Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt
omkring seg? Skyter inn i vilkårlige folkemasser?
Hvorfor holder bro-bro-broene. Hvorfor raser
ikke husene? Hvorfor styrer ikke bilisten over i motsatt
kjørebane. Hvorfor bremser folk når de skal
bremse. Hvorfor skal de bremse? Hvorfor tegner,
tegner, tegner ikke ingeniørene feil?
Hvorfor styrter ikke annethvert fly? Hvorfor skriver
ikke legen ut en dødelig dose? Hvis hver tredje
brøt høyreregelen, var det ikke noen høyreregel.
Hvorfor blåser ikke folk i å gjøre som de skal?
Hvorfor skriker de ikke! Hvorfor slår de ikke!
Hvordan vet så mange mennesker hva som er rett og
feil? Hvem visste det først.
Hvis man vet hvordan man lager en bombe, hvorfor
lar man da være å lage en. Hvis man selv er en
bombe, hvorfor smeller den ikke? Hvorfor, hvorfor,
hvorfor holder broene?
Hvor mange trailersjåfører med søte boksehansker
i miniatyr dinglende i frontruta fins det ikke i Europa
for eksempel.
Hvis sjåføren ble en smule irritert, bare rykket litt i
rattet, opp på fortauet, kunne han lett drept noen
hundre. Ti i hvert fall.
Tenk hvor mange fyrstikker det fins. Tenk hva man
kan gjøre med en eneste liten blafrende flamme. Det
er fortsatt stavkirker igjen i Norge. Madrasser fulle av
penger.
Hvordan kan det ha seg at det fins snille familiefedre
som tar vare på barna sine. Hvorfor forgifter
ikke kvinner hele slekta. Kokken sine gjester. Hvorfor
voldtar ikke alle menn?
Hvorfor raser raser raser ikke husene? Hvorfor blir
ikke alle gamle damer slått ned på gata. Det kan da
ikke være så vanskelig. Jeg går under stiger, blant biler
og svarte katter. Daglig treffer jeg hyggelige mennesker.
Fraktes opp og ned i heiser som aldri styrter.
Hvordan kan det ha seg at ting fungerer så bra? At
en som er lei seg, en vakker dag er glad.
Jeg gir hele forfatterstipendet mitt til Frelsesarmeen.
Hvorfor gjør jeg det? Jeg vil hoppe fra balkongen.
Hvorfor gjør jeg ikke det? Og der jeg bor henger
det en lapp på ytterdøren. Klokka fungerer står det,
det er visst bare å ringe på. Fungerer, fungerer, fungerer.
Jeg vil hoppe fra balkongen, aller helst fra slottsbalkongen.
Bussen kommer i tide. Hvorfor besvimer jeg ikke?
Folk behandler meg så bra. Hvorfor gjør de det?
Hver dag treffer jeg hyggelige mennesker. Mennesker.
Er vi alle mennesker? Ikke en ape, ikke en katt.
Våren, våren, våren er på vei. Solen lener seg over
den nordlige halvkule.
Nå er det på tide å våkne! Hvem orker å stå opp og
tenne i peisen før de andre har stått opp?
Det kan jeg gjøre, sier solen.
Men du gjør jo det hvert år? Skyter lys mot frossen
jord, frosne ben, frosne maurtuer.
Skyter varme fra en tid langt tilbake da mennesker
ikke fantes, men var på vei . . . vi kommer! Klatrende
på evolusjonsstigen.
Vi kommer! skrek vi til hverandre fra løvenes gap
på savannen. Vær beredt! Vi kommer til å skyte og treffe.
Solen lener seg frem så den nesten tipper. Den har
funnet et slott av pinner. En tue med maur i. En
kjempestor maurtue.
Vårsolen slikker med sin kjærlige tunge og lokker
små maur ut og opp, på tuas topp. Der oppe kan de
kose seg kongelig. Få og bli fylt. Ese av varme.
Utvalgt av solen. Og siden . . .
Hvorfor blir ikke maurene liggende i solen?
Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter
vilt omkring seg?
Hvorfor stjeler de ikke. Hvorfor sniker de ikke og
hvorfor skriker de ikke.
Hvorfor kryper de varme maurene tilbake ned i tua?
Inn dit der varmen ikke har strukket til, og legger
seg på alle de kalde og frosne maurene. Varmen synker,
sprer seg fra varm til frossen. Og hvorfor gjør de det?
En glohet maur med kroppen varmet av den første
vårsolen, magen mot kald kamerat. Hvorfor raser
ikke husene?
Magen mot kald kamerat.
. . . og de gjør det bare . . .
Kanskje er vi alle mer enn mennesker.
Teksten er hentet fra Beate Grimsruds roman Søvnens lekkasje (2007) og har også vært publisert som kronikk i Dagbladet 1. juni 2012
