Silje Aanes Fagerlund (1978)
Har du noen feministiske forbilder som har inspirert deg i litteraturen?
– Ja, det må bli Marguerite Duras på grunn av motet og friheten hun skriver med. Hun har en ureddhet som skinner igjennom. Hun skriver om store menneskelige temaer som ensomhet, begjær, lidenskap, sorg, død. De sidene ved menneskelivet som er ikke-kontrollerbare: Men hun skriver med en stor litterær bevissthet, med kontroll. Den sammensetningen opptar meg. Jeg husker første gangen jeg leste Elskeren, jeg var vel rundt 17-18 år. Det var en skikkelig aha-opplevelse.
I det siste har jeg også hatt en annen aha-opplevelse: erindringsbøkene til Tove Ditlevsen. Jeg hadde faktisk ikke lest noe av henne før, inntil jeg hørte Olga Ravn og Vigdis Hjorth snakke så varmt om disse bøkene i en samtale om Ditlevsen på Litteraturhuset i vinter. Så kjøpte jeg dem da jeg var i København nylig, og med en gang jeg begynte å lese skjønte jeg at her var det noe. Hun skriver på en måte så tilforlatelig, enkelt og direkte, men hele tiden med en stor sensibilitet, og en understrøm av noe eksistensielt. En virkelig flott oppdagelse.
Av nålevende: Ariana Reines. Selv om hun overhodet ikke minner meg om eller ligner på Duras, så har de noe grunnleggende til felles: kombinasjonen av noe rått og direkte, intenst, og samtidig kontroll, litterær bevissthet. Jeg er veldig glad for at Reines ble oversatt til norsk! Cæur de Lion vekket stor fascinasjon.
Felles for dem alle tre er at de har et skrivende jeg som virkelig tar plass i teksten, de skriver med en autoritet som virker så selvsagt, naturlig. De «gjør greia si», rett og slett. I et feministisk perspektiv er det forbilledlig for meg.
Ane Nydal
Har du noen feministiske forbilder som har inspirert deg i litteraturen?
– Jeg tenker at et feministisk forbilde ikke nødvendigvis betyr at forfatteren er uttalt feminist, men at jeg har lest kvinnelige forfattere som har hatt en spesiell styrke og et litterært mot, som har inspirert meg.
Sara Stridsberg har en eksperimentvilje og en kraft i bøkene sine, som alle har kvinnelige hovedpersoner. I novellesamlingen min, Famlere, er det spesielt to noveller som handler om kjønn og maktstrukturer, og hvordan det er mulig å både ønske å la seg dominere av en mann, og samtidig opprettholde en verdighet. Dette kan være i konflikt med ønsket om å dominere selv.
Ellers vil jeg nevne den amerikanske poeten Anne Sexton, hun har en veldig rå måte å behandle smerte på. Hun var en av de første som skrev poesi med et bekjennende jeg, hvor det lyriske jeget er henne. Det var det flere mannlige kolleger som advarte mot, men da responderte hun ved å skrive dikt om dem.
Vigdis Hjorth synes jeg er veldig kul, både som forfatter og forfatterpersonlighet. Jeg liker for eksempel Leve posthornet og Hjulskift veldig godt.
Amalie Kasin Lerstang
Har du noen feministiske forbilder som har inspirert deg i litteraturen?
– Ja, det må bli Virginia Woolf, og helst romanen Orlando. Woolf nøyer seg ikke med å la Orlando leve over flere århundrer, men skifter også kjønn på sin hovedkarakter underveis i romanen, og viser hva det har å si for hvilket liv Orlando lever.
Boka er overraskende morsom, og full av sitérbare setninger, som denne:
“No passion is stronger in the breast of a man than the desire to make others believe as he believes. Nothing so cuts at the root of his happiness and fills him with rage as the sense that another rates low what he prizes high.”
eller denne:
“For it would seem – her case proved it – that we write, not with the fingers, but with the whole person. The nerve which controls the pen winds itself about every fibre of our being, threads the heart, pierces the liver.”
Orlandos biografi skal være delvis inspirert av Woolfs elsker, Vita Sackville-West. Jeg leste et sted at Bloomsbury-gjengen (avantgardistisk kunstnermiljø fra 1920-50-tallet, red.anm.) Virginia hang med, som ropte høyt om homofiles rettigheter og kvinnekamp, ikke var begeistret for lesbiske. Forfatteren EM Forster, som selv var homofil, skal visstnok ha sagt at han ikke syntes noe om ”Sapphism” (lesbiske, red.anm.), fordi han ikke ville at damer skulle være uavhengige av menn. Kvinnelig seksualitet er skumle greier. Sackville-West fikk i alle fall aldri innpass i gjengen.
I tillegg anbefaler jeg «Argonauts» av Maggie Nelson, «Citizen» av Claudia Rankine, «Tender Points» av Amy Berkowitz og Leslie Jamisons essasamling «The Empathy Exams»! Pluss «There Are More Beautiful Things Than Beyoncé» av Morgan Parker, jeg har ennå bare lest utdrag, men den er up next så fort jeg får tak i den.
