Det snør. Susi og jeg stamper oss gjennom det uvante været. På kanalen har isen lagt seg. Sothønene sitter og halvsover bortover langs bredden. Av og til sprekker himmelen opp og slipper søyler av gyllent sollys ned over gater og hus. Vi har viklet oss inn i en halvhjertet diskusjon om mat og matvaner, og grunnen er at vi for litt siden kom ut av vårt lokale supermarked med hver vår flaske rødvin. Selv om vi egentlig hadde gått inn dit for å handle til en felles middag. Men så klarte vi rett og slett ikke å bestemme oss. Enten det, eller så var det ikke noe av det de hadde i disk og fryser som fristet oss. Boks, da? Aldri i verden. Da vi passerte hyllene med vin på vei ut, rasket vi med oss hver vår flaske på ren autopilot. Og mens Susi pakket vinen ned og jeg betalte, var det hun som stilte diagnosen. Vi var blitt matleie, kunne hun konstatere.
Da vi passerte hyllene med vin på vei ut, rasket vi med oss hver vår flaske på ren autopilot
– Og det i en verden der halve befolkningen sulter, la hun til. – Det er jo i grunnen en stor skam.
Hvorpå jeg minnet henne på Yuval Noah Hararis påstander i «Homo deus», som vi begge nylig har lest. Der han skriver at verdens sultproblemer i det store og det hele nå er å betrakte som løst. Og mener å kunne dokumentere at det i 2015 faktisk var langt flere som spiste seg i hjel enn de som bukket under for god, gammeldags sult.
– Hvis det stemmer, er det jo ikke noe å skamme seg over at man kommer tomhendt ut av super`n, sier jeg. – Det ville ikke forundre meg om vi har godt av å faste et par dager.
– Selvsagt stemmer det ikke! sier Susi, som ikke har noe sans for Harari. – Han sier jo at vi er ferdig med å krige også. Fyren er jo klin kokos! Og noe varmt må jeg ha i skrotten, ellers går blodsukkeret helt i spinn.
Jeg foreslår å kjøpe et par sjokolader, men da blir hun sint. Blodsukkeret som kødder det til allerede, sannsynligvis.
– Da sjekker vi hva Chris har på menyen i dag, sier jeg, og setter kursen over broen i retning Hoheluft U-Bahnstation.
– Et øyeblikk! sier Susi, og fester et godt grep i frakken min. – Har du begynt å handle hos Chris?
– Ja, sier jeg. – Av og til.
Hun blir stående og bite seg i underleppen, mens hun studerer meg kritisk. Fullstendig hjernevasket av Konrads ugjennomtrengelige negativisme. For ikke å si paranoia.
Tre år tidligere, på den samme u-banestasjonen som vi nå står, dukker Chris opp med en forretningsidé som de fleste synes er forferdelig søt, men like forferdelig håpløs. Chris er en ung mann som muligens er en av Europas mange millioner arbeidsledige. Eller han har en jobb som han ikke kan fordra. Nå vil han slå seg opp i en vrang verden ved å selge porsjonspakninger med middagsmat til alle de som er på vei hjem fra jobb med buss og bane. Hoheluft er et av byens beste knutepunkt for en slik deal. Her løper man fra buss til bane, og fra buss til buss, og alle er sultne etter en lang dag på jobb, og bare veldig få har lyst til å stå i kø inne på super`n for å få med seg middagsmat hjem.
Og der står altså Chris og smiler bredt. Ved sitt vaklevorne salgsbord. Med ingrediensene til dagens rett ferdig pakket i grå papirposer påtrykket hans høyst personlige logo. Ikke ferdig mat, men med de riktige råvarene, samt en vennlig, ofte morsom beskrivelse av hvordan man skal gå frem. Trykket på en vedlagt lapp. I følge den filosofien som Chris styrer etter, skal selv stressede mennesker ta seg tid til å lage middag. Hver dag. Ikke mye tid, men litt tid. Viktig for fordøyelsen, viktig for hodet. Mener Chris. Alle de rettene han selger skal være ferdige på tjue minutter. Og så slipper du altså å gå i butikken. Fordi Chris har stått halve natten og veid opp dobbeltporsjoner med pasta, parmesan, poteter og grønnsaker, pølser, fisk og tomatsaus.
