Alexander Løkens trilogi Edvard Frosts ekspedisjoner ga ham både Bokslukerprisen og flere fine nominasjoner. Nå er han klar med ny bok fra samme univers: Victoria Vargmo og Jerntrollet. Victoria er nemlig Edvard Frosts modige og tøffe barnebarn. Og tøff trenger hun å være, for høsten 1939, som boken tar oss med til, byr på noen helt nye utfordringer for den 14 år gamle jenta.
Fra trollskalle til jerntroll
– Da jeg intervjuet deg i 2014 i forbindelse med lanseringen av Trollskallen, din debutbok, sa du bl.a.: «…jeg skvatt til første gangen jeg så Trollskallen i en bokhandel. Det var en merkelig følelse å se navnet sitt i hylla.» Hva sier du nå, etter seks bøker, mer kritikerros og hedersbevisninger som Bokslukerprisen?
– Jeg skvetter kanskje ikke lenger når jeg ser bøkene mine i bokhandlene. Men det er fremdeles stas. Da Trollskallen kom ut lå den i høye stabler i butikkene, så jeg trodde det var sånn for alle bokutgivelser. Nå har jeg blitt klokere, mer erfaren. Og lært meg å ikke ta sånne ting for gitt.
– Trollskallen viste seg å bli første bind i trilogien Edvard Frosts ekspedisjoner. Deretter kom de frittstående ungdomsromanene De døde ser deg (2017) og Heksenatten (2018). Nå er du ute med din sjette bok, Victoria Vargmo og Jerntrollet. Et imponerende tempo?
– Tja, jeg syns det er mange forfattere som klarer å gi ut flere bøker i året, jeg. Når det er sagt skriver jeg ganske raskt når jeg først får satt meg ned og hatt ordentlige skrivedager. Da er jeg ikke fornøyd før jeg har skrevet minst 2000 ord. Også har jeg fryktelig mange ideer som jeg gjerne vil få ned på papiret. Så jeg sjonglerer gjerne med flere prosjekter samtidig.
– Med Jerntrollet du tilbake i Edvard Frosts rike, men denne gangen er det barnebarnet Victoria som har overtatt hovedrollen. Klarte du ikke gi slipp på skumle troll og Østerdalens dype skoger?
– Nei, jeg klarte vel ikke helt det. Selv om jeg ikke hadde tenkt at det skulle bli bok av det, fortsatte jeg å forestille meg hvordan resten av livet til Edvard ville utspille seg. I tillegg fikk jeg til stadighet spørsmål om Edvard og Alma Alvheim endte opp sammen til slutt. Men det var da jeg fikk ideen om å la handlingen utspille seg rundt andre verdenskrig at det ble fart på historien. På mange måter har det blitt en slags familiesaga á la Star Wars – som utvilsomt har vært en stor inspirasjonskilde.
Victoria Vargmo
– Hva slags jente er Victoria?
– Victoria er en jente fra bygda, som egentlig ikke føler seg hjemme der. De fleste slektningene hennes, både de som er vanlige bønder og de som stammer fra vettefolket, setter pris på livet i skogen. Men Victoria slekter nok mer på bestefaren, Edvard, som hun aldri har møtt. Som ham har hun lyst til å reise ut i den store verden på ekspedisjoner. Men da hun endelig får muligheten til å reise til «storbyen», det vil si Oslo, passer hun ikke helt inn der heller. Så hun er vel en jente som prøver å finne sin plass i verden, som de fleste andre 14-åringer.
– Victoria opplever brutale ting, fjernt fra de fleste barn og unges beskyttende hverdag. I folkeeventyrene, derimot, er det ikke måte på hva barn utsettes for. Tenker du at dagens unge lever et for passivt og virituelt liv, fjernt fra ekte natur og fenomener fra folkeeventyr og vår egen kulturhistorie?
– Vel, jeg vokste opp på 80- og 90-tallet, og vi drev ikke akkurat og slåss mot troll ute i villmarken vi heller. Selv om vi ikke hadde internett, gikk det med noen timer med Nintendo-spilling isteden. Men jeg skulle selvfølgelig ønske at dagens unge leste mer, og surfet mindre på mobiltelefonene sine (det gjelder oss voksne også). Likevel, etter å ha vært på hundrevis av skolebesøk og pratet om Edvard Frost-bøkene, sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange unge har grei oversikt over folketroen. De kjenner til nøkken og troll, men det overrasker meg stadig hvor få sjuendeklassinger som har hatt norrøn mytologi på læreplanen. Et lite hjertesukk der …
– For nye lesere – kan du fortelle kort og pirrende om bestefar Edvard Frosts meritter og skjebne?
– Edvard Frost var en foreldreløs gutt fra Kristiania som i året 1887 fikk være med på en ekspedisjon til Østerdalen. Målet med ekspedisjonen var å finne ut om det fremdeles levde troll i skogene der, og kanskje fange et. I årene som fulgte dro han på flere ekspedisjoner, fra Skagerak i sør til Svalbard i nord, og møtte mange skumle skapninger; fra gigantiske sjøormer til selveste Fenrisulven. I 1889 dro han ut i verden, etter å ha blitt gjenforent med faren sin, som var en sjøkaptein. Ti år senere kom han tilbake, giftet seg og fikk en datter. Men han var rastløs og dro ut på nye eventyr. Når vi nå møter ham igjen i Victoria Vargmo og jerntrollet, har han akkurat kommet hjem til Oslo etter tjuefem år på reise. Derfor er det første gang han møter barnebarnet Victoria …
– Tenker du en ny trilogi eller serie, der Victoria er gjennomgangsfigur og helt?
– Ja, ikke umulig det. Jerntrollet slutter jo med at vi går inn i året 1940 – et svært begivenhetsrikt år for Norge. Så det er mange historiske begiveheter å bruke som bakteppe. Og det er jo ikke sikkert det mystiske Thuleselskapet er ferdig med Victoria … Tiden vil vise.
Om å skrive for barn og ungdom
– Du skriver for større barn og ungdom. Krevende, men viktige lesegrupper. Er det et bevisst valg?
– Jeg liker å skrive tidvis innfløkte historier, der jeg låner fra folketro, mytologi og historie, så det er vanskelig å gå særlig lengre ned i alder. Og så syns jeg det faktisk er utfordrende å bruke et enkelt og lettlest språk. Hva som avgjør om det er en bok for mellomtrinnet eller ungdom kan derimot være litt vanskeligere å vurdere. 11-12-åringer er jo også en fin alder å skrive for; de forstår mye, men har enda ikke mistet den barnlige entusiasmen over en spennende historie.
Litterære forbilder
– Har du noen litterære forbilder som inspirerer deg i skrivingen?
– Det er mange forfattere som har inspirert meg gjennom årene, i tillegg til masse filmer og tegneserier. Men nå for tiden, i en travel tilværelse med små barn, er jeg glad om jeg får lest noe i det hele tatt. Så jeg velger kun bøker som gir meg glede, og tenker ikke så mye på om de er inspirerende på meg som barne- og ungdomsbokforfatter. Men jeg er nøye med at forfatterne jeg leser skal ha et godt språk, i håp om at det kanskje smitter litt over på meg.
