne utgaver. Nytt fra Norden? Anne B. Ragde og Henning Mankell. Det man tidligere tapetserte veggene sine med, gir man i dag videre til sin neste etter endt lesing. En ny og solidarisk ånd blant folk flest. Et opprør mot den elendige trangen til eiendom som alt for lenge har fått bre seg ut i hjemmene. Se her! Ta en bok. Ta tre! I annenhver cafe og kneipe kan man etter endt besøk raske med seg bøker av alle slag og ulike sjangere, alt gratis og til fri benyttelse. Det gamle folkebiblioteket begynner å fremstå som et eller annet som vi heldigvis har kommet oss bort fra. Måtte vi virkelig levere bøkene tilbake etter tre uker? Nå virker den ordningen både urettferdig og ikke så rent lite gammeldags. Boken skal være gratis, den. Og trenger vi egentlig fersk vare når det finnes slike mengder å ta av allerede? Når fant en nålevende forfatter egentlig på noe nytt?
”Snakk ikke til meg om blasfemi, mann; jeg ville gå løs på solen, hvis den krenket meg.” Et sitat fra en islamkritisk roman av Michel Houellebecq? Nei. Det er en harmdirrende kaptein Ahab i Herman Melvilles Moby Dick. Skrevet i 1851. Snappet den med meg fra telefonkiosken utenfor Andreaskirken i Eppendorfer Weg. Som nå, etter at ingen lenger har bruk for telefonkiosker, fungerer som en av bydelens mest populære byttesentraler for litteratur. Nå trekker jeg boken opp av frakkelommen og legger den fra meg nøyaktig der jeg fant den, i takt med tidens ånd.
Jeg tenker på myten om Atlantis. Kontinentet som forsvant i havet. Eller kanskje aldri var til stede i verden.
Og kaster et blikk over gaten der jeg skimter en mann som heller ikke bekymrer seg for bokens fremtid, enda han fra naturens side vel egentlig burde være like skremt som jeg selv en gang var. Bak en møkkete vindusrute påskrevet Antlantis-Antiquariat sitter Karl Heinz Müller-Meyer, blant venner Müllermann, urørlig. Hva lever han egentlig av? Hvorfor bærer han hver eneste dag sine bokkasser ut på fortauet, med et utvalg som selges for fra femti cent til tre euro, når bøkene er gratis her inne i telefonkiosken hvor jeg står? Tvers over gaten? Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Jeg tenker på myten om Atlantis. Kontinentet som forsvant i havet. Eller kanskje aldri var til stede i verden.
Jeg finner min ungdoms aller første kjøpte kjærlighet i kassen helt borte ved søppelkassen. Der det drypper litt fra takrennen. Bölls Gruppenbild mit Dame. Innbundet. Pent eksemplar, kanskje ikke en gang åpnet Før nå. Tre euro. Omtrent det samme som jeg betalte for billigbokutgaven i Larvik 1974. Med andre ord på aller øverste hylle i Hamburg i 2016. Men når jeg stiger inn i det mørke lokalet under den klingende bjellen, ser Müllermann først litt avvisende på meg over kanten på brillene. Og når jeg vil betale for boken, rister han på den grå hestehalen. Nei. Ikke blant venner. Hadde det vært et praktverk av et eller annet slag kunne vi kanskje ha snakket litt om saken. Men Böll? Ikke tale om. Men når jeg forteller ham om denne bokens plass i mitt liv, hinker han ut på det knøttlille kjøkkenet, og vender tilbake med en iskald flaske prosecco og to glass.
Om han er redd for bokens fremtid? Jeg forklarer at det ikke er jeg som spør, men norske kulturjournalister som stadig ligger på røret mitt. Da ler han hjertelig og lenge, og jeg legger merke til at også han har begynt å miste tennene.
Den neste flasken henter jeg i kjøleskapet på super`n.
Pluss et par myke oster, og et glass oliven uten stein.
