Omtrent sånn lyder et sitat av Fernando Pessoa. Fernando Pessoa er Portugals mest kjente litterære skikkelse. Etter sin død i 1935 lever han i beste velgående videre i bøkene, på t-skjorter, handlevesker, kaffekrus og postkort her i Lisboa. Selv om mange portugisere aldri har lest noe av ham, kan du være sikker på at de kjenner mange av hans berømte sitater. José Saramago er riktignok en høyt elsket forfatter og belønnet med nobelprisen, men det er Fernando Pessoa som Portugal og Lisboa aldri blir ferdig med. Det er det flere grunner til.
Oppe i Rua Garrett er det krise-salg i en kombinert bokhandel og plateforretning. Masse fine bildebøker fra Taschen til halv pris av hva du betaler hos Ark. Betjeningen er hyggelig på en måte jeg ikke er vant til. En egen trygghet som ikke trenger å bevises. Fra underetasjen lyder tonene fra gruppen Madredeus, en av de få portugisiske gruppene jeg kjenner til og liker: Og byen kaller de Lisboa, men det er bare elven som er virkelig, bare elven er vannets hjem, hjemmet til byen hvor jeg ble født. Jeg forstår at det noe med vannet her i Portugal. Som Norge er også dette landet vendt mot havet, ikke mot sitt eget kontinent. Men samtidig styres Europa av en portugiser. Er det sånn at portugisere klarer å gjøre og være flere ting på én gang? Hvis de da eksisterer på ordentlig. Er det mulig at Lisboa ikke finnes, som Fernando Pessoa og Madredeus antyder? Virkelighet er muligens et relativt begrep i Lisboa, i hvert fall endrer min følelse for byen seg hele tiden.
I 1935 legger den britiske atlanterhavsdamperen Highland Brigade til kai i denne illusjonen av en by, «hvor havet slutter og jorden begynner», slik José Saramago beskriver den i sin roman Det året Ricardo Reis døde. Om bord er forfatteren Ricardo Reis, på vei hjem til Lisboa etter noen år i frivillig eksil i Rio de Janeiro. Etter å ha installert seg på hotellet nede ved havnen, begir han seg opp mot Rua Garrett. Der, omtrent oppe ved statuen av nasjonalpoeten Luís de Camões, studerer han avisene i kiosken. Fernando Pessoa døde stille for to dager siden og hans bortgang har gjort et uutslettelig inntrykk på byens intellektuelle. For denne dikteren var ikke bare én, men flere. Fernando Pessoa var samtidig Álvaro de Campos og Alberto Caeiro og Ricardo Reis. Men det siste må være en feil, tenker Ricardo Reis, siden han nettopp er hjemkommet fra Brasil, frisk og rask, og står her og leser om Fernando Pessoas død, som inntraff for to dager siden.
A Brasileira, litt lenger ned i gaten, i en sen nattetime: Jeg tviler på at Pessoa spiste mikrotint spinatpai her, akkompagnert av øldrikkende nederlendere, slik vi gjør. I Lisboa stenger matserveringen tidlig, med visse unntak, og i dag klarte vi ikke å bli sultne før halv elleve. Et stort glass av kirsebærlikøren ginja, eller ginginha, gir imidlertid et snev av gamle dager.
Fernando Pessoa, Álvaro de Campos og Alberto Caeiro og Ricardo Reis var ofte på A Brasileira, og at de gikk hit sammen. Noen ganger traff også Álvaro de Campos og Alberto Caeiro hverandre uten de andre to, Caeiro var læremesteren til den mye yngre de Campos. I Alberto Caeiros poesi-samlingen fra Flamme forlag leser vi at diskusjonene ofte gikk livlig mellom de fire – ofte var de mange flere -forfattervennene. Eller som Álvaro de Campos beskriver det: Ein av dei mest interessante samtalene med Caeiro, var ein vi hadde i Lisboa, saman med heile gruppa, der vi snakka om omgrepet realitet. (…)Før eg heldt fram, for å seie eit eller anna eg no har gløymt, snudde Fernando Pessoa seg mot Caeiro: «Sei meg ein ting» (og peikte med sigaretten): «Korleis ser du på ein draum? Er ein draum verkeleg eller ikkje?» Kan man kanskje gradere virkelighet, slik at en drøm er mindre virkelig enn en ting? Og er ideen om Lisboa mindre virkelig enn brosteinen i gatene? På fortauet utenfor sitter Fernando Pessoa og blir fotografert sammen med tyske turister.
Fernando Pessoa brukte sitt eget navn når det passet, men inntok samtidig ulike roller og navn for å kunne betrakte og skrive med forskjellig ståsted. Rundt hundre ulike personligheter utgjorde til slutt forfatteren Fernando Pessoa. Onde tunger ville ha det til at Lisboas intellektuelle miljø var så lite at han måtte finne opp noen å snakke med. Men Pessoa skal ikke ha likt å snakke med andre virkelig mennesker – hva nå det måtte være – han var hverken særlig sosial eller særlig sjarmerende. Derimot likte han å la sine ulike personer kritisere hverandre og diskutere med hverandre i offentligheten, altså hovedsaklig i tidskrifter og aviser.
Mangfoldig blir altså et svakt ord i denne sammenhengen. Fernando Pessoa var Portugals «fire store» helt på egen hånd: Álvaro de Campos var en portugisisk ingeniør med britisk utdannelse. Ricardo Reis var lege med en spesiell interesse for den latinske kulturen. Han emigrerte til Brasil og skulle altså først vende hjem etter Fernando Pessoas død. Så var det Alberto Caeiro, bondepoeten som bare hadde fullført grunnskolen og skrev såkalte gjeterdikt sterkt knyttet til naturen og det opprinnelige. Alberto Caeiro døde så altfor tidlig og det var Álvaro de Campos’ store sorg at han ikke fikk besøkt ham før han døde. Henger du fortsatt med? Det skulle bli enda mer komplisert.
Nesten femti år etter forfatterens – atså Fernando Pessoas – død ble Uroens bok utgitt. Boken bærer Fernando Pessoas navn, men er egentlig skrevet av den udugelige kontoristen Bernardo Soares. Bernardo Soares takler ikke virkeligheten, til det er han for sensitiv. Når han går forbi en frukthandler på gaten, lurer han på om han skal kjøpe bananer, men lurer samtidig på om fruktselgeren vil selge ham bananer slik man bør selge bananer og om han selv vil være i stand til å kjøpe bananene slik man bør kjøpe bananer. Noen frukthandel blir det ikke av slikt. Som Bernardo Soares sier det selv, «å finne måter å ikke agere på har alltid vært mitt fokus og min personlighet». Når han ser ut av vinduet og observerer helt alminnelige ting som en takstein, er følelsen så sterk at han holder på å bli revet i filler. Pessoa kalte selv denne følsomme skapningen for en forkrøplet utgave av seg selv. Det holdt ikke til en helt selvstendig litterær karriere og Bernardo Soares måtte nøye seg med å være et såkalt halv-heteronym. Det er forøvrig Christian Rugstad som har oversatt Uroens bok til norsk, i tillegg til at han har tatt hånd om Det året Ricardo Reis døde.
Lenger opp i smugene i Chiado ligger fadobarene. Med ungdommens Amália Rodrigues-traumer sterkt i minne, blir redningen Ricardo Reis’ bar, hvor de serverer brasilianske mega-caipirinhaer til femti kroner halvliteren og hvor DJ-en spiller remix-låter av Human League. Både den piercede jenta bak disken og og den unge forsamlingen er svært sympatiske og vennlige, nesten uhørt i en «kul og hipp bar», selv om den ikke står i Rough Guide Lisboa. Jeg er ikke lenger så sikker på hvor gammel jeg er eller om alder er et virkelig begrep. Sikkert er det at Lisboa stadig viser frem nye – virkelig eller uvirkelige – sider av seg selv og noen av dem blir jeg veldig forelsket i. Andre misliker jeg.
På vei til hotellet i Avenida da Liberdade holder dopselgerne stand og de afrikanske uteliggerne har installert seg med gode dundyner i vindusåpningene til Banco do Brasil. På fjernsynet er den tyske utgaven av et sjekkeshow det nærmeste du kommer Norge. Jeg faller omsider i søvn, men rekker å glede meg over at det gjenstår enda en dag i denne merkelige byen.
De fine nynorske sitatene er tatt fra Øystein Vidnes’ gjendiktining av Alberto Caeiros poesi.
