Og så var han borte. En av de aller viktigste forfatterne i Norden. Jeg rakk ikke å være redd for at det skulle skje engang, før det var for sent. Men jeg har allerede rukket å savne ham. Stig Sæterbakken. Jeg savnet ham på trikken ned til sentrum, jeg savnet ham hos tannlegen, mens det ble gjort avtaler om visdomstenner som skulle hales ut, på vei opp til forlaget hans for å møte andre som kjente ham. Jeg var sikker på at han kom til å leve evig. Men det er ingen som gjør. For Stig holdt det i 46 år. Så gikk det ikke lenger.
Og så er det disse øyeblikkene, polaroidene. Kodakøyeblikkene. Drikkende whisky på trappen utenfor huset hans på Lillehammer en natt for mange år siden, skingrende, det var gode dager og kona hans kom ned og ba oss holde kjeft. Vi holdt ikke kjeft. Vi drakk. Han var mørket, men han var også en hysterisk morsom mann til tider, et barn, barnslig, noe han selv satte fingeren på i Flamme Forlag-utgivelsen Umuligheten av å leve fra 2010, som plutselig, i dag, fikk en helt annen stemme. Stemning. Men Kodakøyeblikkene finnes likevel. Vi slepte oss gjennom Lillehammers gater, årevis senere, John Erik Riley, Stig og jeg, sammen med en mann kledd i Stormtrooperdrakt som skulle fotograferes av John Erik. Og så var det mailer, møter, sigarilloene og diskusjonene som fant sted når vi møttes, stort sett tilfeldig, stort sett fordi vi begge var på samme sted til samme tid. Jeg satte umåtelig pris på hver eneste av dem. Jeg tenkte på ham som en venn.
Han var også en forfatter som åpnet dører for litteratur jeg ikke kjente til, eller som han ga nye innganger til. Og han var gjennomgående opptatt av litteratur som kunstform. Han lærte meg å lese Kafka på en helt annen måte, han fikk meg til å oppdage essaystikk, Beckett, romanene til Céline, Handke, Bernhard og en rekke andre, ikke minst Emmanuel Bove, hvis roman Mes Amis fortsatt er den boken jeg holder høyest, og hvis gravsted jeg besøker hver gang jeg er i Paris. Helt konkret lærte han meg viktigheten av mot, mot til å gjøre de prosjektene man selv trodde på og opplevde som viktige, og mot til å gå mot de punktene hvor det gjør vondt, hvor det er som mørkest. Kanskje også for å finne de stedene hvor det er som vakrest.
Men mer enn møtene, mer enn en kollega man satte pris på, var Stig min viktigste mentor. Bulldetektoren. Enten han ville eller ei. Enten jeg ville eller ei. Helt siden jeg møtte ham første gang i 1998, det året jeg bodde på Lillehammer, det samme året jeg spesialdesignet brusflasker til ham på bursdagen, med bildet av en 18 år gammel Stig på forsiden, et bilde han skammet seg over, med rette, kanskje, for det var et fjollete bilde, helt siden det første møtet var han en forfatter jeg hadde umåtelig stor respekt for, nærmest fryktinngytende, både for bøkene han skrev og for personen han var. Integriteten til den mannen. Den beundringsverdige kompromissløsheten. Herregud, han tok ikke dritt fra noen! Og han gjorde som han ville. Helt til det var slutt.
Valget av brusflasker som gave var forøvrig heller ikke tilfeldig valgt. Det hadde bakgrunn i at jeg hadde støtt på ham i matbutikken i Storgata på Lillehammer, en dag i desember, han var der sammen med en av døtrene sine, hun var kanskje fire, jeg husker ikke helt, men jeg husker at hun plutselig stanset, tok hånden hans og sa: «Pappa, finnes julebrus?» Og at han svarte: «Ja. Heldigvis.»
Jeg husker også at jeg tok med to tekster i debuten min som jeg visste han ikke likte. Han mente de var elendige, rett og slett. Jeg tok dem med likevel. Både fordi jeg var uenig, men også, antageligvis, i etterrefleksjon, fordi jeg ville utfordre ham, se om han ville komme til å kommentere det. Og da vi møttes for et par øl på Felix i Lillehammer noen måneder etter at boka var kommet ut, og jeg spent ventet på at han skulle si noe om utgivelsen, flirte han bare og sa: «Du tok med de dårlige tekstene, ja.»
Siden da, for hver bok jeg arbeidet med, gjorde ferdig, stilte jeg meg alltid spørsmålet: Vil Stig Sæterbakken godkjenne dette? Er det godt nok? Med tanke på hvor mange vordende forfattere han traff på i løpet av livet, er jeg antageligvis ikke den eneste som tenkte slik. Og jeg er glad for å kunne si at han i alle fall ved ett tilfelle også ga sin uttalte godkjennelse. Det skapte en helt egen trygghet i mitt eget arbeid, som nå er borte, og som aldri kommer tilbake.
De siste fire årene hadde vi også en stående avtale, gjentatt stort sett hver gang vi møttes: En dag skal vi danse til Throbbing Gristle, sa jeg. En dag skal vi danse til Throbbing Gristle, sa han. Jeg hadde til og med lagt setningen inn som undertittelen på et kapittel i den boka jeg for tiden arbeider med, og tenkte at det ville være en fin, om enn kryptisk honnør til én mottager.
Nå blir jeg nødt til å danse alene.
Og det kommer alltid til å være noe galt med rytmen.
Ha det bra, Stig.
Johan Harstad
