Aleksander Olai sitter med nesa ned i Macen. Nå er det bare noen siste justeringer. Så…
I tre år har mannen nordfra dukket opp i livet mitt med ujevne mellomrom. Ofte sammen med Stine. Eller Kristine, som hun heter. Kristine Ann Skaret. Hun og Aleksander Olai Korsnes har laget en dokumentarfilm om livet mitt så langt. Aleksander Olai har hatt regien. Stine er produsenten. Og jeg har etter beste evne forsøkt å være meg selv. Det har i grunnen Stine og Olai gjort også. Forsøkt å la meg være meg. Noen ganger har jeg glemt at de har vært der. Andre ganger har vi reist på ekspedisjoner sammen. Tilbake til Larvik, for eksempel. Til barndommen min. Litt sprøtt å stå i hagen på Prinsegata 25 med et filmteam rundt seg. Når var jeg her sist? Tjue år siden? Husker ikke. Men jeg har vært liten her. Spedbarn. Gutt. Speidergutt. I filmen finnes det gamle super-8 kutt av meg i full mundur, og kort ved ørene. Og av faren min som ung og sterk. Vi har også vært rundt i Oslo på adresser som har markert vendepunkt i livet mitt. På Frelsesarmeens ”Den åpne dør”, for eksempel. Der jeg som sivilarbeider var nattevakt i seksten måneder, og på det viset endelig fikk ro på meg til å skrive min første roman. Og i Hjelmsgate 3. Motkulturens høyborg.
Det høres sikkert drastisk ut å ha et filmteam rundt seg i tre år, men jeg har ikke opplevd det som problematisk, eller ubehagelig på noen måte. All takk til Olai og Stine, som aldri har forsøkt å tøye noen grenser. Og under mesteparten av arbeidet med denne filmen har jeg selv heller ikke vært til stede. Hvor mange timer Olai har tilbrakt i forskjellige arkiver, vet han knapt selv. Men resultatet han har kommet opp med, er for uten en rekke pussigheter med meg, også snitt og klipp fra tre tiår av norsk historie. Det aller første tv-opptaket er fra 1984, og viser Jan Kjærstad, Kim Småge og meg i vennlig samtale med Brikt Jensen. Forfatterne er svært unge, men ikke helt uten meninger og ideer. Og Brikt Jensen er akkurat så snill og uten kjipe baktanker, som vi alle husker ham fra den gang. Og hva med den kristne folkeskolelæreren fra Trøndelag som skaffet meg hele førstesiden i Dagbladet fordi han hadde brent Pelle og Proffen-bøker i skolegården? Olai har funnet ham. Det korte klippet med denne herlige skrullingen, er for meg et absolutt høydepunkt i filmen. Mens det som har gjort meg mest glad under denne produksjonen, er at Kjartan Kristiansen øyeblikkelig sa ja til å lage musikken. Noen kulere? Nei. Ikke. De siste opprakene vi gjorde var i studioet til Kjartan på Grünerløkka.
Det var i vinter. Nå er det nesten sommer.
Olai titter opp. Nikker. Den siste voiceover`n jeg har lest inn, sitter.
It`s a WRAP!
Nå rødvin. Masse!
PS: “Hvit Nigger” vil ha premiere på kortfilmfestivalen i Grimstad (15.-20. juni), og vil bli vist på NRK i løpet av året. Filmen vil også bli tilgjengelig på DVD, med masse ekstramateriale.
Produksjonsselskapet er ”Medieoperatørene As”
