På en kirkegård ved et gammelt mentalsykehus på Vestlandet fant poet Hanne Bramness en stemme som kunne si noe viktig, også for henne selv.
La oss få noe på det reine, så glemmer vi det igjen. Den ukjente kvinnen som skriver dikt i Hanne Bramness sin nye diktsamling «Den ukjente» er ikke reell. Men fordi det blir mye mer interessant hvis vi går ut ifra at hun har levd, å rendyrke tanken om at fiksjon i litteratur kan være sannere enn virkelighet, lar vi hennes liv bli forbli sant i denne artikkelen.
Det begynner med en fottur på Vestlandet:
Vi stiger opp over fjorden, på vei til fjells, utsikten blir mer og mer storslått. Det er solskinn slik jeg bare har opplevd det på Vestlandet i april eller mai. En av de nesten uvirkelige dagene med vindstille luft som ligner glassklart vann, når uutsprungne knopper brer om seg med rosa lys. Valen sykehus – et asyl for de gale – krymper under oss.» skriver Hanne Bramness i etterordet til diktsamlingen.
– Asylet ble bygd ved forrige århundreskifte. Lenge måtte man ut i båt for å komme dit. Bygningene er store og majestetiske. De er plassert i en vakker park, forteller poeten.
Hun beskriver stedet på samme tid som utsatt og bortgjemt. På dette mentalsykehuset levde Olav H. Hauge i en periode. Han fikk god behandling. Andre gikk vondere skjebner i møte. På sykehuset var det utstrakt bruk av tvang og lobotomering.
– Det er et sted der de har tatt i bruk de mest vanvittige behandlingsmetoder, forteller Bramness.
Ved sykehuset ligger en gammel kirkegård. Det var her Bramness for første gang støtte på «Den ukjente» og hennes skjebne.
«Det bortgjemte stedet gjorde et dystert inntrykk. De fleste av gravsteinene var snudd slik at skrifta kom ned, de lå vendt mot jorda for ikke å synes. Det var mange nakne kors med initialer eller bare fornavn».
På en av gravene står initialene D.A.G 1897-1933. De tilhører en kvinne som døde på sykehuset 36 år gammel. Dødsårsaken er ukjent. Fra offisielt hold ble det så godt som aldri registrert at pasienter på Valen begikk selvmord, forteller forfatteren. Etter et besøk på sykehus-museet kontakter en pensjonert sykepleier Hanne Bramness. Blant noen gamle bøker har hun funnet ei gammel notatbok i skinn. Den er full av dikt og fragmenter av dikt, som har tilhørt pasienten. Bramness finner en egen kraft i de håndskrevne notatene. «Skrifta har noe heftig ved seg, på samme tid sårbar og viljesterk. Med jevne mellomrom bryter den sammen. Det er mange overstrykninger og ufullstendige ord», skriver hun.
– Diktene gav en gjenklang i meg selv. Jeg ville vite mer om henne, men også om hva jeg identifiserte meg i ved henne. Jeg følte at hun hadde erfaringer som jeg også har hatt, men som jeg ikke har turt å skrive ned, sier poeten.
Hun bestemmer seg for å fullføre diktene. Å gjøre fragmentene fullstendige. Notatene blir diktsamlingen «Den ukjente».
– Jeg tror ikke at vi bare har en stemme i oss men mange. Jeg har prøvd å ta hensyn til en annen musikalitet enn den som er min egen, å lytte etter det. Jeg har forsøkt å se hennes utsagn i forhold til hennes tid, å finne en annen pust og en annen kroppslighet, sier Bramness.
Du har mye erfaring som dikter. Har det å skrive en diktsamling med en annen persons liv som utgangspunkt gitt deg andre perspektiver på skrivingen?
– Ja. Hennes anonymitet har vært en anonymitet for meg også. For meg har det vært en følelse av frihet, å ikke behøve å ta hensyn. Det skjer noen overraskende sprang i hennes tekster som jeg tror gir henne frihet. Det kommer jeg til å ta med meg, sier Bramness.
I diktene møter vi en fortvilet og sårbar, men samtidig sterk kvinne, sannsynligvis fra en bemidlet familie. Hun har et problematisk forhold til familien sin, spesielt moren. Hun er innestengt på et sted som fratar henne fysisk og psykisk integritet og diktene blir en måte for henne å holde fast ved seg selv på.
– Hun trenger et uttrykk. Hun leter etter et uttrykk. Det å skape er jo et menneskelig modus. Jeg tror at den som gjør det trenger å gjøre det. Det er en måte å være i verden på som er hennes. Det er jo hennes motstand og motspråk. En måte å få hennes språk til å stemme på i forhold til verden, for hun har møtt så mye løgn at så mye språk ikke stemmer for henne. Hun skriver at hun har lært et språk der ingenting kalles ved dets rette navn. Det er hennes erfaring, at hun må finne de rette navnene, de sanne ordene. Det er mye sånn i samfunnet, at det finnes språk som ikke blir hørt. Du blir jo uglesett som syk, du blir ikke respektert. Man blir sårbar i et sånt miljø, sier forfatteren.
Du skriver i etterordet at hun kjemper en kamp mellom lys og mørke. Hva slags kamp er det?
Hun kjemper en kamp med seg selv, for at hun ikke skal overtas av bitterhet. For å uttrykke noe som føles sant for andre kan det ikke bare handle om hevn. Hun går ikke under i bitterhet. Hun greier å se dem som har gjort henne ille. Hun har en åpen og utforskende tone.
Er ikke kampen mellom lys og mørke et utgangspunkt for all diktning?
– Jo, men det er veldig akutt i dette tilfellet. Mørket er veldig aktuelt for henne, veldig nærværende. Jeg mener at hun greier å se veldig mye lys i det mørket.
Hva slags dikter er hun? I etterordet sammenligner du henne med Emily Dickinson.
– Hun er en person som i høyeste grad har sin egen dikteriske form, som tar opp viktige ting på en original måte. Hun beveger seg raskt mellom virkeligheter. De har det besjelede universet til felles. Jeg ser dem som veldig moderne, sårbare og gammeldagse skikkelser begge to. Hun har et moderne formspråk som var veldig uvanlig i Norge på den tida. For meg blir hun et engleaktig vesen. Av og til føler jeg at hun er en person i overgangen. At hun befinner seg et sted mellom himmelen og jorda. Det er ikke tydelig at det er en annen virkelighet for henne, sier Bramness.
Hun ser D.A.G. som et eksempel på en av de forfattere som aldri ble hørt mens de levde og som derfor ligger gjenglemt i historien.
– Hun er en av dem som aldri har kommet til overflaten. Det er interessant å tenke på at noen ikke kommer frem også, selv om de har mye på hjertet. Det er interessant å tenke over hva som gir oss den muligheten.
