Søndag 26. april 2015 fylte poet og kulturpersonlighet Paal-Helge Haugen 70 år. I den forbindelse gav Cappelen Damm ut festskriftet Poesi på alle kantar. Her er en av tekstene fra festskriftet, skrevet av redaktør for Klassekampens Bokmagasinet Karin Haugen.
Her er en teori: På samme måte som det sies at en tegner må mestre det å tegne en hånd, er det en svenneprøve for en forfatter å skildre dyr. De er så tett på oss, men likevel så fjernt fra oss: Det eneste språket vi har for å forstå dem, er i selve vår omgang med dem, i kroppsspråket.
Dyreskildringer opptrer ofte, med et forbløffende spenn, i forfatterskapet til Paal-Helge Haugen. Løfter du en steinhelle, myldrer det av liv under den. Hører du etter i nattemørket, rasler det i ei hundelenke. Leser du deg gjennom diktproduksjonen, blir du sittende med en hel liten zoologi. Her yrer det av kryp – av snegler, av møll, av meitemarker. Dyrene opptrer i form av varmt vibrerende barndomsskildringer og i form av harske, nærmest dystopiske dyreskjeletter. Dyrene er der, forfatterskapet gjennom. Måten dyr skildres på, sier også noe langt utover det enkelte dikt, om grepene i forfatterskapet, og om litteraturens svar på de umulige utfordringene i det å skulle gripe livet sjølv.
En moderne biotop
Ved gjenlesning av forfatterskapet, var det som om dyrene stimlet seg sammen under lesninga, og naturen trådte fram som en helt håndfast opplevelse. Men opprinnelig var det i denne artikkelen tanken å si noe om det tverrestetiske og formeksperimenterende i Haugens poesi. Og der bør man kanskje uansett starte: For det er mot den overordna karakteristikken forfatterskapet bør leses. Fugleskrikene over myra og hundene som kommer luskende i diktene, må ikke tilsløre det preget av framoverlent bevegelse som diktene har. Å zoome inn på Haugens dyre- og naturdikt kan skape et fortegnet bilde om man ikke har i mente den åren som løper gjennom forfatterskapet: Dette er ikke en forfatter som vender ryggen mot verden og kjæler for bygda og blakken – han er poengtert i dialog med kulturarven generelt og modernismen spesielt. Mye i likhet med gartneren fra Hardanger, som satt blant apalen og var lutter moderne, en bråmoden intellektuell. Haugens forfatterskap beveger seg lik en passer: Det har en spiss godt planta i ett punkt, men derfra står poeten fritt til å bevege seg i store sveip, i sirkler som tar inn hele verden – fra internasjonal avantgarde til østlig diktning. Det er typisk at Haugen kommer til haikuen via modernismen.
Og kanskje er det faktisk ikke lange stubben fra de diktene som kretser rundt dyr og natur, til det tverrestetiske: Det bør ikke overraske at også dyr befolker diktene hans. For den estetiske åpenheten som fører en forfatter til haiku-sjangeren, fører videre, rakt ut i verda. Dette er en diktsjanger for poeter som ikke bare er interessert i verden som metafor, som symbol for å illustrere sitt indre – men i den faktiske, fysiske verden, som den folder seg ut.
Øyeblikksbilder
Det nybrottsarbeidet som Haugens generasjon sto for på sekstitallet og framover, oppleves som nesten underlig relevant for og samtidig med min generasjon, det kjennes fremdeles ungt, det føles som noe som er vårt – hjemlig og gjenkjennbart, fordi så mange av de forfatterne vi i min generasjon søker oss mot, arbeider med de samme strategiene, og nødvendig og radikalt, fordi den estetiske horisonten til den generasjonen oppleves som spennende også i dag – det å sette sammen brokker av høyst ulik tekst: dokumentarisk eller fiktiv, tørt vitenskapelig eller klart fabulerende; det å se på populærkulturen som en like rik referansekilde som teologien; det å la litteraturen skave mot andre kunstsjangre, for å se hvilken friksjon som oppstår.
