Femtende desember. Vi farer over det paddeflate landskapet, over ennå eller allerede grønne jorder, og beiter med gulbrunt fjorårsgress, diker, dammer som speiler himmelen, den gigantiske blå osteklokken som hvelver seg over det hele, pepret med myriader av måker og sjøfugl i alle varianter, de stiger og synker i været og vinden, og skriker til verden at de er her og i live. Vi er på vei til St. Peter Ording. Susi og jeg. I Konrads bil. Susi sier, med begge hender støtt på rattet:
-Der er så herlig når vinden griper tak i bilen og truer med å kaste oss langt ut over jordene. Kjenner du det?
Men jeg kjenner det ikke.
Hun: – Si noe, da. Ikke sitt der som en utstoppet grevling.
– Jeg kjenner det ikke. Men det hadde virkelig vært fint å bli kastet ut over jordene. Jeg er enig i det.
– Uff. Ikke vær så dum. Tror du at du kan komme på sporet av den tapte novellen?
– Vi er der allerede, sier jeg. Så det er ikke noe problem.
– Er det sant? Så herlig! Hun kjører bilen, og han sitter og halvsover.
– Nei, det er feil. Jeg sitter i baksetet på en gammel rusten volvo. Det lukter førti år gamle sigaretter. Og svette og gammel mann. Det er en taxi. Sjåføren er en olding.
– Taxi fra Hamburg til St. Peter?
– Fra Husum. Jeg-personen tar taxi fra Husum til St. Peter Ording. Dette er i februar. På ettermiddagen. Solnedgang. Lyset står som brannfarget lanse ned gjennom skylagene. Vanndammer og sølepytter likner glødende glass.
– Ok. Hun girer ned foran en jernbaneovergang. Stopper på rødt. Bommene senker seg. –Og jeg?
– Du?
– Du har sagt at jeg spiller en rolle i denne novellen.
– Det er ikke deg.
– Men det var det du sa. At jeg spilte en viktig rolle i novellen fra St. Peter Ording.
– Javel. Det kan vel være at jeg har sett noe av deg i henne. Eller at jeg lot deg spille en rolle når jeg så det hele for meg.
Hun ler.
Toget fosser forbi.
– Du befinner deg i fremtiden et sted, sier jeg. –Du er gift med en blind mann.
– Fint. Nå ble jeg glad.
– En diger fyr med sort hår på ryggen. En Esau.
Bommene hever seg. –Nei, vet du hva, nå får du faenmeg gi deg, Herr Ambjørnsen.
– Ok, sier jeg.
– Nei, kom igjen da! Det er forresten kult å befinne seg i fremtiden. Selv med en svær, blind mann. Men alt det håret kan du spare deg.
– Når vi kommer til Tating må du kjøre sakte, sier jeg. –Veldig sakte gjennom byen.
– Hvorfor det?
– Det kommer du til å forstå. Det har noe med stemningen i novellen å gjøre. Forresten er det flere. Jeg tror det er minst tre. Ja, noveller, altså. Ikke stemninger.
– En helt ny novellesamling?
Ja, kanskje det, tenker jeg. En sånn Ari Behn-sak på 52 sider. Kanskje det kunne være noe.
– Vi får se, hører jeg den fremmede si. Han som sitter i baksetet på den gamle stinkende volvoen.
Da blir hun taus. Som fremtiden.
Da blir hun taus. Som fremtiden.
I Tating har glemselen nettopp vært på besøk. Ikke et menneske er ute. Butikkene er tomme, tømt for varer, kunder og betjening. Utstillingsvinduene fulle av støv, avkledde dukker, plastblomster, verktøy. De nakne rommene ligger på rekke og rad, man skimter de grønne bakhagene utenfor vinduet i det innerste kammeret, jeg tenker: Der den ulykkelige innehaversken pleide å sitte og drømme. Det tar en minutt, nei fem, så er vi igjen ute av den døde byen, Susi sier: -Det var uhyggelig. Hva er det som har skjedd her?
– Ingen ting, sier jeg. –De har rigget en novelle. Det er det hele.
Hun ler usikkert. Gir gass for å få avstand til Tating. Ta. Ting. –Javel. Er det slik det ser ut når de… Hva var det du sa? Rigger en novelle?
Jeg synes det høres fint ut. Ulykkelige mennesker, som helt uten å ane det legger forholdene til rette for tilfeldige forfattere som kommer forbi.
