Har vi glemt Innocentia park? Nei, naturligvis ikke. Men det er et faktum at Susi og jeg det siste året har lagt våre vandringer stadig oftere langs kanalene. Tidligere gikk jeg i Innocentia hver eneste dag; nå er det lenge siden. I dag følger vi de gamle steinslåtte gatene dit fordi Susi (for en gangs skyld er det henne) har fått en ristende pekefinger fra gamle Dr. Knut. Beskjed om å stramme inn livet sitt en smule, så hun ikke skal miste det brått og uventet. Det er røykingen. Den daglige drikkingen. Det vanlige gnålet. Susi har i anledning denne nye given gått til innkjøp av et par vandrestaver i sortmalt lettmetall, som hun foreløpig bærer beskjemmet under armen. Jeg gjør det ikke lett for henne. Jeg sier at det ville være mer fornuftig å kjøpe et par joggesko, dersom det først skal investeres i noe som helst i anledning Den Nye Given.
Men det er klart. En diva som Susi vil selvsagt heller ligge død nede i svingen enn å la seg observere med et par joggesko. Jeg har faktisk nok av slike nykker selv, så jeg lar henne seile sin egen sjø uten å blåse meg mer opp enn strengt nødvendig; hun har for mye på meg som det er. Med på power-tråkkingen blir jeg imidlertid ikke. Der går det en grense av et eller annet slag, det merker jeg på meg. Setter meg heller på benken under bøketrærne med Miles i øret, mens jeg nipper til en halv Klevenbosch som jeg har tatt med meg fra tilbudskurven på Netto. Hun er gud hjelpe meg litt av et syn der hun vralter i vei med slangeskinnsstøvletter med halvhøye hæler, og den grønne turbanen på halv snei. En stav fektende i hver hånd, og det røde silkeskjerfet som en vaiende vimpel. Når hun kommer ned i den første svingen ved søppelkassen går det nesten galt, men en gråhåret herre er øyeblikkelig på plass med en støttende hånd; det er i grunnen et bilde på livet hennes, tenker jeg, og tar en god slurk. Den gråhårede med den støttende hånden. Han som brått skyter ut av ingen ting.
Men det er klart. En diva som Susi vil selvsagt heller ligge død nede i svingen enn å la seg observere med et par joggesko
Hvem er han, forresten? Den gråhårede? Og hvor ble det av ham? Brått kommer jeg til å tenke på Thomas Mader som jeg gjorde til konge i dette strøket av byen da jeg skrev romanen Innocentia park. Når var det? Jeg regner på fingrene. 2003. Det var hetebølge den sommeren, og jeg hadde akkurat fått en liknende pekefinger som den Susi har fått nå; jeg gikk for livet, gate opp og gate ned, rundt og rundt i Innocentia park, og slik begynte en av de merkeligste skriveprosessene som jeg så langt har vært inne i, for når jeg kom hjem og fikk dusjet og dusjet og dusjet, gikk jeg løs på de samme gatene, plassene og parkene på papiret; jeg fant opp eiendomsmagnaten Thomas Mader, en i følge kritikerne «svært uvanlig Ambjørnsen-figur», men mer atypisk var han nå ikke enn at han lot hele sitt imperium gå til grunne; han stakk av fra alt sammen, og oppførte seg i det hele tatt aldeles uten ansvar og fornuft, slik de fleste av mine bokfigurer gjorde og gjør. Var det hans voldsomme rikdom som forvirret dem? Jeg vet ikke. Bare at jeg hver natt, etter endt skriveøkt gikk de to hundre meterne fra kontoret og opp hit hvor jeg nå sitter, for å drikke og planlegge morgendagens nye trekk i eget liv og boklig handling. Sittende slik i det varmebankende sommermørket kunne jeg se ut av parken og over gaten, der det huset lå som jeg hadde gitt min romanfigur, men som jo i virkeligheten ble bebodd av reelle mennesker med blod i årene. Jeg kunne se dem på terrassen eller inne i rommene bak de åpnede vinduene, og de angikk meg ikke på annen måte enn at de var markører for mine fantasiskikkelser, Thomas Mader og hans halvgale kone, samt et par husvenner med litt ulne kvaliteter.
Nå står det en ung kvinne der nede i et av vinduene, og ser ut i den fuktige ettermiddagen, og jeg hører ekkoet av et spørsmål som jeg nå og da får, men som jeg ikke har tenkt noe særlig på før nå: Hvor ble det av Mader?
