Vi spiser middag på «Frau Lehman». Gammeldags oksestek med rødvinssaus, poteter og kokt nykål. Porsjonene er gigantiske. Man må være i form for å gå hit, kanskje heller godt forberedt. Selv har jeg ikke spist siden frokost, og ikke så veldig mye de siste to dagene. Også Konrad og Susi har lekt litt med askesen i anledning dette besøket, vi snakker om det over det rosastekte kjøttet. Selv har jeg dessuten tatt meg to stramme gin tonic på Finken før jeg gikk; det er på grunn av det lave taket på «Frau Lehman», samt det enkle faktum at lokalet alltid er smekkfullt. Uten en viss grunnleggende promille ville jeg ha fått totalt panikk så snart jeg satte foten inn her. Også Konrad har drukket mot til seg, selv om han later som noe annet. Jeg ser det på øynene hans. Og på det forholdsvis rolige tempoet han holder når det gjelder rødvinen. Vi ler og er trygge. Maten smaker fabelaktig, og vi har for lengst smeltet inn i det øvrige klientellet. Som er av typen femti pluss, og uten nevneverdige nykker når det kommer til det gastronomiske.
Froskemannen glir stille ned ved et bord rett borte ved døren, jeg kan se de vaktsomme øynene inne i hullene i den sorte gummien, og den åpne munnen som er innrammet av en rød rand
Det er Konrad som først sanser stemningsendringen. Stemmesurret som liksom skrus en halv oktav ned, (eller er det opp?), en ørliten uro i den stinne luften; det varer bare i noen sekunder; jeg ser hans venstre øyebryn heve seg som ryggen på en katt – og blikket hans som skanner inngangspartiet.
Så smiler han ondt, og spidder en potet med gaffelen.
Susi sier: – Hva er det?
Konrad: – Det er bare menneskene som leker seg på jordens overflate.
Les også: – Jeg trodde Elling var død for meg og følg Facebook-siden «Elling-nytt»
Froskemannen glir stille ned ved et bord rett borte ved døren, jeg kan se de vaktsomme øynene inne i hullene i den sorte gummien, og den åpne munnen som er innrammet av en rød rand; den likner en brannbilfarget mark, den skjelvende tungen i det fuktige halvmørke, jeg tenker at det må være et svettehelvete der inne, og at akkurat det har noen planlagt, det er nøyaktig slik det skal være, vondt, ubehagelig på grensen til det uutholdelige.
Og Susi: –Å, herregud … Hva ER det med dere gutter?
– Nei, nå får du faen meg gi deg, sier jeg, og merker at jeg blir litt mer alvorlig enn opprinnelig planlagt, men jeg vil liksom helst ikke befinne meg i samme skuff som han nede ved døren. Konrad sier:
– Det er vel harmløst nok, vil jeg tro.
– Ja, det er ikke det jeg mener, sier Susi, – det er bare et par ting som jeg ikke helt skjønner. Er dette gøy eller er det sykt, eller skal det liksom … Har dette noe med sex å gjøre, eller hva? Ingvar?
– Du får spørre onkel Konrad, sier jeg. – Det er han som har greie på slikt som dette.
Konrad studerer meg misbilligende.
– Jammen, hva gjør han her? vil Susi vite.
– Kanskje han er sulten, sier Konrad, og heller i vin til Susi og seg selv.
–Hva skal de ellers gjøre, sier jeg. –Begynne å hyle? Kaste ham ut? Faen heller, vi er ikke i Sandefjord.
Jeg tar fra ham flasken, mens jeg diskret studerer kelneren som nettopp har kommet ut fra kjøkkenet. Han nøler et sekund eller to, men han har vært for mange år i bransjen til å la seg vippe av pinnen på grunn av en heldekkende lateksdrakt, selv om porno-munnen kanskje er litt på kanten, tatt i betraktning at dette jo er et kjent som et pent sted for noenlunde pene mennesker. Han kvitter seg med to ganger helstekt flyndre, før han snapper en meny, og overrekker den til han fra en fremmed planet; han er sannelig utstyrt med gummihansker, til og med, de er turkise.
– Han har nok vært litt ulydig i det siste, mener Konrad.
– Akkurat, sier Susi. – Og alle later som de ikke ser ham.
– Hva skal de ellers gjøre, sier jeg. – Begynne å hyle? Kaste ham ut? Faen heller, vi er ikke i Sandefjord.
Lateksmannen bestiller. Den runde, rare munnen. De oppsperrede øynene inne i hullene i den sorte gummien.
Kelneren nikker.
Stek? Kokte poteter?
–«Eier ham», sier Susi. –Det er ufyselig!
– Jeg vil anta at han eller hun som eier ham befinner seg her inne, sier Konrad. –Jeg kan vanskelig tenke meg at vedkomne vil gå glipp av dette.
– «Eier ham», sier Susi. –Det er ufyselig! Hva de holder på med på soverommet angår ikke meg, men det må jo være forferdelig for ham å sitte her på denne måten. Og hvordan skal han få spist? Den åpningen i gummidrakten …
–Er litt trang, fullfører Konrad. –Enig. Men det gjør ham nok bare ekstra lykkelig. Vi får se hvordan det går.
– Lykkelig? Susi ser ut som et spørsmålstegn.
– Jeg vil ha eplekake med krem, sier Konrad. –Er det noen som følger?
Det er det ikke. Tre konjakk, en eplekake med krem. Tre espresso.
– Lykkelig?
Det er Susi som gjentar spørsmålet.
– Ja, ikke se på meg da, sier Konrad. –Det er ikke jeg som har funnet på dette.
– Nei, kanskje ikke, sier hun. –Men jeg synes du har bemerkelsesverdig god peiling på reglene.
– Enig, sier jeg. – Jeg tør vedde på at Konrad har en finger med i spillet!
Konrad smiler stivt.
Servitøren kommer med middagen til slaven. Det virker som det er dobbelt porsjon.
– Å herregud! sier Susi.
– Ja, vi får be en liten bønn om at dette går bra, sier Konrad. – For her handler det nok om et firetimers-prosjekt. Se! Nei, la det være!
Men vi ser det jo. At den arme mannen bare kan transportere ørsmå biter mat inn gjennom den trange åpningen av gangen. Av og til er han oppe med servietten og tørker av den brannrøde meitemarken.
– Hva om han må på do? sier Susi, sannsynligvis på vegne av flere.
– Det kan onkel Konrad svare på en annen gang, sier jeg, og skyver tallerkenen fra meg.
– Der kommer konjakken og kaken, sier Susi.
– Ja, det er nettopp det, sier jeg.
– Dersom dere to har det aller minste å gjøre med det sjofle sex-spillet som vi nå alle blir tvunget til å delta i …, sier Susi
Konrad ler overgivent.
– Vær nå ikke så borgerlig, sier jeg.
Ute på fortauet står en privatsjåfør lent mot en panseret på en hvit limo. Han er kledd i sort dress og hvit skjorte. Leopardslips og slangeskinnstøvler. Han er fordypet i displayet på mobiltelefonen, og i munnviken dingler en halvrøykt sigarett, som i de gode gamle dager. I det vi passerer trekker han ut sigaretten, og smiler til Susi med en dobbelt gull-rekke.
Ser jeg en bevegelse inne bak et sotfarget vindu? Ja vel. Så det er der han sitter. Det er slik de gjør det. Jeg så jo at det ble filmet ved minst tre av bordene der nede.
Har «Frau Lehman» egen Facebook-side?
Husk å sjekke.
