Jeg har aldri lest noe av en kvinnelig forfatter.
Hæ?
Nei. Eller, jo, det var jo den av Karin Fossum, også noe av Karen Blixen, men det var noe ræl, synes jeg.
Hørt det før?
Ja. Flere ganger, men det har prellet av hver gang. Jeg har bare ristet på hodet og satt på noe Patti Smith, for liksom å rense tankene. Men denne gangen hjalp det ikke. Jeg kom over dette blogginnlegget.
Det er skrevet av Catherine Nichols, en ung, amerikansk forfatter, og kort sagt dreier det seg om hvordan responsen for manuset hun hadde sendt inn til mange forskjellige agenter endret seg da hun valgte å bruke et mannlig pseudonym fremfor sitt eget navn. Fra høflige avslag med tilbakemeldinger om at hun skrev «vakkert» og «poetisk», men at manuset var for ambisiøst, til ingen respons i det hele tatt, var forskjellen stor da hun sendte inn manuset med det mannlige navnet. Da var det «spennende», «smart» og «velkonstruert», og åtte og en halv ganger oftere etterspurt enn med sitt eget navn.
Stort tema, jeg vet. Og jeg skal ikke påberope meg viden kunnskap om dette, jeg har akkurat gitt ut min første bok, jeg er en fersking i litteraturlandskapet. Likevel, jeg er tilfeldigvis født med vagina, og ikke penis, og det har betydning, har jeg forstått, også for hvordan folk vil komme til å lese det jeg skriver.
Det har jo vært oppe til debatt igjen senest denne våren, med Knausgård i harnisk over å bli kalt både litterær pedofil og homososialt begjærlig av litteraturprofessor Ebba Witt-Brattström, samtidig som han påberoper seg kjennskap til hva som skjer i hodet på «alle menn» i møte med «alle kvinner». Også var det meningsutvekslingen mellom Marta Breen og Ingvar Ambjørnsen, i Dagsavisen i juni, som heldigvis nøytraliserte debatten og tok den ned på jorda med Ambjørnsens påpeking av at forfattere som Bjørg Vik og Ebba Haslund så avgjort var autoriteter i det litterære landskapet da han debuterte som forfatter. Likevel, dette med litteraturkvinner- og menn, og det Witt-Brattström omtaler som Kassandra – myten, at kvinners ytringer er blitt sensurert og ignorert helt siden antikken, synes å ha boblet til overflaten igjen akkurat nå, når jeg altså utgir debutboka mi.
Jeg er ikke sikker på hva jeg synes om det.
Tidligere i sommer leste jeg Denne flammende verden av Siri Hustvedt, en bok som dreier seg om samme tema. Harriet Burden lar tre forskjellige menn fronte hennes tre forskjellige kunstutstillinger. Hun står i bakgrunnen og ser hvordan arbeidene hennes nå blir bejublet av de samme stemmene som tidligere enten har slaktet, eller ikke ofret arbeidene hennes så mye som en kommentar.
Hun er rasende. Jeg kjente det raseriet i fingertuppene da jeg leste boka. Men har jeg kjent dette raseriet selv? Er det et relevant raseri, også for meg?
Jeg har tenkt mye på dette med kvinnelitteratur
i forkant av min første bokutgivelse. Kjent en frykt for å bli kategorisert som nettopp dette, en som skriver kvinnelitteratur. Hvorfor? Fordi jeg ikke vil defineres kun utfra hva slags kropp jeg har. Fordi jeg vil være relevant som menneske og uavhengig av kjønn, og derfor være av interesse for mer enn kun femti prosent av potensielle lesere. Ikke at ingen menn leser denne «kvinnelitteraturen», men du skjønner tegninga.
Jeg ser nødvendigheten av å gi den et navn, den litteraturen som ble skrevet av kvinner, og som vokste frem side om side med likestillingskampen fra og med 70-tallet. Og jeg er takknemlig for at de ble skrevet, de bøkene som banet vei for at jeg med like stor selvfølgelighet som en hvilken som helst generasjonsbror skal kunne få utgitt materialet mitt. Det gjelder for så vidt også alle de andre områdene i livet mitt. Jeg har alltid tatt det for gitt at jeg skal kunne velge fritt hva jeg vil bli, og hvor jeg vil gå. Har ikke sett på kjønnet mitt som hinder for noe som helst, og i stor grad blitt møtt deretter. Og jeg sender en takk til dem som bidro for å gjøre dette mulig. Selvsagt irriterer det meg når den serviceinnstilte kelneren kun henvender seg til mannen min når vi er på restaurant, og at eiendomsmegleren tydeligvis bare hadde interesse av å vite hva han jeg er gift med jobber som under kontraktsmøtene. Men det går to veier. Jeg ble like irritert da jordmoren ikke tok seg bryet med å hente inn en ekstra stol, så mannen min måtte stå under svangerskapskontrollen på helsestasjonen. Og at mødre jeg møtte i barselgruppa lo spydig av mennenes forsøk på å kle på ungene sine, som om det var en slags vitenskap kun forbeholdt kvinner.
Det er disse generaliseringene jeg ikke holder ut. Mannfolk, og kjerringer, ass. Knausgårds ytring om at «sånn er alle menn», og at noe av kritikken mot den såkalte kvinnelitteraturen så åpenbart baserer seg på en sånn generalisering. Derav kommentaren «jeg har aldri lest noe av en kvinnelig forfatter», som jeg, når jeg tenker meg om, har hørt flere ganger enn jeg liker å innrømme. At når jeg hører noen si de ordene, rammer de også meg. For hvor kommer denne forestillingen fra? Og kan vi ikke droppe betegnelsen kvinnelitteratur nå, vær så snill?
Når jeg søker opp «kvinnelitteratur» i Store norske leksikon, står det at Kvinnelitteraturen kan synes å ta for seg områder og erfaringer, ofte fra privatsfæren, som mannlige forfattere har vist liten interesse for. Mulig det, tenker jeg når jeg leser dette, men hva ville for eksempel Knausgård ha vært, hadde det ikke vært for erfaringer fra privatsfæren? Og hvordan hadde Min kamp blitt mottatt, hadde den vært skrevet av en kvinne?
Hæ?
Men er det så farlig, da?
Vel. Jeg vet ikke. Selv har jeg ikke møtt de samme utfordringene som Catherine Nichols. Jeg ble plukket opp av forlaget mitt alt etter første innsending av manus, med mitt eget kvinnelige navn på forsiden. Redaktøren min fokuserte hele tiden på de mer eller mindre litterære kvalitetene ved manuset, og la seg fint lite opp i novellenes tematikk. Ikke en eneste gang i løpet av tiden det tok å skrive denne boka, hadde jeg en følelse av å bli vurdert utfra hva jeg har mellom beina, og ikke i hodet. Og jeg er i godt selskap. 15 av 28 norske skjønnlitterære utgivelser på Cappelen Damm i høst er av kvinnelige forfattere. Det burde vel egentlig ikke tillegges betydning, men er verdt å nevne, for det understreker en tendens til at innhold trumfer kjønn. Så sånn sett er jeg ikke bekymret.
Det er bare den irriterende kommentaren som ringer i hodet.
«Nei. Eller, jo, det var jo den av Karin Fossum, også noe av Karen Blixen, men det var noe ræl, synes jeg.»
Sagt av unge menn, på min alder.
«Sånn er det bare», sier de, når jeg spør dem om hvorfor de ikke har lest noe av kvinnelige forfattere. Men Knausgård kan de snakke om i timevis.
Da får jeg lyst til å skrike til dem. Gro Dahle, vil jeg skrike. Kjersti Annesdatter Skomsvold. Merethe Lindstrøm. Vigdis Hjorth. Amalie Kasin Lerstang. Line Nyborg. Bjørg Vik. Ellisiv Lindkvist. Tove Nilsen. Tove Jansson. Ingvild H. Rishøi. Og så vil jeg trekke pusten, og ramse opp like mange mannlige forfattere jeg beundrer, for sånn skal det være. Sette på noe Patti Smith og håpe at de tar meg for mer enn kjønnet mitt, de som kommer over boka jeg har skrevet.
For har jeg kjent dette raseriet selv? Er det et relevant raseri, også for meg? Det gjenstår å se. I mellomtiden får jeg trekke pusten og slå meg til ro med at det finnes flere som mener det Ingvar Ambjørnsen mener, og fortsette med å sende mine beste takksigelser til dem som banet vei og gjorde det mulig for meg å gi ut materialet mitt på lik linje som en hvilken som helst generasjonsbror.
Bare ikke kall det kvinnelitteratur, vær så snill.
