Gudmund Vindlands debutroman Villskudd, ble en braksuksess da den kom ut i 1979. Et skjønnlitterært verk som åpent hyllet kjærlighet mellom menn var i seg selv sjelden vare på dette tidspunktet.
Bare sju år tidligere, den 14. april 1972, hadde Stortinget satt en strek over den forhatte paragraf 213, som til da hadde stemplet menn som hadde sex med menn, som kriminelle. Lovparagrafen som nå ble fjernet var forøvrig ikke en slags sovende rest fra en forgangen tid, slik mange i dag later til å tro. Så sent som i 1970 hadde den ført til en fellende dom i en norsk rettssal. Fremdeles hersket en utbredt forestilling om at homoseksualitet var noe unge menn utviklet etter å ha blitt lurt trill rundt av eldre, erfarne eksemplarer av arten. Forfølgelsen og hetsen av de homofile fortsatte dessuten med uforminsket styrke. Men Staten hadde altså i all hovedsak trukket seg tilbake fra slagmarken. I forbudstiden hadde både homofile og lesbiske møtt hverandre på hemmelige adresser rundt om i Norge. Nå ble det etter hvert også etablert utesteder der «de som følte annerledes» kunne møte hverandre mer åpent på dansegulvet, eller over en drink. Det var i dette klimaet Villskudd kom ut på det vesle forlaget Forfatterforlaget, og ganske umiddelbart tok det norske kongeriket med storm. Boken solgte i bøtter og spann, og den selger den dag i dag, førti år etter. Ikke bare i Norge, men også i en rekke andre land.
Men noen ganske få bøker blir stående i tiår etter tiår. Og når det en sjelden gang skjer, er det som regel fordi de fyller et tomrom i en helt konkret sammenheng.
Det går ikke an å planlegge en bestselger. De fleste skjønnlitterære utgivelser lever noen korte måneder, før de begraves ved en enkel seremoni ved neste Mammutsalg. Mange når ikke en gang dit. De blir rett og slett bare borte, og det samme gjelder de som skrev dem. Slik er livet i jungelen. Men noen ganske få bøker blir stående i tiår etter tiår. Og når det en sjelden gang skjer, er det som regel fordi de fyller et tomrom i en helt konkret sammenheng. Villskudd er selvfølgelig en slik roman. Det er lett å forstå at en bok som tar for seg gryende homofil erkjennelse kan bli en stayer. Hvert eneste år må et nytt kull stille seg et par grunnleggende spørsmål rundt egen seksualitet. Hvert eneste år kommer et nytt kull ut av skapet. Og det koster. I dag som den gang. Det er klart det er god hjelp å kunne lese om nettopp en slik prosess i romans form.
Men den hele og fulle forklaringen på Villskudds enorme popularitet ligger ikke her. For boken ble aldri redusert til en slags hemmelig litterær diamant forbeholdt landets homofile. Denne teksten hadde noe i seg som gjorde den gyldig også for store grupper av andre lesere. De nysgjerrige, naturligvis. De som alltid hadde lurt på hva som egentlig skjedde på de «forbudte» stedene og i de skeive miljøene. Men med sin voldsomme humoristiske utblåsing, sine verbale hallingkast, og sin gjennomgående respektløshet for mørkemenn og småborgelige autoriteter, ble den på mange måter selve søttitallsromanen. I alle fall for de gruppene av unge mennesker som ikke følte seg trukket i retning autoritære ideologier og strømninger. Der fikk homofili lov til å leve videre som «borgerlig avvik» enda en tid.
Anarkisten og rebellen Bjørneboe, kunne simpelthen ikke skandaliseres ved at det kom frem i offentligheten at han ikke alltid krøp under fellen med kvinner.
Var bokens klare «link» til Jens Bjørneboe, og Gudmund Vindlands homoerotiske forhold til den landskjente forfatteren utslagsgivende for salget av Villskudd? Jeg tror ikke det. Anarkisten og rebellen Bjørneboe, kunne simpelthen ikke skandaliseres ved at det kom frem i offentligheten at han ikke alltid krøp under fellen med kvinner. Den nådeløse fylla hadde Bjørneboe dessuten selv fortalt om med stor innlevelse. I dag kan akkurat den delen av teksten best leses som en påminnelse om at den såkalte «virkelighetslitteraturen» ikke er noe som har oppstått nå i det siste. Det var etter min mening aldri noe spekulativt over Gudmund Vindlands skildring av dette forholdet. Andre kan se annerledes på det.
