Inger Hagerup (1905 – 1985) var en av de største norske lyrikerne på 1900-tallet. Hun skrev intense og direkte dikt om sammensatte følelser. Inger Hagerup er ofte omtalt som kjærlighetens poet. Hun har også skrevet mange dikt for barn og har også stått for store gjendiktninger av bl.a. Shakespeare og Goethe.
Her har vi samlet tre av hennes mest populære dikt som alle kom ut rett etter andre verdenskrig.
Inger Hagerup om sammensatte føleleser
«Vi holder livet» er et typisk Hagerup-dikt om sammensatte følelser , som går rett i hjertet på leseren. Diktet er hentet fra samlingen Den syvende natt fra 1947.
Vi holder livet
av Inger Hagerup
Vi holder livet i en knyttet hånd
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.
Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.
En mann, et barn, en drøm skal være vår
og evigheten måles ut i år.
For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.
Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag.
Kåret til ett av Norges beste dikt
«Lykke» var med i NRKs kåring av Norges beste dikt. Det ble første gang utgitt i 1945 i diktsamlingen Videre, og det er ofte med i antologier over Norges beste dikt. Her er det hentet fra Ren poesi som kom ut i 2015.
Lykke
av Inger Hagerup
Hva lykke er?
Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.
Men ennå ikke kjenne deg.
Originalt kjærlighetsdikt
«Episode» er som «Lykke» fra Inger Hagerups samling Videre, som kom ut i 1945. Det er et uvanlig kjærlighetsdikt med en vakker og original vri.
Episode
Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.
De stod et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge etter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte
