Da den chilenske forfatteren Roberto Bolaño i 1992 fikk beskjed om at han gikk rundt og bar på en dødelig sykdom, gjorde han det eneste rette: han skrev. Mellom 1996 og 2003, det året han døde (i en alder av 49 år) skrev han elleve bøker som hver og en brakte ham stadig større suksess og berømmelse, mens han sjøl satt i den katalanske byen Blanes og skrev som en ravgal mann mot døden.
Jeg må nesten tillate meg en liten biografisk note, akkurat her; akkurat nå sitter jeg hjemme hos mine foreldre, hjemme i Chile, i La Serena, og her er det sommer og lange strender og en hel haug med vakre piker fra Argentina, som går og svinser og svanser rundt meg på stranden, mens jeg ligger og leser Roberto Bolaños bøker. Jeg pleier å komme hit av og til, for å besøke de gamle, for å skrive, for å lese alle de tingene man ikke får tid til i Bergen, for å kjøpe poesiantologier og poesitidsskrifter, og kanskje dra en tur til Santiago, med bussen, ta inn på et billig hotell og besøke bokhandelen til poeten Sergio Parra. I år hadde jeg med meg en roman av Roberto Bolaño, en roman jeg kjøpte i Tyskland, Giessen, i november, mens jeg var der med teatertruppen Non Company. Jeg kjøpte boken fordi jeg hadde glemt å ta med meg noe lesestoff på turen, fordi jeg kjedet meg og bare ville bruke penger på et eller annet, og fordi både Cortázar og Borges ble namedroppet på baksiden. Romanen heter Los detectives salvajes og betyr de ville detektivene, noe som på norsk låter helt bak mål, det er sant. [Red anm: Romanen kom på norsk i 2010 på Solum Forlag under tittelen Ville detektiver] På flyet ned hit leste jeg ca. sytti sider og ble bergtatt – som det heter – fra første side. Siden har det gått i Bolaño. Hver eneste dag.
Jeg vet ikke helt hva innvollsrealismen går ut på. Jeg er søtten år, jeg heter Juan García Madero og studerer juss på første semester. Jeg ville ikke studere juss, men språk, men min onkel insisterte, og jeg endte opp med å gi etter. Jeg er foreldreløs. Jeg skal bli advokat. Det var det jeg sa til min onkel og min tante og siden stengte jeg meg inne på rommet mitt og gråt hele natten. Eller i hvert fall store deler av natten. Etterpå, tilsynelatende resignert, ble jeg tatt opp ved det ærefulle Jussfakultetet, men etter en måned meldte jeg meg inn i poesiverkstedet til Julio César Álamo, ved H F -fakultetet, og det var på den måten jeg ble kjent med innvollsrealistene, eller realistinnvollene, eller til og med innrealvollistene, som de
av og til likte å kalle seg. Da jeg traff dem hadde jeg gått på verkstedet fire ganger, og ingenting hadde skjedd, noe som jo ikke er annet enn et uttrykk, fordi, hvis man tenker ordentlig
etter, så skjedde det jo alltid ting: vi leste dikt, og Álamo, alt etter hvilket humør han var i, roste eller pulveriserte dem; én leste, Álamo kritiserte, en annen leste, Álamo kritiserte, enda en annen leste igjen og Álamo kritiserte. Av og til kjedet Álamo seg og ba oss (de av oss som på det tidspunktet ikke leste) også å kritisere, og da kritiserte vi, og Álamo leste avisen.
(Los detectives salvajes)
García Madero møter medlemmene av bevegelsen Innvollsrealistene på universitetet og blir raskt en del av dem. Innvollsrealistene lever fra hånd til munn, og skildres som en blanding surrealister og marxister, men også som en satire over andre spansktalende poeter. Bevegelsens episenter er Font-familiens hus, og særlig husets døtre, Maria og Angelica, to poeter som – i likhet med alle bevegelsens medlemmer – er noen merkelige, skrudde skikkelser: unge, rebelske, veltalende og sprenglærde på en ungdommelig, vekslevoksen og ikke minst litterær måte (Det er lett å trekke paralleller til Holden Caulfield, Dolorez Haze og dessuten to andre av Nabokovs vakre, bleke (og håpløst incestuøse) barn: Ada Durmanov og Ivan Veen). Og så blir man fanget og leser (sånn man leser romaner: med munnen) om alle disse merkelige skikkelsene, om høsten i Mexico City, om Innvollsrealistene («en slags meksicansk Dada» har Bolaño uttalt) hvis fremste ideologer–meksicaneren Ulises Lima og chileneren Arturo Belano –innlemmer nye medlemmer i kretsen, sparker dem uten grunn (og tar dem inn i varmen igjen), alt mens de selv gå rundt i hovedstaden og selger marihuana, til rike og velstånde mennesker i kunst- og kulturkretser, ustanselig snakker om litteratur (Bolañs skikkelser –næmest uten unntak –er uhelbredelige lesere), lærer opp Garcí Madero i bokstjelingskunsten, og forsvinner i dagevis for å spore opp en obskur meksicansk avantgardist ved navn Cesáea Tinajero, som levde og virket som poet på 30-tallet, men som ingen har sett eller hørt fra på mange tiår; Cesáea Tinajero var en gang var utgiver av tidsskriftet Cavorca, og var den første stifteren av Innvollsrealismen. Siden dukker de opp igjen, Arturo Belano og Ulises Lima, noen dager etter, i de samme klærne, på den samme kafeen, som om de alltid hadde sittet der, med de samme kaffekoppene foran seg.
Alt tyder på at denne historien vil fortsette; García Madero som ligger med søstrene Font, som snakker om Lautréamont med Belano, som leser døde meksicanske poeter (mine fremtidige kolleger), García Madero som sitter inne i dagevis og skriver dikt i stedet for å studere juss, som drikker og drikker med Belano, med Lima (som redigerer tidsskriftet Lee Harvey Oswald) med Felipe Müller, med Piel Divina; alt tyder på at denne fortellingen skal videreføres i en ganske konvensjonell narrativ struktur, inntil Bolaño, 140 sider uti romanen (nyttårsaften 1975: García Madero, Ulises Lima, Belano og den prostituerte Lupe kjører ut av byen, i en hvit Impala, med Lupes hallik i hælene. De kjører mot Nord-Mexico, på flukt fra halliken og vennene hans, men også på videre jakt etter Cesárea Tinajero). Altså, det jeg holdt på å si: etter 140 sider brytes fortellingen tvert av og etterfølges av 400 sider og stemmene til over førti forskjellige personer, som alle har møtt Ulises Lima og Arturo Belano, i løpet av perioden 1976–1996 (20 år: det klassiske tidsforløpet til enhver skikkelig odyssé).
Fortellingene går og går, menneskene forteller sine liv og gjennom disse, Lima og Belanos eventyr. Som en nederdrektig parodi på Odyssevs/Ulysses-myten – blir Ulises Lima en vandrer uten mål, uten en klar destinasjon, alt ser ut til å fordampe, alt rundt ham oppløses i en slags tåke, og til slutt også han selv; hans odyssé blir meningsløs, men uunngåelig, han blir en beckettsk figur: vi følger ham til Israel på jakt etter en tidligere kjæreste, der han møter en østerriker (som er nynazist og spion) som får ham kastet i fengsel; på 80-tallet er han en av de mange mexicanske poetene som reiser til Nicaragua, av solidariske og revolusjonære grunner, men mister flyet tilbake til Mexico og bruker to år på å komme seg hjem etter å ha havnet i landflyktighet i Sør-Chile. På slutten av romanen snakker han nesten ikke, eller handler.
Fortellingene tar oss med til over et dusin land, og gjennom disse beretningene, disse stemmene, ser vi bevegelsen gå i stykker. Og med den, en hel generasjons idealisme, politisk bevissthet og den samme gamle historien; man vokser opp og plutselig, nesten helt umerkelig har man fjernet seg fra de menneskene man engang elsket, eller de menneskene man trodde man elsket, den gangen man trodde på at det gikk an å uttale kollektive sannheter og felles drømmer, den gangen man trodde det mulig, som Rimbaud, å forandre verden gjennom litteraturen. Slik sett kan dette også leses som en kritikk av den latin- eller skal vi si panamerikanske boomlitteraturen som – med den kubanske revolusjonen som samlingspunkt – på et eller annet tidspunkt trodde å nærme seg et litterært speilbilde av den bolivarianske drømmen: å kunne fremstille seg selv som et samlet kontinent som strakte seg fra Mexico og ned til Ildlandet.
To ting, helt på tampen. Nei forresten, tre ting.
På side 560 starter bokens tredje del og vi går tilbake til García Maderos beretning (januar 1976 og jakten på Cesárea Tinajero).
Boken er dessverre ikke oversatt til norsk, men to andre av Roberto Bolaños romaner er å få tak i – i tillleg til en novellesamling – på engelsk, vel å merke, på forlaget New Directions: By Night in Chile og Distant Star. Novellene har fått tittelen Last evenings on Earth
Sju bøker til er på vei, ifølge forlagets hjemmeside, deriblant detektivene og det posthume mammut-verket 2666 en roman på godt over tusen sider, som blant annet handler om fire litteraturkritikere og etterforskningene omkring forsvinningene av mange hundre unge kvinner i Ciudad Juárez. Her hjemme kan vi vente oss en bok av Roberto Bolaño allerede høsten 2006, romanen Natt i Chile i Christian Rugstads oversettelse på alltid like heroiske Solum Forlag, som – igjen – ikke bare burde fått en pris, men også mange penger og mange klemmer.
Susana Puig, Josep Tarradellas-gaten, Calella del Mar, Cataluña, juni 1994:
Han ringte meg. Det var lenge siden jeg hadde snakket med ham. Han sa at jeg måtte dra til den og den stranden, den og den dagen, på det og det tidspunktet. Hva er det du snakker om? sa jeg. Du må dra dit, du må, sa han. Er du gal? Er du full? sa jeg. Vær så snill, jeg venter deg der, sa han, og gjentok navnet på stranden og dagen og tidspunktet han ventet meg på. Kan du ikke komme hjem til meg i stedet? sa jeg. Her kan vi snakke uten å bli forstyrret hvis det er det du vil. Jeg vil ikke snakke, sa han, jeg vil ikke snakke lenger, alt er over, det er slutt, det er hensiktsløst å snakke. Jeg fikk lyst til å legge på, men gjorde det ikke. Jeg var nettopp ferdig med å spise middag og holdt på å se en film på tv, en fransk film, jeg husker ikke hva den het, eller navnet på regissøren, eller skuespillerne, det eneste jeg husker er at den var om en sangerinne, en ung, litt hysterisk jente, tror jeg, og en miserabel type som hun, på uforklarlig vis, ender opp med å forelske seg i. Jeg hadde som vanlig lyden lavt på, og mens jeg snakket med ham hadde jeg blikket festet på skjermen: rom, vinduer, ansiktene til mennesker jeg ikke helt skjønte hva gjorde i filmen. Jeg hadde ryddet av bordet, og det lå en bok på sofaen, en roman jeg hadde tenkt å begynne på senere på kvelden, når jeg ble lei av filmen og gikk og la meg. Kommer du til å være der? sa han. Hvorfor det? sa jeg, men i virkeligheten tenkte jeg på helt andre ting, på steilheten til sangerinnen, på tårene hennes som rant ubehersket og hatefullt, selv om jeg ikke vet om det går an å si det med hatet, det er vanskelig å gråte når man hater, det er vanskelig å hate noen så mye at du plutselig begynner å grine som en unge. Sånn at du skal se meg, sa han. En siste gang, bare en siste gang, insisterte han. Er du der ennå? sa jeg. I et øyeblikk trodde jeg han hadde lagt på, det hadde ikke vært første gang, han ringte helt sikkert fra en telefonkiosk, jeg hadde ingen problemer med å forestille meg ham, i en telefonkiosk langs strandpromenaden i den lille landsbyen, som bare var tjue minutter unna min landsby, med tog, et kvarter med bil; jeg vet ikke hvorfor jeg den kvelden begynte å tenke på dette med avstander. Men han kunne ikke ha lagt på, jeg hørte lyden av bilene, med mindre jeg ikke hadde lukket vinduene mine skikkelig igjen, og det jeg satt og hørte var lydene fra min egen gate. Er du der? sa jeg. Ja, sa han. Kommer du? Så slitsomt! Hvorfor vil du ha meg til å komme hvis vi ikke skal snakke sammen? Hvorfor vil du ha meg til å komme hvis vi ikke har noe mer å si til hverandre? Jeg vet egentlig ikke, sa han. Jeg holder sikkert på å bli gal. Det samme tenkte jeg, men jeg sa ingenting. Har du truffet sønnen din? Ja, sa han. Hvordan er det med ham? Veldig fint, sa han, han er veldig fin, blir større for hver dag som går. Og din ekskone? Veldig fint, sa han. Hvorfor går du ikke tilbake til henne? Ikke still sånne idiotiske spørsmål, sa han. Jeg mente bare på et vennskapelig plan, sa jeg, sånn at hun kunne passet litt på deg. Det siste tror jeg moret ham, jeg hørte ham le, så sa han at konen hans (han sa ikke ekskonen, han sa konen), hadde det kjempefint sånn som hun hadde det, og at han ikke hadde noen plan om å ødelegge akkurat det. Du er altfor skjør, sa jeg. Det er ikke hun som har knust hjertet mitt, sa han. Så klisjefylt! Så sentimentalt! Jeg kunne selvfølgelig historien på rams. Han fortalte den til meg den tredje kvelden, mens han ba meg på sine knær om å gi ham en dose Nolo til rett i åra, rett og slett, han sa «i åra», ikke intravenøst, som jo er det samme, men annerledes, og jeg ga ham et skudd, sånn, sove nå men vi snakket alltid, og hver kveld litt mer enn den forrige, helt til han fortalte hele historien. På den tiden syntes jeg det var en trist historie, ikke på grunn av historien i seg selv, men på grunn av måten han fortalte den på. Akkurat nå husker jeg ikke hvor lenge han var på sykehuset, det er mulig det var ti, tolv dager, noe sånt, men jeg husker at det ikke skjedde noe mellom oss, vi så på hverandre litt mer intenst enn det som er normalt mellom en sykepleier og en pasient, av og til, kanskje, men ingenting mer, det var ikke lenge siden jeg hadde gjort slutt på et forhold (jeg tør ikke kalle det forlovelse) med en på huset, la oss si at det kunne ha væt et gunstig tidspunkt, men ingenting skjedde. Femten dager etter at han ble friskmeldt, mens jeg var på vakt, gikk jeg inn i et rom og der fant jeg ham igjen. Jeg trodde jeg hallusinerte! Jeg nærmet meg sengen uten å lage lyd, og betraktet ham på nært hold. Det var ham. Jeg så etter journalen hans: miltinflammasjon, men de hadde ikke undersøkt ham med nasogastrisk bor. Da jeg kom tilbake til rommet hans (rom kameraten hans holdt på å dø av noen svulster, han trengte konstant overvåking), åpnet han øynene og hilste på meg. Hvordan gå det, Susana? sa han. Han strakte ut håden. Jeg vet ikke hvorfor det ikke var nok å strekke ut håden, men jeg bøyde meg ned og kysset ham på kinnet. Morgenen etter døde romkameraten hans, og da jeg kom tilbake hadde han hele rommet for seg selv. Den kvelden lå vi med hverandre. Han var ennå litt svak, han ble matet intravenøst og hadde ennå vondt i milten, men vi gjorde det, og selv om jeg straks etterpå begynte å tenke at det hadde vært en upassende handling fra min side –en handling som grenset opp mot det kriminelle –så er sannheten at jeg aldri før hadde vært så lykkelig på sykehuset, kanskje den gangen jeg fikk jobben, men det var en annen slags lykke, som ikke kunne sammenlignes med den lykken jeg følte da jeg lå med ham. Og selvsagt, jeg visste det jo (han selv hadde fortalt meg det, under sin første innleggelse), at han hadde vært gift og at han hadde en sønn, selv om jeg aldri fikk vite om konen besøkte ham på sykehuset. Men det var i større grad den andre historien han fortalte meg, den som «knuste hjertet» hans, en billig, vulgær historie, for øvrig, men han fikk ikke med seg noen ting. En hvilken som helst annen (en mer erfaren, en som var mer praktisk) hadde visst at det som fantes mellom oss ikke kunne vare særlig lenge, kanskje toppen den tiden han skulle være innlagt, men jeg laget meg forestillinger og tok ikke hensyn til noen av de hindringene vi stod overfor. Det var første (og eneste) gangen jeg gikk til sengs med noen som var så mye eldre (seksten å), og jeg hadde ingenting imot det, tvert imot, jeg likte det. I sengen var han forsiktig, forfinet, og av og til et udyr, jeg er ikke flau for å si det. Ettersom dagene gikk, ettersom sykehuset sank i hans hukommelse, begynte hans fraværende vesen å gjøre seg mer og mer gjeldende, og besøkene hans ble mer og mer sporadiske. Han bodde, som jeg allerede har sagt, i en landsby som lignet min, ved kysten, bare tjue