Det hender folk stiller slike spørsmål. Hvor ble det av han eller henne fra den og den romanen eller fortellingen?
Og jeg tenker: Burde jeg ikke ha en eller annen strategi i forhold til de av leserne som faktisk lurer på nettopp dette? Hvor ble det av hovedpersonen? Kanskje særlig når det gjelder Mader, som til de grader ender opp i det uvisse, siden han muligens, riktig nok bare muligens, ender opp i en situasjon der han kan knyttes til et barns forsvinning? Er det rart leseren undrer seg?
Det hender folk stiller slike spørsmål. Hvor ble det av han eller henne fra den og den romanen eller fortellingen?
Susi kommer feiende, nei det gjør hun sannelig ikke, jeg reiser meg og fanger henne for sikkerhets skyld; jeg tenker at akkurat nå er det jeg som har rollen som den gråhårede ridderen, Rider Grålokk av Eppendorf, og hun puster og peser, hun vil gråte litt, men orker rett og slett ikke. Det er litt alvorlig tenker jeg, plutselig alliert med den elendige legen hennes, for en indre runde her i parken er en femminutter, mens en ytre er en syvminutter, og hun har ennå ikke fullført en hel indre, knapt en halv.
Jeg ber henne ta det litt med ro til å begynne med, så det ikke går helt galt. Så forteller jeg om min gamle venn Morten F. Som skulle slutte å røyke, og heller begynne å løpe, og som kom hundre meter ned i gaten før døden innhentet ham. Han ble toogtredve.
Da minner hun meg gneldrende og andpusten om at både Konrad og jeg for lengst har tatt Dr. Knuts parti, og at det er oss tre som maser, og…
– Ja, sier jeg, – men du må ikke begynne med å løpe!
Jeg hater meg selv, og hun hater meg, hun også.
Jeg vil by henne av vinen, men hun langer ut etter meg, og bommer.
Så fortsetter hun i et slags luntetempo, og bakfra ser hun nå ut som et barn som forsøker å gå på skøyter, men som ennå ikke har lært kunsten. Hun går på «åkla», som vi sa på Fram stadion i Larvik i gamledager.
Jeg ringer etter en taxi. Bare for sikkerhets skyld.
– Unnskyld at jeg forstyrre, sier den gråhårede, han står der plutselig med et prøvende smil. –Men er det Deres hustru? Hun som…
– Nei, sier jeg.
– Neivel, men jeg så at De… Nåja. Det var ikke noe. Bare at dersom man går med stavene på den måten hun gjør, ja så risikerer man å ødelegge skuldrene. Det var bare det.
– Tusen takk, sier jeg, som allerede angrer min gretne tone. – Jeg skal la det gå videre ved neste rundepassering.
Han har ikke humor. – Det er en liten ting til, og så er De kvitt meg. Ja, bare en bagatell. Men vi likte ikke boken Deres da den kom. Ja, det er jeg som bor ved siden av nummer fjorten. I nummer tolv. Han peker. Kvinnen i vinduet har forsvunnet. – Vi syntes den hadde et språk som ikke riktig passet inn i strøket. Ja, vi er kanskje litt gammeldagse her i gaten, men De forstår sikkert hva jeg mener. Ja, De må ikke misforstå. Personlig syntes jeg det bare var artig å få være den onde naboen, men andre tok det kanskje litt mer…
– Jeg forstår, sier jeg, og drikker tomt. – Vil De ha tomflasken med Dem hjem? Ikke? Jeg setter den her i fall De skulle endre mening. Farvel!
Susi har gitt opp. Hun henger over stavene, og igjen minner hun meg om skulpturer i kjøtt og blod fra min barndom. Syvåringen som har gått hele lysløypa i Bøkeskogen, og nå bare vil dø.
Igjen gjør meg til Den Grå Ridder. Byr henne armen, og kaster stavene hennes langt inn i buskene.
– Hvem var den eldre herren? sier hun i baksetet på taxien i det vi svinger inn foran Finken, der Konrad venter med et par joggesko i størrelse trettiseks, og ekte champagne i kjøler med is.
– Det var Mader, sier jeg. – Thomas Mader. Men nevn det for guds skyld ikke for Konrad, for da har jeg det gående. Han har alltid mast på et bind nummer to.
