Fernando Aramburu har hatt stor internasjonal suksess med romanen Fedreland, som nå er kommet på norsk. Det er et dypdykk inn i en verden nordmenn flest ikke er kjent med, og en viktig fortelling om hvordan ETAs krigføring rev et samfunn i stykker innenfra. Samtidig er det også en fortelling om å lime det sammen igjen.
Boka dreier seg rundt to familier fra en landsby i Baskerland, nord i Spania.
– Det å velge to familier og ni hovedpersoner tillot meg å veve et stort nett av karakterer, typer, aldre, kjønn og så videre. Det er jo snakk om to nokså normale familier. De er naboer og bestevenner. Og de blir rystet av en felles historie, og den felles historien er terroren, forteller Aramburu.
Gjennom flere tiår opererte terrororganisasjonen ETA i og utenfor Baskerland. Alle de ni hovedpersonene i romanen er på ulike vis påvirket av dette. En av dem blir drept. En annen griper til våpen for ETA i deres kamp for en selvstendig baskisk nasjon. Samtidig så vil ikke Aramburu hevde at romanen er noe historisk dokument. Snarere tvert om.
– Jeg har ikke brukt en eneste historisk kilde, arkiv eller avisutklipp i arbeidet med boka. Men 40 år med terror påvirket livene til baskerne. Vi snakker om hundretusenvis av historier, som bare ventet på at forfatterne skulle begynne å skrive dem ned. Alt i boka kommer fra eget liv og oppvekst, fra naboer, venner, historier jeg har hørt. Jeg har forsøkt å lage et så komplett bilde av hovedpersonene mine som mennesker som overhodet mulig. Det er jo egentlig det «Fedreland» forteller om: Ni skjebner, ni menneskeliv, ni vanlige liv.
Fryktens makt
Frykten ligger både oppe i dagen og mellom linjene, gjennom hele romanen. Aramburu forteller at folk gjør det de må for å overleve.
– Noen velger taushet. Noen drar sin vei. Andre blir en del av overgriperens nettverk, for å slippe represalier. Du kan jo se på bilder av tyranner når de hilser på folket sitt fra en balkong. Når man hever armen til en diktators hyllest, så betyr jo det egentlig bare «ikke skad meg, vær så snill». ETA hadde aldri en diktators makt. Like fullt var de i stand til å spre store mengder frykt i et helt samfunn. De som motsatte seg ble truet til taushet, kastet ut av byene de bodde i eller rett og slett henrettet.
Drapene var symbolske, og som regel ikke rettet mot det individet som ble drept. Det handlet om hva dette mennesket representerte. En politimann, en politiker som ikke støttet uavhengighet. En forretningsmann som ikke betalte revolusjonsskatten i tide. Dette betød også at enhver kunne frykte ETAs bomber og kuler. Og i denne frykten lå det en betydelig makt. Da ETA la ned våpnene for få år siden, opphørte også denne makten.
Splittelse og forsiktig håp
I Fedreland leser vi om splittelsene som oppstår mellom de to familiene, den ene på patriotenes side, de andre blant «svikerne». Dette kommer til uttrykk på mange ulike vis. Noen som krysser gata i den lille landsbyen for å unngå å stå ansikt til ansikt med fienden. Telefonen som ikke lenger ringer for å invitere en tidligere venn med på et slag kort. Begravelsen der nesten ingen kommer. Ryktene om han som kanskje ikke opptrer fullt så patriotisk som han burde gjøre. Kjæresten som blir avskrevet fordi han har spansk – og ikke baskisk – etternavn. Og ikke minst handler boka om alle dem som først og fremst var mennesker oppi det hele, og ikke framfor alt spanjol eller basker. Alle dem som ønsket å leve livene sine, men som stadig fikk planer, håp og liv ødelagt av ETAs fanatiske patriotisme. Det er alle disse som, etter at våpnene ble lagt ned, forsøker å bygge opp liv og samfunn på nytt. Boka kan sies å være forsiktig håpefull. Aramburu avslutter med at tålmodighet vil kreves fra alle parter i tiden som kommer.
– Dette er jo en langvarig prosess, for det er jo mange offer. Det er for eksempel ikke så lett for en familie som har mistet et familiemedlem å skulle bo i samme gate som den som drepte deres kjære, noe som faktisk har skjedd. I Baskerland er sårene veldig dype, og det vil ta lang tid før de vil gro, hvis de noen gang gror.
Intervjuet er basert på samtaler med Sigrun Slapgard og Arne Marius Stølan, og er oversatt og skrevet av Jørgen Sørlie Yri.
