Hei, jeg heter Pia og jeg har takket nei til Harry Potter.
Ja, altså, jeg var ikke alene om det (verken i forlags-Norge eller i min avdeling), men jeg har faktisk vært med på det. Og min svoger forteller gjerne den historien så snart det passer – og han mener at det er omtrent like teit som å si nei takk til The Beatles. (Det ville jeg aldri gjort.)
Nå hører det også til historien at jeg nettopp hadde skrevet hovedoppgave om fantasy for barn, jeg var opptatt av fantasy – og jeg likte Harry Potter og de vises stein. Men jeg jobbet i en bokklubb på den tiden, og bokklubbmedlemmene den gang ville IKKE ha fantasy. Det visste vi, vi hadde gode tall på det. Problemet er bare at året etter ville de ABSOLUTT ha fantasy – og aller helst Harry Potter. Så da satt vi der og følte oss litt dumme. Nå skal jeg ikke si at Magisteriet-serien er den nye Harry Potter, det er blitt sagt om veldig mange serier etter 1997 – og ingen har fått rett. (Veldig mange kjøpte også veldig mange serier som skulle være den neste Harry Potter. Ikke alltid med like stor suksess.)
Men skal jeg være ærlig, så likner Magisteriet, og den første boka i serien, Jernprøven, på mange måter på Harry Potter. Det handler om en ung gutt som ikke egentlig vet hvem han er, som mot sin egen vilje må starte på trollmannsskolen Magisteriet, og vi skal følge ham og to venner gjennom de fem årene på skolen – ett år for hver bok.
Når det er sagt: Callum Hunt er IKKE Harry Potter. Historien om tolvåringen som gjør alt han kan for å stryke på opptaksprøven til Magisteriet, men som mislykkes i å mislykkes, som mot sin egen og farens vilje må flytte inn i fjellet for å gjennomføre trollmannsutdanningen, er en helt egen historie.
I likhet med J.K. Rowling, skaper Cassandra Clare og Holly Black en helt egen verden – bare så vidt litt på siden av vår, med egne regler, figurer og forbindelser. Og det er nettopp det som gjør Magisteriet så fascinerende: Vi blir sugd inn i den virkeligheten som Callum, Tamara og Aaron vandrer rundt i, og vi godtar det hundre prosent! Vi ser alt levende for oss, vi vandrer gjennom steinhulene på vei til klasserom med stalaktitter og stalagmitter, vi flyter lydløst og åreløst nedover elven, og vi spiser grønn guffe som smaker forskjellig hver eneste gang. Og vi tror på det!
Magisteriet er med andre ord noe kjent – og noe helt nytt.
Men trenger vi egentlig flere slike serier? Spør du kanskje. Ja, jeg er ikke i tvil. Hver lesergenerasjon fortjener et nytt, friskt bekjentskap, en ny gjeng de kan bli en del av. Dagens unge lesere vil glede seg til å følge Callum, Aaron og Tamara videre.
Selv gleder jeg meg til å lete fram min indre elleveåring (som er relativt lett tilgjengelig) og dykke inn i Callums verden. Det første året er tilbakelagt for mine nye venner. Forfatterne har lagt opp løypa, jeg har funnet min favoritt blant personene, og jeg er veldig spent på hvordan det går.
Gode barneromaner kjennetegnes ved at de er fine å lese alene – og de er også fine å lese høyt – de gir noe til både voksne og barn. Og det er en av grunnene til at vi ikke takket nei til Magisteriet og Jernprøven.
Hei, jeg heter Pia, jeg har lest Jernprøven, og jeg oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.