Alle de rettene han selger skal være ferdige på tjue minutter. Og så slipper du altså å gå i butikken
Det er som sagt ingen som tror at dette kan gå. Dersom han hadde laget ferdig mat, ja, kanskje. Men å selge ett egg, en bit purre, samt en kvast spagetti? Nei. Det er neppe noe å tilby en som er på vei hjem etter en masete arbeidsdag.
Men folk tar feil. Det viser seg at langt flere enn antatt er lei av burgerne som de drar med seg på veien hjem, eller av boksen de gir en lunk i all hast. De fleste vil ha ordentlig mat, og Chris er et oppkomme av ideer. Han har bare en rett pr. dag, men den er nøye planlagt både med hensyn til næringsinnhold og smak, alltid god – og såpass billig at det ikke er stort å lure på. Følger du instruksen til Chris får du dessuten dette til selv om du aldri har laget mat før i ditt liv.
«Chris`Kochtüte», den lille brune posen, blir en kjempesuksess. Etter et halvt år har han folk i arbeid, og filialer ved flere andre trafikknutepunkter i byen.
– Jeg vet ikke helt, sier Susi.
– Du må forsøke å frigjøre deg fra den dårlige innflytelsen til Konrad, sier jeg. – Det er du jo flink til på flere områder, men når det gjelder mat er du fremdeles villig til å låne ham øret ditt. Det må du forsøke å få en slutt på.
For Konrad er selvsagt imot både Chris og planene hans om god og billig mat til alt folket. Han mener at Chris er en sjarlatan. Kanskje til og med en psykopat som kan tenkes å ville kaste et eller annet vondt eller vanvittig mot den vanlige mann og kvinne. Noe à la Timothy Leary, som ville ha LSD i drikkevannet i New York på sekstitallet. Oppskriftene til Chris fnyser han av, og vil av prinsipp ikke forsøke en eneste en av dem. Han kjøper ikke «mat på gaten». Personlig er jeg nokså sikker på at Chris har kommet Konrad i forkjøpet. At nettopp denne gastronomiske aktiviteten er noe som Konrad har sittet og drømt om når han har kjedet seg som verst på kontoret. Stå slik og selge selleri og friske landsegg til vakre kvinner som kommer løpende med vind i håret …
I dag er det ris med karri og tørket sopp, med ditt og datt og koriander. Jeg kjøper to poser for sikkerhets skyld, siden den slags mat ofte er like god, kanskje bedre dagen etter, og nå går jeg hjem til meg selv, så kan jo Susi gjøre som hun vil, egen nøkkel har hun jo til og med. Men når hun skjønner at jeg mener alvor kommer hun pesende, med rødvinen klirrende i skuldervesken, og jeg tenker at nå er det nok rett før blodsukkeret kødder det til for henne.
Senere koker jeg indisk risgryte à la Chris etter alle kunstens regler, mens katten Tykke følger nøye med på alle mine bevegelser fra sin faste plass oppe på kjøkkenskapet. Susi på ryggen i sofaen med beina i været og Hamburger Morgenpost over seg som et innendørs soltak.
– Det skal snø hele uka, sier hun, og blar om til radio og tv. – Men du? Dette lukter da ikke så ille.
Det samme sier Konrad, som behendig stikker snuten inn av døren akkurat i det maten er ferdig. Og jeg som sier at han bare kan ta plass på hjørnet av bordet der han pleier å sitte, mens jeg samtidig gir Susi et advarende blikk. Mannen fra Finnskogen skal ikke ha noen nærmere informasjon om noe som helst før tidligst til kaffen etter måltidet. Det blir som med hvalmiddagen vi serverte de lokale Greenpeace-lederne på nittitallet. Og presenterte som «bio-okse». Det er morsomst når de ikke har den aller minste idé om hva de er med på før det hele er over og for sent.
