Da jeg gikk på gymnaset i Bærum på midten av syttitallet, handlet mye om å være i opposisjon. Hva passet da bedre enn å lese bøker av Albert Camus, en forfatter og filosof som krevde at man konstant skulle være i opposisjon.
Å lese Den fremmede første gang var en berusende og merkelig opplevelse. Det var på samme tid så fremmed og så kjent. Hovedpersonen Meursault lever som en slags tilskuer til sitt eget liv, og hele fortellingen bærer preg av hans fremmedgjorthet som av omgivelsene blir tolket som likegyldighet og etter hvert som avstumpethet.
Allerede de første setningene setter stemningen: «I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig sikker på.» Meursault kommer tilfeldig opp i et oppgjør der han ender med å drepe en araber. Så følger han sin egen rettssak nærmest uinteressert der han til slutt blir dømt til døden. Meursault er en utrolig fascinerende karakter, og Den fremmede kan sies å beskrive selve essensen i eksistensialismen.
Den fremmede – den viktigste franske fiksjonsutgivelser noensinne?
Da jeg i tjueårene skulle skrive en mellomfagsoppgave på litteraturvitenskap, var fortsatt Den fremmede en av kjernebøkene mine. I tillegg tok jeg blant annet med Kvalmen av Sartre og Farvel til våpnene
av Hemingway, og så skrev jeg en «bråmoden» oppgave om romaner og eksistensialismen: «En fremmedgjort helt i en meningsløs verden». Oppgaven bar nok mer preg av at opphavsmannen følte seg fremmedgjort enn at den ga litteraturvitenskapen noe nytt.
Opprøreren og forfatteren Camus
Albert Camus ble født 7. november 1913 i Algerie, og døde altfor ung i en bilulykke i Frankrike 4. januar 1960. Han studerte i Algerie og flyttet til Frankrike i 1940 der han skrev i motstandsavisa Combat og blant annet traff Jean Paul Sartre. Allerede to år senere skrev han Den fremmede og et av verdenshistoriens mest spennende filosofiske essays Myten om Sisyfos. Senere skrev han to fantastiske romaner til Pesten i 1947 og Fallet i 1956. Året etter Fallet kom ut fikk han Nobelprisen i litteratur.
Det filosofiske miljøet rundt Boulevard Saint Germain
Camus ble venn med den store franske filosofen Jean Paul Sartre under den andre verdenskrig. Men allerede i 1952 brøt de med hverandre, og de var svært forskjellige på mange områder. Sartre og Camus hadde svært ulik bakgrunn. Sartre kom fra et høyborgerlig Paris-miljø, mens Camus vokste opp i fattigdom i Algerie. Og selv om Sartre var en stor kvinnebedårer, så kunne hans også omtales som filosofenes Quasimodo, «Ringeren fra Notre Dame». Camus derimot så ut som filosofenes Humprey Bogart. Etter andre verdenskrig var de begge sentrale i det filosofiske miljøet i Paris rundt Boulevard Saint Germain. Området der en ny intellektuell generasjon diskuterte filosofi og eksistensialismen. Men i motsetning til Sartre ble ikke Camus dratt mot kommunismens utopier. Hans fremste parole var at intet mål helliger midlene. Det passet dårlig inn i den nye revolusjonære trenden som fikk sitt klimaks med studentopprøret i 1968.
Nobelprisvinneren Albert Camus
Nå i ettertid er det ingen tvil om hvem som er den største forfatteren av Sartre og Camus, selv om de begge fikk Nobelprisen i litteratur. (Sartre nektet riktignok å motta prisen). Camus vil bli stående som en av fransk litteraturs største forfattere. Etter at jeg oppdaget Camus og Den fremmede leste jeg Myten om Sisyfos som er et filosofisk essay som kretser rundt den greske myten om Sisyfos.
Myten om Sisyfos – essay om det absurde
Sisyfos elsket livet høyt og trosset gudene. Dermed ble han dømt til et uendelig og nytteløst arbeid: å rulle en stein opp på et fjell for deretter å se den trille ned igjen, og så rulle den opp igjen. Ifølge Camus er dette et bilde på den menneskelige tilværelsen og den absurde tilstanden vi lever i – uten noen gud og uten noen mening med livet uten selve eksistensen. Camus mente at mennesket hele tiden søker etter svar – etter svar som ikke finnes – nettopp fordi det ikke finnes noen dypere mening, det finnes ingen Gud og heller ingen plan med vår eksistens. Det eneste vi kan gjøre er å rulle stenen oppover fjellet og forsøke å ha glede av det.
Albert Camus og tilværelsens meningsløshet
Camus mente at mennesket må forsøke å forsone seg med meningsløsheten for i det store perspektivet lever vi en meningsløs tilværelse. For å bli et helt mennesket må du forstå det og forsøke å glede deg over det. Hele tiden må du da kjempe mot trangen til å gi opp, for alle svarene fra religion og andre overbyggende ideologier er bare opium for folket. Hvis et mennesket klarer å forsone seg med at livet er meningsløst, at bare den eksistensen du har er meningen, kan man nettopp den kunnskapen gi deg en form for meningsfullt liv.
Den fremmede, Pesten eller Fallet?
Den fremmede ligger på min liste over de ti bøkene som har betydd mest for meg gjennom livet. Jeg kunne godt ha tatt med Pesten og Fallet også. Den fremmede (er bare på 100 sider) ga meg den samme magiske følelsen av leselykke. Med enkle setninger og en enkel handling har Camus skapt en tekst som gir deg følelse av å bli litt klokere og mer reflektert. Hvis du har lyst på tre romaner som ikke bare gir deg en fantastisk leseopplevelse, men som kan gi deg et nytt perspektiv hvordan du bør leve, så er valget enkelt. Prøv Den fremmede, Pesten eller Fallet. Da vil du skjønne at vi alle må være helter for å overleve i denne meningsløse verdenen.
