Det eneste som forener rikmannssønnen Carter og den usikre nerden Seth, er lidenskap for musikk. Gammel musikk, aller helst svart blues spyttet frem i et munnspill på en falleferdig porch foran en elendig rønne i en slaveristyrt sørstat. Lidende, sann musikk, altså.
Mange av oss har vært der selv eller kjenner noen slike som ikke kan få kunsten ekte nok. Det fins alltid noe enda mer ektefølt og autentisk i neste samlersjappe.
Mange av oss har vært der selv eller kjenner noen slike som ikke kan få kunsten ekte nok.
Hari Kunzru debuterte i 2003 med Den uekte, som ble en bestselger og ga forfatteren flere litterære priser. Han er født i London og bor nå i New York, hvor store deler av handlingen i årets roman, Hvite tårer, finner sted.
Jeg skal ikke skryte på meg noen stor lidenskap for blues, i hvert fall ikke mer enn en bifallende erkjennelse av sjangerens store betydning for mye av populærmusikken som kom etter. Du trenger heller ikke å vite hvor Robert Johnson solgte sjelen sin til djevelen for å kunne bli kongen av delta blues, for å ha vill glede av denne romanen.
Les også Aftenpostens anmeldelse av Kunzrus forrige roman: «En åpenbaring av en roman (…) han skriver som en gud.»
Hvite gutter og svart musikk
Hvite tårer begynner som en satirisk skildring av hvite unge menn på nostalgi-trip med siste nytt i lydopptaksutstyr. Seth bor på nåde hos Carter, hører alt og samler alt. Carter er sikret for livet, sønn som han er av gamle, solide penger. Begges lidenskap er lyden av svart blues slik den avspilles på 78-plater.
En dag gjør Seth opptak av en gammel, svart fyr som spiller sjakk i parken mens han mumler frem besvergende, meningsløse (?) fraser. De legger på et grunnkomp og lanserer dette som den forsvunne Charlie Shaw-innspillingen som endelig har kommet til rette igjen. Shaw er, som resten av prosjektet, en konstruksjon, skapt for moro skyld. Det er jo bare gøy?
Det som kunne vært en presis og underholdende skildring av trygge, hvite hipstergutter på jakt etter noe de aldri kan få eller bli, utarter til en mørk litterær thriller.
Da begynner djevelen i veikrysset å røre på seg. Det som kunne vært en presis og underholdende skildring av trygge, hvite hipstergutter på jakt etter noe de aldri kan få eller bli, utarter til en mørk litterær thriller. Supernerdete samlere kan være virkelig skumle når de drar ut på besatt biltur til dypet av sørstatene på jakt etter skjellakkplater med svarte, glemte bluesartister som de kan lure fra lutfattige, intetanende etterkommere. Hvit plyndring av svart kulturarv under dekke av uskyldig samler-lidenskap – det er sjelden man leser et verk som viser sin biske samfunnsanalyse i en så både lekende og dristig form.
For Hvite tårer kan også leses som en spøkelseshistorie. I jakten på den ekte Charlie Shaw smuldrer både tid, rom og identitet opp. Seth får føle slaveriet som utspring for både bluesen og hvit velstand i en djevelsk karusellfart du sent kommer til å glemme.
Som du sikkert skjønner, er tidspunktet for en roman som Hvite tårer helt riktig: Et på så mange måter delt USA nødvendiggjør fortellinger som Kunzrus, der den «uskyldige» kulturelle appropriasjonen får seg en knyttneve midt i magen. Blant så mye annet. For er det én ting å si om Hvite tårer er det at den maner til mange, lange diskusjoner.
Som velutdannet skandinav med tilgang på «alt» av kultur og medieinnhold er det lett å tro at vi også forstår og eier «alt».
For min egen del befant jeg meg i lag med gode venner forrige lørdag. Noen var dumme nok til å spørre om jeg hadde en roman å anbefale. En halvtime senere måtte jeg trekke pusten og beklage enetalen. Jeg gleder meg til de har lest boka og vi virkelig kan snakke om den. Som velutdannet skandinav med tilgang på «alt» av kultur og medieinnhold er det lett å tro at vi også forstår og eier «alt». Kunzru begs to differ. På en forrykende måte!
Tine Kjær, direktør for skjønnlitteratur.
