I 1968 var jeg fjorten år gammel og fylte femten i september. Jeg husker: jeg var sannhetssøkende. Kan jeg huske feil? Kan man være sannhetssøkende når man er fjorten og fyller femten i september? Det kan man. Jeg vil påstå at det er i nøyaktig den alderen at man er mest sannhetssøkende. Man er i ferd med å gi slipp på noe og finne noe annet, i én eneste bevegelse, ellers står man i fare for å falle. Det er med andre ord alvor. Det er dypt alvor. Jeg vil også påstå at man aldri er mer alvorlig enn når man er fjorten og fyller femten i september.
Hvor søkte jeg sannheten?
Først og fremst måtte sannheten være et annet sted, altså et annet sted enn der foreldrene, lærerne, konfirmasjonspresten og ønskekonserten var. Jeg så bilder i Dagsrevyen fra Vietnam, fra Paris. Det vakte harme, den gode, rettferdige harmen. Det var et annet sted. Det var langt borte. Jeg kunne i og for seg tenkt meg noe litt nærmere. Dessuten var politikk fjernt fra meg. Politikk var noe uhåndterlig. Politikk var noe skarpt som jeg kunne skjære meg på. Musikken var både mykere og nærmere, den hadde jeg på rommet mitt, nærmere bestemt tolv singler, fire ep´er og åtte lp´er, og samtidig var musikken også langt borte, et annet sted. Og det nærmeste jeg kom sannheten her var refrenget i Eleanor Rigby: all then lonely people/where do they all come from/belong. Men det var jo et spørsmål? Var sannheten et spørsmål? Kan et spørsmål være sant?
Det må også innrømmes at jeg hadde prøvde å finne sannheten i idretten. Jeg fant den ikke, i hvert fall ikke den jeg ønske å se. På Friggs småguttlag satt jeg på benken i to sesonger og kom bare på banen én gang, mot Slemmestad, da resten av laget hadde meslinger. I Oslo Skøyteklubb hadde jeg store problemer med svingene og endte som oftest oppe på tribunen i Frogner stadions nådeløse flomlys. På Svaes danseskole i Handelsbygningen, hvor ellers, snublet jeg i første trinn og deltok siden i veggprydenes lutryggete tilbaketog. Jeg ble innesluttet og vrang og meldte meg ut. Det var da min mor meldte meg inn i Lyrikkvennen. Og den høsten fikk jeg boken når menneskene er gått heim, utvalgte dikt av Hans Børli, ved en annen stor poet, Harald Sverdrup. Og det var i disse diktene jeg fant, nei, kunne nærme meg det jeg lette etter, det jeg søkte, som jeg ennå ikke visste hva var. Jeg skjønte at poesien kan være den korteste avstanden mellom to mennesker.
Jeg griper tak kring livet mitt/kjenner det inne i hendene/lik en liten våt varm fugl/som rører seg/vil ut mellom fingrene, leste jeg i Høstkveld på myrene. Jeg hadde aldri vært på myrene en høstkveld. Jeg leste det en gang til. Åja, det var sånn det var, i ett eneste bilde ble all min lengsel, uro og forventning tegnet. Var dette sannheten jeg søkte? Og i diktet Arbeidsgjeng kunne jeg lese: djupt i de støvete hjertene våre/ligger en desperat vilje/sammenkrøpet/som flyktningen med sin avbitertang/ i mørket ved piggtråden. Ja, jeg skjønte det, jeg som aldri hadde hatt en arbeidsdag i mitt liv.
Jeg er den laveste, skriver han. Hvordan kunne han skrive noe slikt? Jeg måtte lese det om igjen. Jeg er den laveste/ jeg har sett retten og rettferdigheten/ som falske terninger i de mektiges raflebeger. Ja, sånn er det, den laveste har best utsikt og nederst er vi like høye. Det var politikk som selv jeg kunne fatte.
