Drapet på Herman Wildenvey

Mordet på Herman Wildenvey
Jeg var der, en vakker lørdag i juni. Og som alltid – Vigdis leverte. Lærd, belest, underholdene og vittig. Til tider nesten perfid. Hun begrunnet, eksemplifiserte og argumenterte på en overbevisende måte for hvorfor den en gang så folkekjære og bestselgende forfatteren i dag er nærmest ukjent for folk flest. En fullsatt sal og et lydhørt, godt voksent publikum hadde møtt frem, men også et og annet yngre fjes med spissede ører var å se. Kanskje mer for å høre Vigdis, enn for å høre om Wildenvey? Personlig ønsket jeg både å høre Vigdis og hennes foredrag, hvis passende tittel, i min bevissthet, underveis vokste til Mordet på Herman Wildenvey. Med glimt i øyet. Tross drapsforsøket, ble jeg selv inspirert til å nylese Wildenvey, og tok like godt med meg hans samlede dikt nå i ferien. Og jeg har kommet til, det berettigede og betalte drapsforsøket til tross, at dikteren fortsatt rører på seg, og berører meg. Jeg mener at deler av Wildenveys dikting  fortsatt fortjener å bli lest, om enn i små porsjoner og det arkaiske språket til tross. Og helt glemt er han heller ikke. Nylig har Larvik oppnevnt seg selv til Norges poesihovedstad og etablert en årlig poesifestival, med henvisning Wildenvey og andre diktere som har hatt tilknytning til byen. Wildenvey bodde i Stavern de siste 25 år av sitt liv. Hans villa, Hergisheim, er godt bevart og kan besøkes etter avtale. Wildenveys barndomshjem Portåsen i Nedre Eiker, er museum og et aktivt kulturhus. Jon Eikemo har i nyere tid utgitt en Wildenvey-CD og turnert med programmet En dikter i sitt rike. Og flere «yngre» musikere har tonesatt og sunget Wildenveys dikt. Dette er mitt forsøk på å blåse liv i den skinndøde, som i sin tid ble kalt «sommerens dikter»:

DISSE VERS
Disse vers er ville vekster i en sommer drysset hen,
hver gang gleden over livet var mig sterk og nær og ny.
De er skrevet av en hedning, som vil leve av sin penn,
Og som kun er den og den.
Og som om og om igjen
spiddet pennen hen i veggen. Men tok veldig fatt på ny.
…

Wildenvey inn med morsmelken
Min hjembygds dikter, Herman Portås (1885-1959), med kunstnernavnet Wildenvey, oppnådde i sin samtid en enorm popularitet med sine rebelske, slentrende dikt, og var en bestselgende forfatter helt fra debuten

i 1907. Ikke sjelden solgte hans diktsamlinger mer enn 10 000 eksemplarer. Etter at bygdedyret hadde herjet fra seg, ble han også folkelesning i hjembygda. Selv vokste jeg opp med Wildenvey og hans diktning. Og anekdoter om forfatterens til dels utagerende, begersvingende levesett, hans kvinnehistorier og «uekte»barn; et fascinerende kunstnerliv. Og det gikk rykter, som at han egentlig var sønn av Oscar Wild! Min morfar kunne mange Wildenvey-dikt utenat og likte å deklamere. Min mor opplevde som ung å møte sin eldre og utflyttede sambygding som tiljublet forfatter i Minneapolis. Stas! Blant norskamerikanerne «Over there» var Wildenvey minst like populær som hjemme i Norge, og ble mottatt som en slags poesiens svar på Ole Bull. Selv har jeg, som mange andre, vært fascinert av dikterens sans for rim og rytme og hans språklige eleganse og lekenhet; ordekvilibristen Wildenvey. Jeg leste tidlig hans erindringsbøker, og jeg kjente familien. Som barn var jeg hyppig gjest i barndomshjemmet, Portåsen, der Wildenveys halvsøsken, Hans og Signe, drev småbruket videre. Sammen med  buhunden Ajax. I Portåsen har jeg drukket av postkaret på tunet, og overnattet i høyet på  låven. Interessant lesning om forfatterens liv og virke, der man også får innblikk i det samtidige kulturliv, er Tom Lotheringtons kritikerroste biografi, Wildenvey – Et dikterliv (Aschehoug 1993).

Vokste opp med åtte halvsøsken
Herman vokste opp med en fanatisk religiøs far, som tross sin strenge tro, hadde satt barn på to søstre samtidig. Han fikk Herman med den ene og giftet seg med den andre. Og jukset på guttens fødselsår for å dekke over «miseren». Da Herman var fire, overlot moren, Hanna, sønnen til faren og tanten på småbruket i Mjøndalen. Sønnen lengtet vedvarende etter moren. Etter hvert fikk han hele åtte halvsøsken! Men Herman kjente seg utenfor og annerledes. Han hadde et lyst hode, og flyttet derfor tidlig hjemmefra for videre skolegang. I første omgang bodde han faktisk på et kvistrom hos mine oldeforeldre nede i bygda.

Wildenveys plass
Det måtte gå nesten ti år etter Wildenveys død, før han ble hedret som fortjent i hjembygda. I 1967 ble Wildenveys plass anlagt, med en vakker dikterstatue laget av vennen Ørnulf Bast. På sokkelen kan man lese Wildenveys dikt Hjembygdens sanger. Diktet er skrevet under et opphold i Danmark. Det rører meg stadig. Sentimentalitet? Vemod? Det er nok litt av begge deler. Her er de to første versene:

HJEMBYGDENS SANGER

Ute fra verden den vide
kaller en sang meg hjem.
Hjembygdens bakker blide,
Herren velsigne dem.

Kommer jeg dit om våren
heles mitt søndrede sinn.
Gyllen av smil glir tåren
over mitt slitne sinn.
…

Traff høy og lav
Det wildenveyske dikt brakte en muntlighet inn i norsk poesi, noe som kan forklare utbredelsen og populariteten. Diktene var lette å lese, og lette å huske og dermed sitere. «Alle» kunne noen strofer av Wildenvey. Innholdet hadde appell til det brede lag, slik at også allmuen falt for hans penn. At han selv kom fra små kår, bidro nok også til populariteten. Han var opptatt av det vakre, skrev lette og til dels ukompliserte dikt. Og brukte hyppig humor. Kanskje hadde han et behov for å fortrenge en ulykkelig barndom og andre livsutfordringer, som det dramatiske skipsforliset han opplevde som 19-åring? Uansett traff han både høy og lav med sin diktning. Når han holdt foredrag og opplesninger landet rundt, kunne både småkårsfolk, kritikere og selv kongen sitte i salen. Og han hadde et opplagt talent for å tekkes sitt publikum. Man snakket om stemmen..

SPØR IKKE OM KJÆRLIGHET
Spør ikke om kjærlighet varer.
Det vet du den ikke gjør,
hvem du enn er som spør,
og hva du så svarer.
…

UT I SKOGEN
Ut i skogen på et laken,
lå en pike helt naken.
Hun hadde intet på seg uten meg,
hilsen Herman Wildenvey.

«..med et vingefang som på det beste minner om Henrik Wergeland»
Wildenvey var også en ettertraktet oversetter og gjendikter, og han hadde en grublende side som ofte har blitt oversett. Litteraturprofessor Asbjørn Aarnes, en fremstående formidler av poesiforståelse, har i et intervju med NRK uttalt:

”Herman Wildenvey er sett på som en lettsindig, flagrende og kåserende dikter. Jeg er overbevist om at det er et annet stoff i Wildenvey. Han er en stor metafysisk dikter. Ikke en forkynnende dikter, men med et vingefang som på det beste minner om Henrik Wergeland. I tilknytning til den store poetiske tradisjon er det verd å trekke sammenligninger nettopp med Wergeland.”

Store ord! Og dette er kanskje mitt hovedanliggende når jeg nå løfter frem «min» Wildenvey, at han også kunne skrive alvorsfylt og reflektert, med de vakreste metaforer. Her er mitt favorittdikt – ønsket lest ved livets slutt:

FERGEMANN TID
Gå inn i din høstlige haves port
og lytt i den stille kveld.
Det er som du hører en båt ro bort,
og båten er jorden selv.