Susi og jeg spiser kyllingsuppe med ingefær og sitrongress. Vi drikker isvann til. Konrad nipper til rosévinen mens han med den venstre hånden trikser med en utent sigarett. Han får meg til å tenke på drilljentene som gikk foran i skolekorpset i min barndoms Larvik. Han har drevet tempoet opp i løpet av de siste minuttene. Om ca tretti sekunder vil han forlate bordet og gå ut på fortauet, der han kommer til å sette fyr på tjærepinnen. Ute i krysset går ettermiddagstrafikken tung. Dører og vinduer står åpne. Det er en varm dag i midten av mai.
Lan driver som en skygge forbi bordet. Sakker farten idet han passerer, og bøyer hodet. Om herskapet er tilfreds? Hvis ikke vil han straks …
Konrad bestiller et nytt glass rosévin, og forlater bordet.
–Ja, takk! sier Susi. –Suppen er helt vidunderlig!
En setning Lan øyeblikkelig bærer videre ut på kjøkkenet sammen med en tomflaske og et sausenebb.
Ute på fortauet sprader Konrad frem og tilbake, mens han trekker i seg blå røyk samtidig som han studerer mobiltelefonen sin. Sender meldinger. Leser mailer. I løpet av bare to korte uker har den smarte telefonen gjort ham til komplett idiot.
Ute på fortauet sprader Konrad frem og tilbake, mens han trekker i seg blå røyk samtidig som han studerer mobiltelefonen sin. Sender meldinger. Leser mailer. I løpet av bare to korte uker har den smarte telefonen gjort ham til komplett idiot.
–Men kjære vene! Susi skyver suppe skålen til side og styrter ut på fortauet, idet jeg selv tenker: Ja, var det ikke et eller annet helt i ytterkant av synsfeltet, tro?
Og ganske riktig. Susi når frem til kvinnen akkurat idet denne seiler viljeløst ut over fortauet. Den grønne flasken går i asfalten sammen med kjøleren. Glass i skår og is i biter, og en forfriskende sprut sekt som kjøler ned nabobordets besetning av høflige Hanseater som later som ingen ting.
Den fulle kvinnen gråter i armene på Susi. Konrad sprader frem og tilbake med høyre øyebryn trukket ufordragelig opp i en spørrende bue.
Fem minutter senere: Susi har fått espressoen sin, og jeg dagens aller første rødvin. Konrad har lagt smarttelefonen tilbake i lommen. Ute på fortauet sitter Lan på huk ved den hulkende kvinnen. Ansiktet fullt av buddhistisk medfølelse.
–Jeg var redd det var et illebefinnende, sier Konrad.
–Javel, sier jeg. –Var det derfor du sjekket innholdet i mailboksen?
–Helt kanon, sier Susi. –Før klokken fem. Pussig.
Konrad ser ergerlig på meg.
–Rik kvinne fra pent hjem drikker seg dritings midt på blanke ettermiddagen i full offentlighet. Tar De saken, Ambjørnsen?
Utenfor svinger taxien inn til fortauskanten. Sjåføren hjelper Lan med å få kvinnen inn i baksetet. Hun protesterer og slår rundt seg med håndvesken.
Som ifølge Susi er av det meget, meget dyre slaget.
–Et mysterium, med andre ord, sier Konrad, og begynner å leke seg med en ny sigarett. –Rik kvinne fra pent hjem drikker seg dritings midt på blanke ettermiddagen i full offentlighet. Tar De saken, Ambjørnsen?
Men jeg har allerede vendt oppmerksomheten min i av retning tvil og tro. Foran husets alter, som er anbrakt i en lav hylle under kassaapparatet, sitter en bitte liten hund og drikker seg utørst av en messingskål. Den rosa tungen arbeider lynraskt. Den pjuskete sveisen vibrerer. Halen går frem og tilbake, frem og tilbake. Når skålen er tom, setter det vesle krypet seg på baken og utstøter et tilfreds bjeff i retning de to buddhafigurene som befinner seg inne i halvmørke bak plastblomstene. Den ene i polert rosentre, den andre drapert i et rødt klede.
Lan, som har fjernet alle glasskår og vasket bordet, vender tilbake fra fortauet. Nå setter han seg på huk hos oss. Hvisker. Det er ikke første gang den ulykkelige kvinnen hjemsøker dette stedet. Hun var her også i går. Og dagen før. Han er ikke vant til slikt, men han innser nå at slik er storbyens lov. At slik er det her i Hamburg. Han har forsøkt å overtale henne til å spise, men så langt har han ikke lykkes. Hun vil bare ha sekt. Helst flere flasker. Det er ikke så lett å være ham. Det er forresten ikke lett å være noen.
–På et visst stadium av rusen, snakker hun om et barn. Som hun har mistet. Et dødt barn.
–Hvor kommer du fra? sier Susi, og legger hånden sin over hans.
–Fra Rostock, sier Lan med et trist smil. –Men jeg var forberedt. Jeg var det.
Konrad ler ondt.
–Jeg er redd det har å gjøre med et barn, fortsetter Lan. –På et visst stadium av rusen, snakker hun om et barn. Som hun har mistet. Et dødt barn.
Susi sender Konrad et advarende blikk.
–Så jeg kan ikke annet enn å behandle henne med respekt. Men kanskje jeg kan få henne til å spise litt dersom hun vender tilbake i morgen?
Et breibent bleiebarn kaster en mynt hardt i offerskålen. Hunden bjeffer og løper ut.
Ja, kanskje det, tenker jeg for meg selv. Kyllingsuppen er virkelig god.
–For en nydelig gutt, sier Susi, og drikker av vinen min. –De tenker rett og slett annerledes enn oss.
–Rostockerne? Konrad kan ikke la det være. Det nytter ikke å stå imot. Men når han ser at Susi er ved å øse seg opp, sier han raskt: –Visste dere at Lan, vel og merke når det anvendes som navn på et guttebarn, betyr «Enhjørning»?
–Jøss, sier jeg. –Og dersom det samme navnet gis en jente? Hva blir det da?
–En sjelden gutt, sier Susi, og forsøker å få fatt i glasset mitt igjen.
–Kanskje til og med ikke-eksisterende, sier Konrad filosofisk.
Når vi gjør opp regningen for å fortsette til Finken, legger jeg en euro i offerskålen. Diskret, så verken Kynikeren eller Følelsesmennesket får det med seg.
Med Lans smilende skråblikk i nakken fortsetter jeg etter de to andre ut på gaten. Bare den som kommer nær nok kan se at den ene buddhaen ikke er noen buddha i det hele tatt, men en julenisse.
Det er to uker siden. Nå, alt forlatt. Alle vinduer tildekket av grått papir. I sprekkene: Stolene som er stablet opp ned på bordene med beina som spirer av stål mot himmelen. Var det virkelig et alter under kassaapparatet?