I diktet Har du lyttet til elvene om natta, noe jeg heller aldri hadde gjort, sier han det slik: som om sjelen/gåtefullt minnes sin fremtid. Det var fullstendig rystende å lese og likevel befriende. Det var logisk og uforklarlig. Det var sånn det var. For når man er fjorten og fyller femten i september står fremtiden på spill.
Og når det i diktet Elden står om ditt husville hjerte var det Børli og Beatles som møttes i meg, i Eleanor Rigbys ensomhet, som jeg gjorde til min egen.
Og diktet Når menneskene er gått heim åpner slik: Du søker ditt eget speilbilde i/de dimme gåtene omkring deg. Det kunne jeg skrive under på. Men Børli formulerte det for meg. Slik ble han veiviseren i forvirringens og tankesprangenes skog. Og hvilken sannhet viste han meg veien til? Det var ganske enkelt veien til meg selv, men på en annen måte enn jeg trodde var mulig, nemlig å finne seg selv i den andre, i det andre, som også er skrivingens øvelse og mysterium.
Og da har jeg ikke nevnt den nærmest berusende opplevelsen av skjønnhet i disse diktene, for eksempel Louis Armstrong:
Gamle, milde Satchmo –
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Og det var på denne tiden jeg begynte å skrive. Hva skriver man i den alderen? Man skriver om alt man ikke har opplevd, om alt man ikke vet. Man etterligner og låner stemmer for forhåpentligvis en dag å kunne veksle dem inn i sin egen. Jeg lånte ofte Hans Børlis stemme. Jeg takker for lånet. Og jeg tror jeg begynte å finne min egen stemme den høsten. Det er takket være Børli. I alle skrev jeg noen linjer som jeg regner som mitt første dikt. Langs Drammens veien, hvor jeg pleide å gå, var det flere urmakere. Det var noe som plaget meg: at klokkene ikke gikk likt. Selv ikke hos urmakerne gikk klokkene riktig. Ja, det plaget meg. Slik lyder det, høsten 1968: når jeg ser to klokker/ som viser forskjellig tid/blir jeg redd:/ er det jeg/som går feil. Og i bunn og grunn har jeg siden fortsatt å skrive på dette diktet.
Jeg kunne sluttet her, men så lett er det ikke. Verden er stor. Verden er liten. I dette spennet, i menneskenes mellomrom, oppstår poesien, mellom bokstaven og ordet, mellom redskapet og materialet, mellom øyeblikket og tiden, ja, slik kunne jeg gjerne holdt på en stund, men det vil altså ganske enkelt si at poesien oppstår mellom detaljen og overblikket, bare husk at detaljen kommer først. Det lærte Børli oss.
Min oldemor het Berthea Saabye og ble født på Karterud, rett rundt svingen her, i 1851. I fjor dro jeg dit for å se meg om på gamle tomter hvor jeg aldri før hadde vært. Beathe og Sture bodde der nå og tok oss godt imot. Sture er fra samme stamme som jeg, Karterud. Hans kone, Beathe, er datteren til Hans Børli. Jeg sa jo det. Verden er liten. Verden er stor. Hun viste meg det nærmeste man kan komme en dikter, nemlig håndskriften. Der ser man språkets hjerterytme. Der ser man sinnets rystelser. Hans Børlis skrift er langsom og tydelig. Den er skrevet med flid og omtanke, innbiller jeg meg, den er stø og urolig på samme tid. Og det er akkurat plass nok mellom linjene. Det er det jeg ser. I diktet som var rammet inn så jeg plutselig alle mine aldre og alle mine spor komme til syne.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows…
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt, groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo´s Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
… the trouble I´ve seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor hentet du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til…
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv
– Missisippi…
Denne teksten ble ble fremført 7. 06. på arrangementet«Junikveld», på Oppistun Børli, poeten Hans Børlis fødested og hjem. Teksten ble publisert i Dagbladet 24.06.2015.