Jeg sier det ikke. I stedet sier jeg: -På neste åsted skal vi stoppe. Vil du det? Du kan se det i det fjerne. Ser du? Det ligger et hus for seg selv langt ute på åkeren.
Det gjør det nemlig. Det ligger et hus for seg selv langt ute på åkeren. En gang en praktfull murvilla med karnapper og spir. Nå en to etasjers rønne på vei mot den salte jorden.
Susi ser usikkert på meg. Nøler før hun tar av fra hovedveien. –Kjenner du de som bor her?
– På sett og vis sier jeg.
– Jeg skjønner, sier hun. –Du har sluppet fantasien din løs her også. Men dette har jo vært et fantastisk sted. Skjønt hvem kan ha funnet på å bygge og bo her ute på jordet? Det er så underlig her. Jeg tror selv jeg kunne ha skrevet en bok med utgangspunkt i dette huset. I det minste en enkelt fortelling.
Men jeg fikk det ikke til, tenker jeg, og stiger ut av taxien. Sjåføren blir sittende og røyke. Han ser en annen vei.
Det enkle er det aller vanskeligste.
Det enkle er det aller vanskeligste.
Smijernsporten er rusten, og låst med en like rusten kjetting. En rød knute. Vi går inn i hagen gjennom et stort hull i muren et par meter øst for porten. Hagen er overgrodd med kratt og kjerr, og ellers beplantet med hundre år gamle frukttrær, de er halvt dekket av mose og lav. På alle kanter er den omgitt av pløyde jorder, og likner således ei øy langt ute på et nesten sort hav. Under den enorme himmelhvelvingen som finnes her oppe, lades bildet av det forlatte huset med en stor ensomhet. Det er nesten umulig å forestille seg noe så til de grader forlatt som denne murvillaen i den gamle hagen.
På østsiden er det en veranda med sprekker i de store steinhellene, og med veltede hagemøbler i herjet jern. Langt der ute kan vi se havet som en blå strek over markene, en litt lysere nyanse enn himmelen, som nå er ved å gå inn i skumringen.
Og hvis vi vender havet og markene ryggen: Igjen tomme, fraflyttede rom. To stuer, der bare et enkelt spisebord står tilbake. Kjøkkenet ribbet for alt, selv veggskapene. Bare mørke brune kvadrater i den lyseblå veggmalingen. Elektriske ledninger, hengende som stivnet mark ut av tilfeldige hull i veggene. Kobberplaten i gulvet der en gang vedovnen sto.
– Uff, sier Susi. –La oss dra videre. Jeg forstår godt at du kan skrive en spøkelsesfortelling herfra, men jeg synes det er kald og ekkelt her. Jeg vil til hotellet og få meg en dusj. Kanskje et varmt bad.
– Nei, vent litt, sier jeg. –Det er noe jeg vil vise deg.
Jeg reiser jernstolene opp. Vi setter oss. Susi sitter på hendene sine, men reiser seg raskt. Blir stående og med de samme hendene i kåpelommene.
– Hør! Sier jeg.
Det er toget som tuter. Lokomotivet på den enkeltsporede linjen som går mellom Husum og St. Peter Ording. En lysende slange som kommer nesten lydløst mot oss gjennom mørket som senker seg.
– Hver time starter et tog i St. Peter og et i Husum, sier jeg. De møtes midtveis i Tønning, der begge skifter spor videre. Hver time. Hver dag. Hele året. I år etter år, etter år. I sol og regn, i snø og føyke.
– Det kommer nærmere, sier hun. –Følger det ikke veien?
– Nei, sier jeg. –Det er i grunnen det som er motoren i denne fortellingen. Det som skjer nå, gjentar seg hver halve time hver eneste dag. Kanskje gjennom hele livet vårt. Kanskje flytter vi inn som nygifte. La oss si at vi får to barn. De vokser opp her i dette huset. Vi står i vinduene og ser ut i verden…
Toget passerer nesten lydløst. Bare lyden av glidende metall. De bleke ansiktene inne i de gule vinduskvadratene. Kanskje femti meter unna.
– Hver halve time, sier jeg. –Ser du dem bak deres vindusruter.
– Og de ser meg bak mine.
– Og barna dine. Og dem du har på besøk.
– Og du?
Jeg reiser meg. Toget forsvinner inn i mørket. – Jeg tror jeg sliter litt psykisk. Deprimert. En og annen pussig ide.
Hun ler. Noen ganger elsker jeg deg. – For så får du jobb i jernbanen, ikke sant? På linjen mellom Husum og St. Peter Ording?
