– Gratulerer med vel overstått bursdag, Mari! Som 30-åring kan du allerede se tilbake på et relativt sett laaangt forfatterliv – hvordan føles det?
– Takk, takk! Det er på mange måter en rar følelse – plutselig en dag var jeg ikke “hun unge, nye” lenger. Det har jeg vært så vant til å være. Jeg forsto det først på en skoleturné i høst, da jeg oppdaget at 5. klassingene jeg snakket for, var født samme år som jeg debuterte som forfatter. De var faktisk like gamle som min første bok. Det var noe betryggende og samtidig skremmende ved det. Nå er jeg faktisk forfatter, liksom. Voksen – 30 år – og forfatter. Nå leker jeg ikke lenger, nå er det alvor.
– Jeg kommer i farten bare på deg og Erik Fosnes Hansen som debuterte allerede som 19-åringer. Kan du fortelle litt om hvordan det gikk for seg?
– Jeg skrev debutboka på videregående. Satt i hulen min hjemme hos foreldrene mine og tegnet kart og diktet opp guder i stedet for å gjøre lekser. Det var faktisk den tredje boka mi; jeg hadde fått avslag to ganger tidligere. Men siste året på videregående sendte jeg inn Skjelka-Agenten og fikk napp. Jeg husker jeg var i hundre og drakk litt for mye cava med pappa og spydde i gangen til en venninne samme kvelden beskjeden fra forlaget kom (beklager, Marianne!) – det hele var vanvittig kult. Og krevende. Det er mye arbeid å jobbe fram en bok sammen med et forlag i så tidlig alder. Men herregud, så gøy det var.
– Du skriver innenfor fantasysjangeren. Vurderte du andre sjangere, eller måtte det bare bli sånn?
– Det måtte bli fantasy. Ingen tvil. Jeg forsøkte meg på noen sånne jeg-vil-bli-populær-på-skolen-bøker da jeg var tenåring, men det var alltid fantasyideene som var de beste. Det sa folk som leste tekstene mine også. Fantasy gir meg en spesiell gnist.
– Leser du mye fantasy selv?
– Ja, fantasyen er iallfall aldri langt unna. Men jeg er kresen, selv om jeg elsker sjangeren. Det kan ikke være for pompøst, eller for likt Tolkien (det blir bleke kopier uansett), og det må være karakterdrevet, inneholde dybde. Det mange fantasykritikere ikke forstår er at det stilles de samme kravene til fantasy som til all annen litteratur. Det handler jo om gode og dårlige bøker, ikke god og dårlig sjanger. Og det fins masse fantastiske fantasybøker der ute.
– Du er kanskje mest kjent for trilogien Halvgudene. Hvor kom ideen til dette universet fra, og trillingene Dina, Balder og Thea, som er «heltene» i de tre bøkene?
– Selve universet var der alt; jeg lagde det til Skjelka-Agenten og brukte det også i den frittstående boka Rasp. Men jeg ga det mer dybde, gjorde det mer helhetlig, for Halvgudene. Det var nyttig å ha det grunnleggende på plass, og så bare utbrodere – ivrig krydring, vil jeg vel si jeg drev med. Hva gjelder Dina, Balder og Thea er de litt fri fantasi og litt meg og folk jeg gikk på ungdomsskolen med. Thea er en karikert versjon av meg, slik jeg ikke helt torde å være. Balder er en variant av en gutt jeg gikk i klasse med, og Dina er den sterke jenta vi alle skulle ønske vi klarte å være da vi var tretten.
– Ingeborg Mjør i Dag og Tid skrev begeistret i sin anmeldelse av Halvgudene 1: «Holsve kan sjangeren sin og det mytologiske grunnstoffet. Ho skriv visuelt om fabeldyr og filmatisk om naturfenomen.». Har du gjort mye research, eller hadde du «grunnstoffet» inne?
– Både òg. Grunnstoffet kom fra barndommen, fra den livlige fantasien jeg alltid har hatt, og fra eventyr og mytologi. Fra mamma og pappa som leste Vår gamle gudelære og Helter og monstre på himmelhvelvingen for meg. Mest konkret research gjorde jeg til Halvgudene: Svart regn. Da måtte jeg vite hvordan en pyroklastisk strøm ved et vulkanutbrudd utartet seg og hadde møter med en geolog på Blindern.
– Kan du fortelle litt om skriveprosessen – om hvordan du arbeider?
– Det begynner gjerne med én liten ting hos meg: En karakter, en scene, noen setninger med dialog jeg liker. Så tar ting form rundt denne ene ideen. I debuten min var det hovedpersonen, Mym’Hag, som skapte boka. I Halvgudene var det det mytologiske, og den politiske konflikten i universet. (På skoleturné i høst hadde jeg ikke tall på hvor mange elever som sammenlignet skurken i Halvgudene med enten Hitler, eller Trump. Det sier jo mye både om både bøkene, elevene og Trump.)
– I tillegg til strålende kritikker ble du nominert til Uprisen for Rasp i 2008, og i 2011 mottok du Arks barnebokpris for Halvgudene 1. I tillegg er Halvgudene solgt til Brasil! Hva betyr slik anerkjennelse for videre skriving?
– Det er selvfølgelig stas, særlig det å vinne en pris der barna selv velger sin favoritt. Til gjengjeld har jeg oppdaget at det ikke har noe direkte påvirkning på skrivingen. Altså: Det er oppmuntrende og en bekreftelse, men det avgjør ikke noe i forhold til prosessen rundt neste bok. Da jeg skrev Svart regn i kjølvannet av å ha vunnet Arks barnebokpris, klønet jeg det helt til og måtte skrive boka om igjen. Så man kan alltid bomme – og iblant også treffe blink.
– Du kan vise til gode salgstall. Halvgudene-trilogien er trykket i til sammen 25 000. I tillegg kommer lyd- og e-bøker. Er du fornøyd?
– Her må det være lov å si at jeg er fornøyd! Ikke sant? Salgstall gleder vel enhver forfatter, og at Halvgudene lever så godt, så lenge, er en fin opplevelse. Det er jo mange år av livet mitt, den serien, og jeg har så å si levd i universet til tider, så at det har appellert til mange andre og ikke bare til meg, det er godt å vite.
– Har du noen litterære forbilder i og utenfor sjangeren?
– Tove Jansson vil alltid være den største helten for meg. Jeg har sterke minner av pappa som leste Farlig midtsommer for meg til kveldsmaten da jeg var liten; Tove Jansson skaper en unik stemning med historiene sine. Du blir glad i alle karakterene hennes, hun får deg til å stoppe opp og tenke, hun gjør deg melankolsk og glad på samme tid. Etter hennes bøker sitter du igjen med en følelse av å ha opplevd noe. Så har jeg selvfølgelig også slukt Tolkien, Rowling, Pullman og Gaiman, og i tillegg har jeg en forkjærlighet for André Bjerke og Agnar Mykle.
– Hva er en god bok for deg?
– Her er de samme kriteriene som jeg nevnte i forbindelse med fantasylitteraturen: Det må være i stor grad karakterdrevet, ikke for pompøst og selvhøytidelig, men med dybde, uten å være pretensiøst – det må stå på egne bein og skape ettertanke. En følelse å ha opplevd noe, som jeg sa om Tove Jansson. Dette gjelder all slags litteratur, også når man leser det folk kaller underholdningslitteratur – en godt skrevet bok oppfyller alle disse kriteriene, uansett sjanger og målgruppe.
– Kan du røpe hva som nå rører seg under tastaturet ditt? Og når vi kan vente en ny bok fra din hånd?
– Der skal jeg være litt hemmelighetsfull. Jeg har noe som ligger og godgjør seg, det er vel det beste svaret jeg kan gi – jeg lar deigen heve i fred.