minutter unna med tog, femten med bil, og det hendte at han noen kvelder dukket opp hjemme hos meg, og ble til dagen etter, andre ganger var det jeg som i stedet for å stoppe opp i min by, kjørte videre til hans, noe som var som å gå inn i løvens hule, siden han –selv om han aldri sa det, visste jeg det –ikke kunne fordra besøk. Han bodde i en blokk midt i sentrum, en blokk med byens kino på baksiden, og hvis det var en skrekkfilm de viste, eller filmmusikken var høy, kunne man, fra kjøkkenet, høre skrikene eller de høyeste tonene og mer eller mindre vite –sælig hvis man på forhånd hadde sett filmen – hvor i filmen man var, om de hadde funnet morderen eller ikke. hvor lang tid det ville ta før den var ferdig. Etter den siste visningen sank huset i en dyp stillhet, som om hele bygningen plutselig hadde falt ned i en gruvesjakt, bare at sjakten hadde noe vann i seg, noe undersjøisk ved seg, for straks etterpå kunne jeg innbille meg fisker, sånne flate og blinde fisker som lever på havets bunn. Forøvrig var hele leiligheten hans en katastrofe: gulvet var skittent, stuen var fylt opp av et enormt bord fullt av papirer, og det fantes ikke mer enn et par stoler, badet var horribelt (Har alle ungkarene badet i sånne tilstander? Jeg håper ikke det), han hadde ikke vaskemaskin, og sengetøyet var det en god del å utsette på, i likhet med håndklærne, kjøkkenkluten, klærne hans, alt, selv om jeg – da vi begynte å gå ut sammen, hvis det der egentlig skjedde noengang – sa at han kunne ta med seg klærne hjem til meg, og at jeg kunne putte dem oppi vaskemaskinen for ham, jeg har en god vaskemaskin hjemme, men han lot som ingenting, som om han ikke hørte etter, han sa at han vasket for hånd. En gang gikk vi opp på terrassen, i blokken bodde huseieren, i første og andre, det bodde ingen i tredje, selv om jeg hørte lyder en eller annen natt mens vi elsket (eller han knullet meg, for å være litt mer virkelighetstro), som om noen nede i tredje flyttet på en stol eller en seng, som om noen gikk fra døren og bort til vinduet, eller som om noen stod opp fra sengen og gikk bort til vinduet, som man ikke fikk opp, sannsynligvis var det vinden, alle vet det, at man i gamle hus hører rare lyder, de knirker, på nattestid, om vinteren, uansett; vi gikk opp på terrassen og han viste meg vaskerommet, et betongrom, avskallet, som om noen, en tidligere leieboer, hadde gått løs på det med hammer en ettermiddag full av desperasjon, og han sa at det var der han vasket, for hånd, selvfølgelig, at han ikke trengte vaskemaskin, og etterpå så vi på utsikten, på takterrassene i landsbyen, de støvete takene i den gamle bydelen har alltid noe upresist og vakkert over seg, havet, måkene, kirkens klokketårn, alt i en lys brunfarge, gul, som glitrende jord eller glitrende sand. Senere åpnet jeg øynene og uunngåelig forstod jeg at ingenting av det ga noen mening. Du kan ikke elske noen som ikke elsker deg, man kan ikke basere et forhold bare på sex. Jeg sa til ham at det som hadde vært mellom oss nå var over, og han motsatte seg ikke, som om han hadde visst det fra begynnelsen av. Men vi fortsatte å være venner, og av og til, på sånne kvelder da jeg følte meg veldig alene eller deprimert, satte jeg meg i bilen og hentet ham. Vi spiste middag sammen og siden lå vi med hverandre, men jeg lå ikke lenger over. Etterpå traff jeg et annet menneske – ikke noe seriøst – og fra da av ikke engang det. En dag kranglet vi. Grunnen? Det har jeg glemt. Det hadde ikke med sjalusi å gjøre, såpass husker jeg, han var ikke det minste sjalu. Det gikk flere dager uten at han ringte eller at jeg kom på besøk. Jeg skrev et brev til ham. Jeg skrev at han burde bli mer moden, at han burde være mer forsiktig, at helsen hans var skjør, at han måtte finne en grunn til å leve, siden han ennå var ung, at han måtte glemme henne som hadde «knust hjertet hans», at han måte kjøe seg en vaskemaskin. Jeg brukte en hel ettermiddag pååskrive det, og etterpå rev jeg det i stykker og begynte å grine. Og så ringte han meg for siste gang. Vil du se meg, men vi skal ikke snakke? sa jeg. Ja, sa han, nettopp, vi skal ikke snakke sammen, jeg vil bare vite at du skal være i nærheten, vi skal ikke treffe hverandre heller. Er du blitt gal? Nei, nei, nei, sa han. Det er veldig enkelt. Men det var ikke veldig enkelt. Det han ville, i korte trekk, var at jeg skulle se ham. Du kommer ikke til å se meg? sa jeg. Nei, jeg vil ikke ha den minste mulighet til å se deg, jeg har studert det hele nøye, du må stoppe bilen på hjørnet av bensinstasjonen, parkere ved veikanten og derfra vil du kunne se meg, det er ikke engang nødvendig å gå ut av bilen. Har du tenkt å ta livet av deg, Arturo? sa jeg. Jeg hørte at han lo. Ikke noe selvmord, i hvert fall ikke pr. i dag, sa han, med en stemme som såvidt var en tråd. Jeg har en billett til Afrika, jeg drar ut på reise om noen få dager. Til Afrika, hvilken del av Afrika? sa jeg. Til Tanzania, sa han, jeg har allerede tatt all verdens vaksiner. Kommer du til å være der? spurte han. Jeg skjønner ingenting, sa jeg, jeg ser ikke hensikten med noe av dette. Det er en hensikt! sa han. Men ikke for meg, din drittsekk, sa jeg. Det har en hensikt med deg der, sa han. Og hva må jeg gjøre? sa jeg. Du må bare parkere bilen din i den første svingen etter bensinstasjonen og vente. Hvor lenge? Jeg vet ikke, fem minutter, sa han, hvis du er der når jeg sier du skal, bare fem minutter. Og etterpå? sa jeg. Etterpå venter du en ti minutter til og så drar du. Og det er alt. Hva med Afrika? sa jeg. Afrika kommer etterpå, sa han (stemmen hans var den samme som alltid, en smule ironisk, men på en eller annen måte også stemmen til en gal mann), det er fremtiden. Fremtiden? Litt av en fremtid. Og hva tenker du å gjøre der? sa jeg. Svaret hans var som vanlig vagt, jeg tror han sa: ting, jobb, det samme som alltid, noe sånt. Da jeg la på, visste jeg ikke om jeg var mest overrasket over invitasjonen hans, eller meddelelsen om at han skulle forlate Spania. Den dagen fulgte jeg alle hans instrukser til punkt og prikke. Fra høyden av motorveien, med bilen parkert ved veikanten, kunne man se nesten hele bukten, en liten strand som om sommeren tar imot nudistene fra området. På min venstre side hadde jeg en rekke fjell og klipper, der det av og til tittet frem en villa, på min høyre togskinnene, et villnisområde, og siden, etter en senkning i landskapet, stranden. Dagen var grå og da jeg kom dit, så jeg ingen. På buktens ene side lå restauranten Den Glade Blekksprut, en vindskeiv trebygning som var malt blå, det var ikke en sjel å se. På den andre siden var det noen steiner som skjulte noen mindre bukter, som i større grad var tilbaketrukne fra det offentlige blikket, og som nok bar hovedvekten av de nudistiske forsamlingene om sommeren. Jeg kom frem en halv time før det angitte tidspunktet. Jeg ville ikke gå ut av bilen, men etter at jeg hadde ventet i ti minutter og røykt to sigaretter, ble luften der inne umulig å puste i, i alle mulige henseender. Da jeg åpnet døren for å gå ut, parkerte en bil på fremsiden av Den Glade Blekksprut. Jeg fulgte oppmerksomt med: ut av bilen kom en mann, en mann med langt stritt hår, tilsynelatende ung, og etter å ha sett seg rundt overalt (men ikke oppover, mot der jeg var), gikk han rundt baren og forsvant ut av syne. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte å føle meg mer og mer nervøs. Jeg gikk inn i bilen igjen og låste dørene. Jeg tenkte seriøst på å dra min vei da enda en bil parkerte foran Den Glade Blekksprut. Ut av denne kom det en mann og en kvinne. Etter å ha sett litt påden første bilen, førte mannen hendene mot munnen og skrek eller plystret, jeg er ikke sikker, for akkurat da kjørte en lastebil forbi meg, og jeg hørte ingenting. Mannen og kvinnen ventet et lite øyeblikk, og siden rykket de frem på en grusvei mot stranden. Etter en stund kom den første mannen frem fra den ikke-synlige delen av Den Glade Blekksprut og gikk i deres retning. Det var åpenbart at de kjente hverandre, siden de håndhilste og kvinnen kysset ham. Etterpå, med en gest jeg fant overdrevent langsom, pekte den andre mannens hånd på et bestemt punkt langs stranden. To menn gikk ut mellom steinene, i retning baren, de gikk over sanden, nøyaktig langs kanten der bølgene forsvinner. Selv om de var langt unna, gjenkjente jeg Arturo. Jeg skyndte meg ut av bilen, jeg vet ikke hvorfor, kanskje jeg tenkte på å gå ned på stranden, selv om jeg straks la merke til at jeg måtte ha gått en enorm runde – gått igjennom en tunnel – for å komme ned dit, og at alle sannsynligvis ville ha vært borte når jeg eventuelt endelig var framme. Så jeg ble stående stille ved siden av bilen og se. Arturo og hans følgesvenn stoppet opp midt på stranden. De to mennene med bilene gikk mot dem, kvinnen satte seg ned i sanden og ventet. Da de fire var samlet, satte den ene av mennene – Arturos venn – en pakke ned på bakken og åpnet den. Siden reiste han seg og rygget. Den første av mennene nærmet seg pakken, tok ut et eller annet og rygget han også. Etterpå gikk Arturo bort til pakken, tok ut noe og gjorde det samme som den andre. Nå holdt Arturo og den andre mannen noe langt i hendene. Den andre mannen nærmet seg den første og sa et eller annet. Den første nikket bekreftende, og den andre trådte tilbake, men han må ha vært noe forvirret, for han gikk bakover i retning sjøen og ble våt på skoene, noe som fikk ham til å hoppe opp og raskt bevege seg i motsatt retning, som om han var blitt bitt av en piraja. Den første mannen så ikke engang på ham: han snakket, tilsynelatende vennlig, med Arturo, som på sin side rørte på den venstre foten, som om han, mens han lyttet, moret seg med å tegne et eller annet med skospissen – et ansikt, noen tall – på den fuktige sanden. Arturos venn gikk noen meter bakover mot steinene. Kvinnen reiste seg opp og gikk mot den andre mannen, som rengjorde skoene sine mens han satt i sanden. Det var bare Arturo og den første mannen igjen midt på stranden. Da heiste de opp det de holdt i hendene og slo det mot hverandre. Ved første øyekast syntes jeg det så ut som noen stokker, så jeg lo, siden jeg forstod at det var dette Arturo ville at jeg skulle se, en klovnestrek, en klovnestrek med et noe sært drag over seg, men likevel, definitivt klovneri. Men straks banet tvilen seg vei i hodet mitt. Hva om det ikke var stokker? Hva om det var sverd? (ibid.)
Grunnen til denne anakronistiske duellen, er at Arturo Belano har mistanker om at en kritiker kommer til å skrive en dårlig anmeldelse av hans nye roman, noe han ikke er sikker på, som sagt, men han velger likevel å ringe kritikeren og utfordre ham til sverdduell.
Tøft? Drittøft.
P S : jeg er livredd for å fly, så derfor: skulle flyet dette ned og kræsje når jeg en gang i neste uke flyr hjem igjen, finnes alle mine uutgitte manuskripter hos Ib Kleiser (alt kan gis ut, brev inkludert): dessuten; den eneste som har tillatelse til å skrive min biografi er Gunnhild Øyehaug.
Jeg kan huske å ha avsluttet denne teksten klokken fire om morgenen, i januar, i det nye huset, inne på pappas kontor som på tross av avstanden og tiden er det samme kontoret han hadde hjemme på Kolbotn; kalenderne på veggen, en klokke han kjøpte i Isla Negra, noen historiebøker jeg pleide å lese i som barn, og hundrevis av vhs-kassetter som inneholdt dokumentarfilmer og sportsbegivenheter. For noen måneder siden leste jeg Bolaños roman igjen. Det vil si: jeg leste den slik jeg i årevis har lest Cortázars Paradis og Ambjørnsens Hvite Niggere, Lolita og alt av Borges; man blar opp i boken, hvorsomhelst i bøkene, og leser til man slutter, til man må gå og rekke en avtale, til man finner noe der inne som gjør at lesningen må videre, videre inn i en annen bok, sjekke ut den poesiantologien man kjøpte i fjor, endelig lese Stendhal, Nicanor Parra, Perec, kanskje, Philip K. Dick eller Robert Walser.
Man kan kanskje si at Roberto Bolaño var en slags spansktalende gatevariant av Georg Johannesen. En kriger, en som dyrket utskjellingen, spissformuleringen, krangelen og drittslengingen. Utskjellingen i Detektivene (særlig mot dikterfaderen Octavio Paz, hans kone, bilen hans, navnet) – og kanskje spesielt i Bolaños artikler, essays og intervjuer – er naturlige konsekvenser av hans lesning: Baudelaire, Alfred Jarry, Arthur Cravan og hans tidsskrift Maintenant, dadaistene og særlig Tristan Tzara, surrealistene og de Internasjonale Situasjonistene (som ikke bare brutalt skjelte ut Claude Gallimard, men også hans far Gaston og hans sønn Antoine). Guy Debord siteres i Bolaño-minneskriftet Para Roberto Bolaño, skrevet av hans forlegger Jorge Herralde:
(…) den mest krigerske samlingen av fornæmelser er de to bind av Korrespondanse, utgitt av forlaget Champ Libre, sterkt inspirert av Guy Debord. Og han skriver forøvrig – i Betraktninger over mordet på Gerard Lebovici – følgende: «utskjellingsbrevet er en lykke av en sjanger som har hatt stor betydning i vårt åhundre, ikke uten rett. Jeg tror ingen kan være i tvil om at jeg –i dette tilfellet –selv har lært betraktelig av surrealistene, og mest av alt, av Arthur Cravan. Utskjellingsbrevets problematikk kan ikke være av stilistisk karakter, det eneste vanskelige ved sjangeren er å være sikker på at man er i sin fulle rett til åskrive slike brev i forhold til presisjon, forbindelser. De må aldri væe urettferdige.»
Bolaño er en uhelbredelig leser av verdenslitteraturen, og en utrettelig forkjemper for den spanskspråklige, men ikke uten å være kontroversiell. I det ene øyeblikket kan han lange ut mot sine litterære fedre, de såkalte «boomforfatterne» og uttale at han ikke føer han stå i gjeld til noen av de store, som f.eks. Vargas Llosa, Márquez, Fuentes: han kaller Isabel Allende en «skriverske», en som «bare ikke kan skrive», for i hans øyne sammenfatter hun det som bestselgerromanen har klart å forvandle boom-litteraturen til: en anemisk og dilettantisk øelse, der forfatter etter forfatter tråkker opp den samme stien, og skriver om de samme tingene: barokke familierelasjoner, en automatisert behandling av koloniale og postkoloniale komplekser, samt en saus av flyvende sommerfugler og piker som letter i en tåke av overnaturlige, «magiske» hendelser. Han kan si at boomen «stinker», at den eneste han føler noe slektskap med er Julio Cortáar, for så noen måneder etter å hevde at litteraturen til en Vargas Llosa eller en Márquez er gigantisk, en katedral, uten noensinne å glemme å nevne at disse to titanene i spansksprålig litteratur selv er blitt ofre for det de selv så ofte har skrevet om i sine bøker; om hvordan makten forfører og korrumperer: han nevner Vargas Llosas presidentkandidatur i Peru (og tilhørende politiske innflytelse), Márquez’ nære vennskap med Fidel Castro og hans kategoriske mangel på vilje til åkritisere brudd på menneskerettighetene som skjer på Cuba.
Der de store boomforfatterne er besatte av ideen om Historien, skriver Bolaño om Latin-Amerika gjennom bruddstykkene, gjennom konsekvensene volden har for enkeltindividet, voldens utstrekning inn i den private sfære; han skriver om gjengangerne, om eksilet som spredte hundretusener av mennesker rundt omkring i verden, om den stadige vandringen, den meningsløse odysseen til folk som aldri kan komme hjem. Den kollektive kampen, den klassiske venstresidens litterære behandling av sosiale og politiske anliggender: Márquez’ massakre av jordbrukerne i Hundre års ensomhet, f.eks., Carlos Fuentes` litterære kretsing om den meksikanske revolusjonen, eller Vargas Llosas ønske om å dissekere den religiøse millenniumsfanatismen i Dommedagskrigen – slike store lerreter spennes ikke opp hos Bolaño. Historien trer sjelden frem i forgrunnen i hans bøker, selv om den utgjør en konstant kulisse, en slags grunntone. Grovt sagt: der boomlitteraturen dreide seg om skikkelsenes plass i gitte historiske kontekster, leter Bolaños karakterer i randen av en virkelighet som er skutt i filler, en virkelighet der språk er avmakt; Bolaños folk er på jakt etter løsninger på sin generasjons problemer; hvordan leve i etterkant av alt mørke og all ulykke.
Det er rart hvordan ting skjer, Mauricio Silva, også kjent som Øyet, forsøkte alltid å rømme unna voldshandlinger, selv om han, på grunn av dette, risikerte å bli tatt for å være en feiging. Men volden, den virkelige volden, kan ikke unnslippes, ikke for oss, i det minste, de som er født i Latin-Amerika på femtitallet, de av oss som var ca. tjue år da Salvador Allende døde.
(El ojo Silva)
Og en annen gang, under takketalen etter å ha mottatt Romulo Gallegos-prisen – den latinamerikanske ekvivalenten til Booker-prisen – sier han at alt han noensinne har skrevet kan regnes som avskjedsbrev, eller kjærlighetsbrev, skrevet til en generasjon som feilet: Vi var dumme og generøse, sånn som unge mennesker er, som gir alt og ikke ber om noe tilbake, og i dag er det ingenting igjen av disse unge menneskene… Latin-Amerika er sådd med deres knokler.
Hva han leser? La oss se: Borges, selvsagt, som han betraktet som den spanskspråklige kanons sentrum, men også Bioy Casares og Bustos Domeq, Silvina Ocampo, Rodolfo Wilcock, Robert Arlt, Julio Cortázar, som han ikke kunne lese for mye mens han skrev, siden det da ble umulig for ham ikke å skrive som en argentiner; videre: Manuel Puig, Enrique Lihn og Gonzalo Rojas, Jorge Edwards, Nicanor Parra, som han betrakter som den aller største latinamerikanske poeten, over Neruda, over Paz, over Vallejo. Selvsagte navn, muligens, i denne sammenhengen, men det gjenstår å påpeke at Bolaño også leste store mengder unge, ukjente forfattere, som han også skrev om, noe som muligens kan gjøre kartografien mere presis; Fernando Vallejo, César Aira, Rodrigo Fresán, Rodrigo Rey Rosa, Jorge Volpi, Carmen Boullosa, Enrique Vila-Matas, Javier Marias, Pedro Lemebel og Roberto Brodsky.
Bolaños liv kan oppsummeres slik: han fødes i Chile, bosetter seg som ungdom i Mexico sammen med sine foreldre, blir trotskist og reiser som syttenåring gjennom Latin-Amerika, på vei mot Chile, i august for å gjennomføre væpnet revolusjon; noen dager etter militærkuppet blir han arrestert. Han blir siden løslatt, etter å ha blitt gjenkjent av to soldater som han har gått på barneskolen med, og som tillater ham å ta et par telefoner. Han reiser ut av landet, til Mexico igjen, skriver dikt, redigerer antologier, forelsker seg i en pike, starter bevegelsen Infrarealistene sammen med sin beste venn, poeten Mario Santiago (Ulises Lima i Detektivene) for så å flytte, som 23-åring, til et post-Franco Spania som er fullt av latinamerikanere i eksil, og resignert, trist håp, om det er mulig.
Med hans egne ord:
Jeg ble født i 1953, det året Stalin og Dylan Tomas døde. I 1973 ble jeg arrestert av de militæe kuppmakerne i landet mitt og satt 8 dager i varetekt; i gymsalen der de plasserte de politiske fangene, fant jeg et engelsk magasin med en billedreportasje fra huset til Dylan Tomas i Wales. Jeg trodde Dylan Thomas hadde dødd fattig, og syntes huset var fabelaktig, nesten som et fortryllet hus midt i skogen. Det var ingen reportasjer om Stalin, men den natten drømte jeg om Stalin, og om Dylan Tomas: jeg drømte at begge var på bar i Mexico City, at de begge satt rundt et lite og rundt bord, et sånt bord der man bryter håndbak, men de brøt ikke håndbak, de satt der for å se hvem som kunne tåle mest drikke. Den walisiske poeten drakk whisky, og den sovjetiske diktatoren vodka. Etter hvert som drømmen skred frem, var det pussig nok jeg som ble svimlere og svimlere, hele tiden et skritt næmere kvalmen. Dette her er angånde min fødsel. Hva mine bøker angår, bør jeg nevne at jeg har gitt ut fem diktsamlinger, en novellesamling og syv romaner. Diktene mine er det nesten ingen som kjenner til, noe som sannsynligvis er av det gode. Mine prosabøker har noen trofaste lesere, noe som sannsynligvis er ufortjent. I Råd fra en Morrison-disippel til en Joyce- fanatiker (1984, skrevet i samarbeid med Antoni García Porta), snakker jeg om volden. I Skøytebanen (1993) snakker jeg om skjønnheten som varer kort og pleier å ende katastrofalt. I Nazilitteraturen i Amerika (1996) snakker jeg om ulykken, ynkeligheten og det litterære arbeids suverenitet. I Fjern Stjerne (1996), forsøker jeg å nærme meg – fryktelig ydmykt – det onde. I Ville detektiver (1998) snakker jeg om eventyret, som alltid er uventet. I Amulett (1990) prøver jeg å drive frem stemmen til en kvinne fra Uruguay, som heller mot å være grest. Jeg unnlater å nevne min tredje roman, Monsieur Pain, hvis plot er ugjennomtrengelig. Selv om jeg nå i mer enn 20 år har levd i Europa, har jeg ingen annen nasjonalitet enn den chilenske, noe som ikke hindrer meg det minste i å føle meg dypt spansk og latinamerikansk. I løpet av mitt liv har jeg levd i tre land: Chile, Mexico og Spania. Jeg har hatt alle jobbene i hele verden, kanskje bortsett fra de tre eller fire som alle med en viss verdighet alltid vil nekte å utføre. Min kone heter Carolina López og min sønn Lautaro Bolaño. Begge er katalanere. I Catalonia lærte jeg meg dessuten toleransekunstens umåtelige hardhet. Jeg er mye lykkeligere når jeg leser enn når jeg skriver.
(Entre paréntesis)
Her om dagen traff jeg Preben Jordal, en god venn som jeg i noen år jobbet sammen med i Vagant-redaksjonen. Det var sent. Jeg var ute med kjæresten min, etter å ha vært i studio fire uker i strekk. Preben kom sammen med Frode Helmich Pedersen, også han Vagant-redaktør. Vi snakket ikke så mye, bare litt, om Robert Fisks fenomenale The great war for civilisation og dessuten om en svensk roman, Drömfakulteten, skrevet av Sara Stridsberg, en roman som dreier seg om Valerie Solanas, mest kjent som stifteren av feministorganisasjonen Society for Cutting Up Men (S C U M ) og dessuten for å være hun som skjøt Andy Warhol.
Jeg skal ikke si så mye om Stridsbergs bok, siden jeg ikke har lest mer enn noen få titalls sider, men den kvelden sa jeg til Preben at jeg syntes at den virket blek, anemisk og litt sånn følsom, språkfølsom, på en litt ekkel og klam måte. Igjen: jeg har ikke lest hele boken og det kan hende den er fortreffelig for alt jeg vet, men dette som jeg sa, ledet til andre ting, og før vi visste ordet av det, satt vi der og snakket om denne transskandinaviske tendensen som de siste fem–seks årene har vokst seg stor og tjukk og fornøyd, og som gjør at det i dag slett ikke er uvanlig at en nokså smal svensk roman får store oppslag i en avis som f.eks. Morgenbladet eller Klassekampen. Her er det viktig at leseren tenker seg at forfatteren er på bar, som sagt, og ganske full, og at han muligens derfor, uten å tenke altfor mye gjennom det han sier, slenger ut noen halvfordøyde fraser om disse svenske språkonanistene, og dessuten hevder at den norske litterære offentligheten driver og smykker seg med smale svensker i sin usmale mediale virkelighet, omtrent på samme måte som tjukke 30-åringer med barn og dreadlocks på Grünerløkka hører på Radiohead og liker best de vanskelige platene. Hvorpå herr Jordal forteller en anekdote som jeg dessverre ikke kan gjengi, siden den var myntet på en forfatterkollega, og dessuten var den full av hån og gift; men jeg kan si såpass: den dreide seg om en lesning av en annen svensk roman, og lesningen var preget av en nesten barnlig entusiasme, og dessuten (stadig ifølge Mr. J.), var den også full av ungdommelighet, det vil si, full av begeistring i møtet med kunstverket. Preben Jordal, som ikke unnlot å nevne Fisks bok i denne forbindelse (som en motvekt til en stadig mer verdensfjern kunst? De hvite mennene som skriver om hvor forferdelig marginaliserte de hvite mennene er blitt, og hvor vanskelig det er, så, å være hvit mann blant hvite menn?) og mente at slike begeistringer i møtet med en bok avslørte estetisk umodenhet, at man ikke kunne bli begeistret nå, i en alder av 30 pluss, på samme måte som man ble da man var femten. Jeg var helt enig. Vi nikket, og så lo vi litt av folk, og så gikk jeg tilbake til kjæresten min, og så kysset vi, hun og jeg, og så gikk vi hjem og kysset mer. Men jeg har tenkt litt på det. Det med begeistringen. Og jeg kan forsåvidt gå med på at man ikke kan bli bergtatt på samme måte som da man var femten, men det er likevel mulig, tror jeg, å kjenne seg selv løftet opp og fylt opp og overlykkelig på samme måte som da man var femten; jeg har tenkt på det, og det er godt mulig jeg skifter mening om en time igjen (slike ting har en lei tendens til å styres også av andre ting enn kunstneriske anliggender; hvis jeg f.eks. synes at vennene mine er noen forbannade tosker den dagen, eller hvis jeg har kranglet med en venninne eller vært dum mot kjæresten min, da kan hele verden synes mørk og håpløs og plutselig er Håpet, Lykken, Funnet, Gleden, det aller siste jeg tror på, og man må jo være komplett idiot for ikke å se at verden er nøyaktig slik Céline etc.); men jeg har tenkt på det, og jeg er ikke lenger enig med Preben Jordal i at det har noe med estetisk umodenhet å gjøre (eller: det kan hende det kalles umodenhet, i så fall erklærer jeg meg skyldig); mitt møte med Roberto Bolaños forfatterskap er fylt av en slik entusiasme som i ett og alt ligner andre besettelser: oppdagelsen av Julio Cortázar, Jorge Luis Borges og høytlesningen om nettene, i en dritkald bergensleilighet; Bob Dylan, Sonic Youths teksturer, Pixies og stilen, Silvio Rodríguez og argentinsk folkemusikk, sorgen i raseriet til Violeta Parra. Og det var kanskje sorgen som først forførte meg hos Bolaño, sorgen over denne generasjonen hans, min fars generasjon, som min må leve gjennom, som om dette kontinentet (som jeg elsker i en slags gjengangervariant) og dets sorg ikke var mulig å løsrive seg fra, men sorgen er ikke utelukkende melankolsk, ettergivende, konform; sorgen er et sverd, knyttnever og trass; den avtegner seg i et språk som ikke unnskylder, men derimot i et språk som handler alene, tapt, men rasende.
Min fotballkarriere ble aldri helt forstått, verken av tilskuerne eller av mine lagkamerater. Jeg syntes alltid det var mer interessant å score selvmål enn mål. Et mål – med mindre du heter Pelé eller Didí eller Garrincha – er noe fremragende vulgært, og fryktelig uhøflig mot det andre lagets målmann, som du ikke kjenner, og som ikke har gjort deg noenting. Et selvmål derimot, er en uavhengighetserklæring. Du gjør det klart for kameratene dine og for publikum at ditt spill er et annet.
(Bolaño por si mismo)