Jeg kan ikke skrive om Villskudd uten å bli personlig. Til det har romanen spilt en alt for viktig rolle i livet mitt. Da jeg flyttet til Oslo i 1976, hadde jeg en eneste venn i byen. En ung mann fra Larvik som jeg selv. Han var homse, og hadde flyttet til Tigerstaden et par år tidligere. Begge hadde følt på det klaustrofobiske småbylivet opp gjennom oppvekst og ungdom – nå var vår tid kommet! Nå var det rett på, og uten filter. Arild tok meg begeistret med på steder som Keiva (Venstres hus). Metropol (homsenes høyborg), og Reidars selskapslokale, (litt hemmelig, og med svært dempet belysning). Og selv om mine seksuelle preferanser dro meg sterkt i retning Club7 og Casino, fikk jeg i løpet av disse første årene i Oslo så mange homofile venner at disse utgjorde selve kjernen i det miljøet jeg var en del av. Gudmund kjente jeg på dette tidspunktet ikke, men da Villskudd ble gitt ut i 1979, hadde jeg en sterk opplevelse av at den kom fra «en av oss». Da jeg leste den for aller første gang, hadde jeg ikke noe problem med å gjenkjenne verken miljøet eller enkelte av stemmene.
Jeg begynte dessuten så smått å bli moden for min egen debut på denne tiden. Og med min bakgrunn i det norske motkulturmiljøet, med tekster trykket i magasiner som Gateavisa, Trollskrift, med flere, var det naturlig for meg å ta kontakt med Torstein Hilt og Bjørn Hansteen Fossum, som på det tidspunktet drev Forfatterforlaget. Forlaget hadde sine røtter i det samme miljøet, men var streit nok til å distribuere bøkene sine gjennom de samme kanalene som de store og mer etablerte. Det var imidlertid ikke mange titler de hadde kapasitet til å slippe hvert år, og min debutroman 23-Salen, hadde neppe kommet ut her dersom ikke Villskudd hadde spilt inn så mye penger som den faktisk gjorde. På den måten vil Gudmund Vindlands og min egen debut for alltid være knyttet til hverandre.
Ganske god oversikt har vi imidlertid når det gjelder de til enhver tid mest populære skjellsordene som er i bruk blant den yngre garde. Her hevder utrolig nok «homo» seg godt sammen med andre velkjente som «jøde» og «hore».
Og ikke ender fortellingen riktig ennå heller. En dag kom det meg for øre at det befant seg en tysk oversetter og agent i byen som var interessert i Villskudd. Det var til og med snakk om en «forlagsmiddag», hvilket i grunnen var et fremmedord for oss i kretsen rundt Forfatterforlaget. Gudmund, et naturlig midtpunkt, selvfølgelig. Og Bjørn og Torstein, som jo styrte kapitalen. På vegne av forlagets øvrige forfattere, som på dette tidspunktet besto av Brynjar Aa og meg selv, krevde jeg imidlertid øyeblikkelig plass ved bordet. Slik gikk det til at Gabriele Haefs ikke bare sørget for å få Villskudd ut på det enorme tyske bokmarkedet, men til og med gikk med på å gifte seg med meg. Min egen vei til et langt liv i utlendighet lå åpen.
Og i alle disse årene, over tredve, har Gabriele og jeg dratt til Bokmessen i Frankfurt hver eneste høst, der denne nesten utrolige overleveren av en roman har kommet ut i Gud vet hvor mange utgaver, og på stadig nye forlag. Jeg har for lengst vent meg til tyske utgivere som ikke en gang var født da boken ble unnfanget, og som ser på meg som et gammelt spøkelse når jeg står der og sier at jeg husker utgivelsen som om det var i går. Hvor mange opplag, og hvor mange solgte eksemplarer, er det vel egentlig ingen som har en nøyaktig oversikt over.
Ganske god oversikt har vi imidlertid når det gjelder de til enhver tid mest populære skjellsordene som er i bruk blant den yngre garde. Her hevder utrolig nok «homo» seg godt sammen med andre velkjente som «jøde» og «hore». Og viser oss at all kamp for likestilling og respekt, alltid er, og må være en vedvarende kamp, en prosess som går og går, og aldri bringes til en ende. I den forstand blir Villskudd en like naturlig del av dagens homokamp som den var det for snart førti år siden.
Heldigvis og dessverre.
