Helt siden jeg lærte å skrive bokstaver og lage setninger. Det var en slags magi. Jeg har alltid likt bokstaver bedre enn tall. Jeg skrev kort til mine kusiner på Nesodden og i Sverige og brev og dagbok. Så begynte jeg å skrive fortellinger, det var antagelig plagiater av alle ukebladnovellene jeg leste. Vi fikk fire ukeblader inn hver uke.
Jeg begynte å lese noen av fortellingene mine høyt for min mor og min bror Ivar, som satt storøyde og lurte på hva i all verden den jenta holdt på med. Etterhvert som jeg ble eldre tråkket jeg ned diverse redaksjoner i ukeblader og aviser i Oslo og fikk av og til på trykk en petit eller et intervju. Jeg var jo litt smart, for jeg hadde en venninne som gikk på Statens kunst- og håndverksskole og hun kunne fortelle meg om elever som kom fra andre deler av landet. F.eks. var det en fra Tromsø, Marit Bockelie het hun, som jeg intervjuet og skaffet fotograf og fikk intervjuet på trykk i Nordlys.
Det var jo skrivingen som var viktig for meg hele tiden, jeg kom inn på Journalistakademiet i 1955–56, etter det søkte jeg to jobber; en i Nordlys og en i Porsgrunds Dagblad. Så fikk jeg først svar fra PD og dro til Porsgrunn. Jeg hadde aldri vært i en så liten by. Jeg spiste middag med redaktør Molve på Parkrestauranten. I midten av juni 56 reiste jeg til Porsgrunn med en grå pappkoffert og en gammel sykkel, da var jeg tyve. Jeg tenkte at her kan jeg jo holde ut et år eller to. I mellomtiden møtte jeg mannen i mitt liv, Hans Jørgen, nyutdannet arkitekt, avreisen er foreløpig utsatt i 55 år. Jeg jobbet i PD i fem år, hovedsakelig med portrettintervjuer, og det fortsatte jeg med etter at jeg hadde sagt opp, fordi jeg ville være hjemme med min førstefødte, Lars. Men jeg skrev jo i hvert ledige sekund, hakket i vei på en gammel skrivemaskin. Jeg fikk et par noveller på trykk, den første i Vinduet og flere i Magasinet for Alle. Redaktør Nils Johan Rud var litt av en fødselshjelper.
Da jeg var 27 fikk jeg et brev fra Cappelens forlag at de hadde antatt min novellesamling «Søndag ettermiddag». Det var en stor lykkestund. Forlagssjef Henrik Groth, en gammel aristokrat, høyreist og litt skremmende, sa på et julebord på Gamle Engebret: «Fru Vik, De må love meg en ting, De må aldri flytte fra Porsgrunn.» Den gangen skjønte jeg ikke helt hva mannen mente, men i ettertid tror jeg han så noe i den reisen fra Oslo til Porsgrunn, og at i den reisen lå det noen fortellinger.
Jeg fortsatte å skrive, det ble flere, ganske mange novellesamlinger og hørespill, skuespill, noen barnebøker og til slutt trilogien om Elsi Lund. Det var vel bøker jeg hadde visst jeg ville prøve å skrive i mange år. Hadde gjort flere forsøk, men skjønte at jeg ikke hadde tilstrekkelig distanse og la det vekk, i et ildfast skap. Flere år senere tok jeg det fram og da løsnet det. Og det er bøker jeg er veldig glad for å ha skrevet. De ble jo også pent mottatt.
For meg tror jeg sjelden eller aldri skrivingen har vært en jobb, det har vært en lidenskap, som i de senere år har sluknet stille hen, dessverre. Noen vil kanskje si heldigvis.
Bjørg Vik
