Anne Østgaard har jobbet med litteratur i flere tiår, og har lenge samlet på dikt om døden. Nå er antologien Dødsdikt her – 49 diktere er representert med over 90 dikt. Dette er ikke først og fremst dikt om sorg og til trøst, men absurde, bisarre, humoristiske, folkelige, groteske, morbide, mørke og underfundige dikt.
Vi spør Anne Østgaard litt ut om den nye samlingen, hennes rolle som gravferdstaler og om det å snakke om at vi alle tross alt skal dø.
Mangfoldig om døden
– Dødsdikt?
– Ja, Dødsdikt er rett og slett en samling med dikt om døden i all sin gru og i all sin mangfoldighet. Og med mange ulike blikk, betraktninger og tilnærminger. Fra det mørkeste mørke til det humoristiske og sorgmuntre.
– Hvordan fikk du ideen til en slik diktsamling?
– Jeg fikk ideen høsten 2019, da jeg gikk på kurs i regi av HumanEtisk Forbund for å bli autorisert gravferdstaler. Det var naturlig nok mye fokus på død; betraktninger, fakta, holdninger og ritualer rundt død og dødsfall.
– Siden jeg har jobbet med litteratur i flere tiår, har jeg god oversikt over bokmarkedet. Det finnes «trøste og bære»-bøker og bøker om sorg. Både sakprosa og skjønnlitteratur. Særlig lyrikk. Men en samling med dikt om døden, som kan inspirere, provosere og more, kjente jeg ikke til. Jeg tenkte at en slik antologi ville fylle et hull. Et behov.
Den institusjonaliserte døden
– Hvilket behov er det?
– I vår tid er døden institusjonalisert og profesjonalisert. De fleste dør på sykehus og sykehjem. Og det er fagfolk som tar seg av de døde; leger, pleiere, ansatte i begravelsesbyråene. Døden fremstår som noe fremmed og skremmende, og er et tema mange styrer unna. Dette til tross for det ugjenkallelige faktum at vi alle skal dø. Selv når noen har fått en dødsdom, kan det være vanskelig for de nærmeste å snakke sammen og med den døende om det som skal skje.
– Jeg håper at denne boken kan invitere til samtaler om døden. Og være «en håndsrekning» til større fortrolighet med døden. Jeg visste at humor måtte være et element i en slik samling.
Når døden rammer, er det ingen ulempe å ha lest om, reflektert rundt og samtalt om døden, selv om vi aldri kan være fullt ut forberedt og forsont med døden som livets definitive slutt.
Anne Østgaard
– Hva slags dikt finner vi i samlingen?
– En av de første tekstene jeg la inn i manus, var Alf Prøysens muntre Koleravise, som handler om en skinndød mann, rammet av den forferdelige kolera-pandemien som herjet verden i over hundre år. Pussig nok – ikke lenge etter var verden igjen rammet av en pandemi. Både diktet, som også er tonesatt, og temaet død, kjentes enda mer relevant. Etter hvert gikk jeg løs på forfatterskap der jeg kunne vente å finne noe egnet, på enkeltsamlinger, antologier, samlede dikt og jeg søkte på nettet. Mye kjente jeg til fra før.
– Jeg har med forfattere fra flere århundrer, som Dorte Engelbretsdatter, som levde på 1600- og 1700-tallet, Johan Herman Wessel fra 1700-tallet og Henrik Wergeland fra 1800-tallet. Men de fleste forfatterne levde og virket på 1900-tallet, som Jens Bjørneboe, Erik Bye, Georg Johannesen, Tor Jonsson og Herman Wildenvey.
– Mange av bidragsyterne er blant våre fremste samtidsforfattere: Lars Saabye Christensen, Gro Dahle og Karin Fossum. Flertallet er norske, men jeg har også funnet plass et par nobelprisvinnere, polske Wisława Szymborska (1996) og amerikanske Louise Glück (2020). Og utvalgte svenske, danske og britiske forfattere. Diktsamlingen viser at man kan nærme seg døden på svært ulikt vis.
Læredikt om døden
– Kan du gi oss et utdrag?
– Jeg synes det er interessant hvordan legen og poeten Paal-Helge Haugen forenes i dette diktet, «Lite læredikt om døden»:
Til kjeveleddet er det knytt mange små musklar
for å gjere rørslene jamne og presise.
Lukkemusklane er mykje kraftigare enn opnemusklane.
Etter døden vert musklane slappe, og på grunn av
tyngdekrafta vil då underkjeven sige ned.
For å unngå dette plar ein binde opp underkjeven
åt den døde med eit tørkle.
– Og hvordan Iben Sandemoses raseri og bunnløse sorg kommer frem i et av diktene hun skrev etter at hennes elskede døde brått:
Da tenkte jeg på han kødden av en kirurg,
han som i telefonen sa du var stabil,
han som fikk meg til å måke av bilen
i langsomme sveip,
kjøpe aviser, en appelsin,
ruste meg til en lørdag med deg mens du ble bedre,
han som kom ut fra rommet ditt med oppgitt uttrykk
og henslengte armbevegelser,
han som sa han ikke kunne gjøre mer for deg
for nå døde du,
det sa han mens den våte snøen ennå dekket meg,
mens jeg var andpusten og rød i kinnene, full av håp.
Jeg kjente blodet renne nedover halsen i dag,
som blodet rant nedover kirurgens grønne frakk
da jeg satte tennene i ham.
– For ikke å snakke om den absurde humoren i Lars Saabye Christensens rekordkorte dikt:
Da linedanseren var kommet halvveis,
tok tauet slutt.
Memento mori
– Du sa innledningsvis at du gikk på kurs for å bli gravferdstaler, hva innebærer det?
– I vår sekulære tid er det mange mennesker som ikke ønsker prest eller en annen religiøs gravferdstaler og seremonimester. Like fullt har alle behov for ritualer knyttet til et dødsfall. Jeg har stilt meg til rådighet som frivillig gravferdstaler og seremonimester gjennom HumanEtisk Forbund. Organisasjonens tilbud om en humanistisk gravferd er et høytidelig og verdig alternativ til en religiøs seremoni. Det er både givende og krevende å møte mennesker i sorg, og bidra til at den seremonielle avskjeden med et kjært menneske blir så god som mulig.
– Og hvordan kommer antologien Dødsdikt inn her?
– Når døden rammer, er det ingen ulempe å ha lest om, reflektert rundt og samtalt om døden, selv om vi aldri kan være fullt ut forberedt og forsont med døden som livets definitive slutt. Innholdet i Dødsdikt er en påminnelse: Memento mori! Husk du skal dø! I tillegg til det jeg sa innledningsvis om at boken er tenkt som en «håndsrekning» til større fortrolighet med døden.