– Det virker som en grei ordning, sier jeg. –Fornuftig. Kort vei til jobben. Og i begynnelsen går det riktig bra.
Vi går gjennom den dystre hagen. Det blåser og er kaldt.
Vi går gjennom den dystre hagen. Det blåser og er kaldt.
– Og jeg og barna står i vinduet hjemme og vinker til deg, sier Susi.
– Ja, sier jeg.
– Helt til vi ikke gjør det mer. Til hverdagen tar over.
– Ja, sier jeg. –Det er nettopp det. En dag tar hverdagen over. Og hvem er han som står inne i hjørnet ved koksovnen?
*
Jeg betrakter henne gjennom halvt lukkede øyelokk. Hun svømmer frem og tilbake i det turkise bassenget. Spottene fra bunnen gjør kroppen hennes hvit og lysende. Hun svømmer som en liten pike. Nakken rak, og munnen knepet igjen. Håret har hun satt opp i en litt rufset topp. Det svake ekkoet av pust og av bitte små bølger som slår mot flisene. Fjern latter fra dusjavdelingen, det er den danske familien som nettopp har forlatt badet. Nå er det bare vi to her. Susi og jeg. Jeg ligger tilbakelent i fluktstolen. Over meg virvler snøkjerringer ut av mørket og legger seg på glasstaket, før varmen fra badet gjør dem til vann.
Jeg tenker på den lange turen over hedene. Og på leverflekkende på hendene til den gamle mannen som kjører taxien. På stemmen hans. På ordene som nesten ikke er til å forstå.
Og hver gang jeg kommer til dette hotellet, det moderne bygget som er oppført nesten helt nede på stranden, skjer det samme. Det forandrer seg med det samme jeg går inn av de store glassdørene, jeg blir en annen som går inn i noe annet, noe gammelt og nedslitt. Ja, det går et søkk gjennom hele huset, dessuten gjennom noe i meg selv, alt siger sammen og blir gammelt og heslig. Resepsjonen, med sin sterile kvasikunst på veggene rykkes bort fra meg, frem trer slitt veggpanel, og hyller fulle av utstoppede dyr som ikke har blitt avstøvet på tiår. En mager, nei sykelig rev. En småspove fra helvete. Og dyr og fugler som tiden og skitten har frarøvet artsnavn og identitet. De trinne jentene fra jordene omkring, de som smiler til deg fra bak skranken i det glassdørene siger sammen bak meg i et sukk, omskapes i det samme sukk til han med hentesveis og hestetenner, adamseple som en diger bondeneve. Han lukter fjøs og myr og fjære.
Noe fremmed. Noe annet. Som i drømmen. Eller i novellen.
Susi svømmer frem og tilbake. Frem og tilbake. Jeg blunder. Er borte noen minutter. Når jeg våkner har snøen begynt å legge seg på glasstaket, min første tanke er at nå pakkes vi inn i bomull. Hun kan ikke se at jeg ser henne, at jeg fanger henne inn i sideblikket via det store speilet ved inngangen til badstuen. Hun ligger og trår vannet, hun støtter seg på underarmene på bassengkanten, og ser på meg med et blikk som… Får meg til å lukke øynene igjen. Noe fremmed. Noe annet. Som i drømmen. Eller i novellen. Bak den tynne hinnen av kjøtt og blod og hud, ser jeg dem blinde kjempen som står bak henne. Som knuger hennes kjøtt mot sitt og presser seg inn i henne.
Den natten drømmer jeg at jeg fører toget over jordene, jeg står oppreist og skinnegangen kommer meg i møte, toget er gammelt og skranglete, vognene tomme og av glass, de er gjennomsiktige, og i vinduene hviler gjenspeilinger av ansikter, menn og kvinner, gamle og unge, dessuten skygger av fugler og dyr, tanker og hendelser, og havet ligger i mørket og er utenfor verden, himmelen sort og tom, bare i huset ute på det pløyde jordet lyser det, det er et gyllent farlig lys, fylt av brann og muligheter, og det vi farer forbi, nå er vi plutselig mange, en trengsel av ulike skjebner, slik hverdagene jo er, de vi presses inn i, ser jeg at vinduer og dører er slått opp, og at blodsporene fører over parketten i stua og ut til trappen der den gamle slitte volvoen står parkert men med motoren i gang, gråhvit eksos, bare en skygge av et eller annet, muligens menneskelig i baksetet, kanskje et hode som hviler i to hender.
