Jeg har skrevet bøker som har blitt utgitt i mange land. I Russland har jeg opplevd at mottakelsen har vært spesielt hjertelig.
Jeg har sittet i opplesningssaler i Moskva, St. Petersburg, Arkhangelsk, Murmansk og Irkutsk. Noen av disse stedene har jeg vært flere ganger.
Jeg har snakket med lesere og svart på mengder av engasjerte spørsmål.
Jeg har også sittet i tilsvarende saler i Minsk, Lviv og Kyiv, og for den saks skyld Tbilisi, og opplevd akkurat den samme mottakelsen.
Jeg har i det hele tatt opplevd publikumet fra den russiske kultursfære som utover det vanlige nysgjerrig, kunnskapsrikt, belest og følsomt.
Jeg er blitt ydmyk i møte med russiske lesere, som tydeligvis har kjent Ibsen og Hamsun like godt som meg, eller bedre.
Jeg opplevde stor varme
En gang i Moskva svarte jeg på spørsmål og snakket med lesere i et par timer lenger enn den oppsatte tiden. Det var en lørdagskveld, og jeg husker jeg tenkte; dette hadde aldri kunnet skje i Norge.
Det fremsto som utenkelig for meg at unge nordmenn skulle bruke en lørdagskveld til å stille spørsmål til en russisk forfatter i time etter time.
Dette må være et folkeferd som er sultent på impulser, tenkte jeg den kvelden, og jeg opplevde en stor varme fra de fremmøtte.
Jeg har tatt nattoget fra Moskva til St. Petersburg og drukket vodka og snakket om krigen, den gamle krigen, den som dere med god grunn kaller den store fedrelandskrigen, fordi det sto om nasjonens og folkets eksistens.
Jeg fortalte om min families traumer med den krigen og fikk tilbake historier om russiske traumer. Vi gråt og vi lo og vi skålte sammen.
Jeg har enorm respekt for alt det sovjetiske folk ofret i den krigen, og er evig takknemlig for at dere slo tyskerne tilbake og mer enn noen andre bidro til at Nazi-Tyskland til slutt imploderte i sitt eget nettverk av løgn og hat.
Hele verden ser på det som skjer, og dere russere aner nok også at noe er galt, men dere får ikke se eller høre hva som foregår.
Krigen er en løgn
Men nettopp på grunn av den store fedrelandskrigen vet ingen bedre enn dere hva det koster av liv og smerte når en nasjon angriper en annen og truer dens folk og eksistens.
Jeg har vondt av de russiske guttene som nå, mens jeg skriver dette, dør i en stridsvogn, i en gate, på et jorde, i en krig mange av dem neppe forstår hva er.
For det er ikke en rettferdig krig, men en løgn.
Hele verden ser på det som skjer, og dere russere aner nok også at noe er galt, men dere får ikke se eller høre hva som foregår.
Når tilgangen på frie medier begrenses slik den nå har blitt begrenset hos dere, tenker jeg at mange av dere vet at det ikke er et godt tegn. Noen forsøker å hindre dere i å finne ut av hva som virkelig skjer.
Men lederne deres har skapt et klima hvor det å søke sannheten er farlig. Det er ensbetydende med straff i form av bøter, fengsel eller i verste fall død – altså ganske likt situasjonen som rådet i landet som angrep dere den gangen for åtti år siden.
Dere er vant til å bli løyet for. Slik deres foreldre og besteforeldre også var.
Og når man blir løyet for over mange tiår, er det lett å gi opp, og tenke at politikk ikke er for meg, at de som styrer bare får holde på med sitt og så får jeg passe på mine og mitt.
Men akkurat nå er det viktigere å bry seg enn noen gang før.
Det er ikke nazismen den russiske ledelsen er redd for at skal spre seg til dere, men selve demokratiet.
Lederne deres frykter demokratiet
Sett utenfra virker det som om lederne deres er redd for at det landet deres soldater nå har angrepet, skal komme til å spre tanker om demokrati til Russland.
Så redde er de for det at de kaller innbyggerne i landet for nazistiske. Det ordet ligger i ryggmargen på alle russere og virker svært effektivt. Også når det ikke er sant.
Ukraina er tvert imot et demokratisk land som i tretti år har jobbet med å bygge opp demokratiske institusjoner og fordele makt slikt at ikke én person bestemmer alt, kort sagt bygge opp et moderne og mangfoldig land med tanke-, presse- og trosfrihet.
I dette landet fikk koalisjonen av ytre høyrepartier, de såkalte nazistene, som dessverre fins, 2,15 prosent oppslutning i valget i 2019. Det er absolutt et problem, men det gjør ikke Ukraina til en nazistisk nasjon.
Like lite som det gjør Russland til en nazistisk nasjon at det fins nynazister der.
De fins i mange land, også i Norge. Men de er få. Så det er ikke nazismen den russiske ledelsen er redd for at skal spre seg til dere, men selve demokratiet.
Jeg forstår at dere er redde
Demokrati vil ikke være farlig for det russiske folk. Dere er like mye i stand til å bestemme selv som alle andre.
Men demokrati er farlig for lederne deres.
For det betyr at de mister posisjoner og tilgang på de pengene som skulle ha blitt brukt til å bygge opp det russiske samfunnet, men som nå havner i lommene til noen få.
Alt dette vet dere utmerket godt. Og derfor undrer det meg at det russiske folk tillater det som nå skjer.
Jeg forstår at dere er redde. Jeg er redd selv her jeg sitter langt fra det som foregår.
Men deres sønner, brødre, fedre og ektemenn dør i meningsløst antall i Ukraina akkurat nå, sammen med sine ukrainske brødre og søstre. Og for hva? Jo, på grunn av én manns villfarelse om et tapt imperium.
Europa har ikke sett en lignende angrepskrig siden Nazi-Tyskland gikk inn i Sovjetunionen i 1941.
Ingen andre enn russere kan rydde opp i dette. Vær så snill og gjør noe med det. Slik at vi som er glade i Russland kan fortsette å være det.
Denne teksten ble først publisert av Aftenposten. Her kan du lese den på russisk:
