I september 1970 var det to konkrete geografiske steder som kjempet om å være verdens midtpunkt: Piccadilly Circus i London og Damplassen i Amsterdam. Den unge, magre brasilianeren Paulo hadde allerede utforsket Sør-Amerika, og med Europe on 5 dollars a day i lomma sto disse magiske stedene for tur. I Hippie, Paulo Coelhos mest selvbiografiske roman til nå, tar Coelho oss tilbake til de fargerike 70-årene.
Det var en tid da en hel generasjon lengtet etter fred og torte utfordre den etablerte sosiale orden – autoritær politikk, en konservativ livsstil, overdrevent forbruk og enorme forskjeller mellom fattige og rike. Med fargerike klær, langt hår, meditasjon og røkelse, sex, drugs and rock’n roll gjorde unge opprør mot foreldregenerasjonens stivnede livsformer.
En av dem var Paulo, hovedpersonen i Hippie. Han drømmer om å bli forfatter og legger ut på en reise på søken etter en dypere mening med livet. Først på det berømte «dødstoget til Bolivia», så til Peru før han og kjæresten haiket gjennom Chile og Argentina.
Den magiske bussen
Paulos reise fortsetter og tar ham til Amsterdams berømte – eller beryktede – Damplass. Der treffer han nederlandske Karla, som i likhet med Paulo lever ut hippiedrømmen. For henne innebærer det en reise til det forjettede Katmandu på den magiske bussen, og en tarotleser har sagt at hun skal finne det rette reisefølget hvis hun bare venter en dag eller to. Da hun treffer Paulo, forstår hun at han er mannen hun skal reise sammen med. Hun overtaler ham til å bruke 70 dollar på turen som skal bringe dem fra Amsterdam gjennom Europa og Sentral-Asia til Nepal. Med på bussen er en gruppe mennesker som alle har sin spesielle grunn for å legge ut på denne oppdagelsesreisen. Alle har en historie å fortelle, og alle opplever store personlige forandringer underveis og at deres verdier og prioriteringer endres. Reisen gir Karla og Paulo mulighet til å utforske forholdet dem imellom, et kjærlighetsforhold som for alltid vil farge hvem de velger å være.
Gjenskape hippieånden
Det er en begivenhet hver gang Paulo Coelho kommer med en ny bok. Han har en enestående evne til å ta pulsen på tiden, og årets bok er ikke noe unntak. I en tid da våre liberale ideer utfordres og verden trues av miljøødeleggelser og økonomisk og politisk uro, ser Paulo Coelho likheter med hippietiden. Om boken sier han: «Ideen er nettopp å gjenskape hippieånden i en verden som var helt polarisert. Vi hippier representerte det tredje alternativet. Kvinnefrigjøring, ytringsfrihet osv. var ting vi tok for gitt.» For ham representerte hippieånden først og fremst frihet, som han mener er det viktigste vi kan lære av hippiene.
Frihet
For Coelho representerte hippiene motsatsen til alt han hadde opplevd i hjemlandet. Som ung gutt ble han lagt inn på psykiatrisk sykehus og fikk elektrosjokk fordi foreldrene mente han var psykisk syk. Som ung mann ble han fengslet og torturert under militærdiktaturet i Brasil. Da han kom til Amsterdam, fikk han endelig puste. I et intervju med den italienske avisen Corriere dela sera sier han om denne tiden: «Endelig befant jeg meg i ‘min’ verden. Jeg omga meg ikke med mennesker som var politisk korrekte. ‘Dette kan du gjøre, dette kan du ikke gjøre. Dette bør du gjøre, ikke dette. Vi var politisk ukorrekte, men vi manglet ikke verdier. Vi hadde respekt for mennesket og naturen. Vi sa nei til rasisme og nynazisme. Vi førte et enkelt liv fylt av kjærlighet og entusiasme. Vi hadde vår egen mat, mote og musikk.»
På spørsmål om hva han har lært av hippiene svarer han: «Alt! Jeg var hippie, jeg er hippie og jeg kommer til å forbli hippie.»