For Haugens del gir denne formeksperimenteringen seg en rekke utslag: Det finnes i den tverrestetiske bevisstheten som blant annet leder til samarbeidene med bildekunstnere (særlig Horisont, sammen med Kjell Nupen). Det finnes i den konstante samtalen med andre sjangre – ett tydelig spor finnes i de mange dikttitlene hentet fra andre sfærer enn poesien: Diktene heter gjerne «undersøking», «katalog», «rapport», «dokument», til og med et småfrekt og givende «roman». Formeksperimenteringen finnes i de popkulturelle elementene som gjør avtrykk i forfatterskapet (alt fra Janis Joplin til Google-søk). Det finnes i den intrikate veven av intertekstualitet og sitater. Ikke minst finnes det i lagene av og bruken av dokumentariske tekster, som i Anne. Og det finnes i et stilleie en toneart, i selve stoffet til dikt, de har et eg-veit-ikkje-nett-kva av samtid, estetisk overskudd og interesse for hva diktet kan gjøre, om det bare føler seg fritt nok – da kan diktet for eksempel besynge vinduskonvoluttens ugjennomtrengelige mysterium, som i «Inne i Bergens konvoluttar/Holberg»:
«ugjennemsiktigHolbergugjennemsiktig/ ugjennemsiktigHolbergugjennemsiktig/ ugjennemsiktigHolbergugjennemsiktig/ ugjennemsiktigHolbergugjennemsiktig…»1
La oss se nærmere på 2008-utgivelsen Kvartett, en diktsamling i fire flak, en trykksak som landet i verden iført et sølvfarget hylster, som et nikk til det warholske sekstitall. Den beveger seg fra Dante til faktiske svart-hvitt-fotografier. Første bok i kvartetten er bygd opp som en samtale med Fyrebelsbibelen, siste bok hilser leseren velkommen ved å sitere Frank Sinatra. Siste bok i kvartetten, «Visum», toner ut i en seksjon med svart-hvitt-fotografier, som står over små bolker tekst. Dette er, opplyses det om bakerst i boka, found photos, og en del av et pågående prosjekt med tekst og foto, som har pågått siden 60-tallet. At det er fotografier som er funnet, er altavgjørende for hvordan tekstene skrives og hvordan leseren mottar dem: Dette er ikke tradisjonelle ekfraser – dikt som skrives til bilder. Her preger bildematerialet diktet på en annen måte: Poeten setter seg ikke ned for å fortolke et bilde som er kanonisert som et kunstverk, og formulere sine følelser for det. Nei: Poeten bøyer seg ned i den floden av bilder som omgir oss, og plukker opp et fotografi, som han bringer inn i samtalen. Derfra starter det.
Det handler altså ikke bare om at poeten vil uttrykke sitt indre sjelsliv, vil bringe sitt jeg ut til verden, men at poeten bringer verden inn i jeget. Det er fruktbart å tenke forfatterskapet i relasjon til det visuelle – diktene kretser på et utall måter rundt det å se, rundt «bilder», det «synlige», «øyeblikk». Også utfordringene ved det: Det å fange noe, det å dokumentere noe, det å klare å virkelig få øye på noe her og nå, og å makte å holde fast på det seinere. Er ikke dette et strålende bilde på representasjon, hukommelse og på kunstnerisk framstilling av verden?
eg løfter tanken om deg
opp mot lyset
som eit dias
Dette visuelle preget, denne språklige framstillinga av øyeblikksbilder, Helge Haugen i praksis debuterte med, gjennom oversettelsesarbeider: haikuen.
Verdens erobring av jeget
For Haugens forfatterskap er den japanske haikuen en helt sentral sjanger. Han møter den tidlig i livet, og den setter sitt merke på forfatterskapet. Haikuen bør også være den optikken vi ser dyrediktene hans gjennom. For det er ikke så enkelt som at dyrediktene hos Haugen kan kalles en motivkrets, det er snarere en metode: Det er ikke bare snakk om en tematikk; det at dyr inkluderes, er spor av poetens forsøk på å fastholde verden. Vi finner metoden beskrevet i Haugens etterord til Haiku, 200 norske versjonar, en utvida utgave av hans opprinnelige utgivelse med haikuoversettelser, Blad fra ein austleg hage. Etterordet minner om at haikuen er en diktform som lar oss komme tett på dyrene – det har fått tittelen «Nase mot nase med frosken». Og det etterlater ingen tvil om hvor formende haikuen har vært for hans egen diktning: «For temmeleg nøyaktig 27 år sidan møtte eg ein genre, ei litterær form, som kanskje forandra livet mitt. Den forandra i alle fall augo mine, korleis eg såg og opplevde den fysiske verden, og den forandra skrifta mi, radikalt. »3
Dette er en diktsjanger som er minimalistisk i formen, og som ofte gjør poesi ut av det nøkterne, nakent eksisterende. Haugen beskriver haikuen som «tre spinkle linjer av språk lagt ut over ein verden som i prinsippet korkje er meiningslaust eller meiningsfylt: den er». og kaller det en «feiring av det konkrete og materielle».
Haikuens feiring av «dette er» har gjelklang i den danske parallellen til Blad frå ein austleg hage, der gjendikter er Haugens samtidige, poeten Hans-Jørgen Nielsen: boka HAIKU – introduktion og 150 gjendiktninger. Hans-Jørgen Nielsen siterer en haiku fra et vinterlandskap, hvor bare figurene trer fram, «uden subjektive fortolkninger eller andet stemningsklister: To figurer i et vinterlandskab og dermed basta.» To figurer i et vinterlandskab og dermed basta.» I denne registreringen av verden er ikke bare haikuen meditativt rolig, den nærmer seg så til de grader det visuelle at det er lett å tenke på den som det nærmeste litteraturen kommer kameraet: ved hjelp av komposisjon skaper man en dokumentasjon av en scene, som holdes fast i diktet. Fotografiet er ingen dum parallell for haikuen: Som fotografen tar opp kameraet for å registrere og fastholde verden, innebærer haiku-sjangeren at poeten vender seg mot verden. Med Hans-Jørgen Nielsens ord: «Digtets funktion er ikke så meget at udtrykke et jeg som at opdage verdens ‘titusind ting’, som det hedder i Wen Fu, den berømte kinesiske poetik. (…) Den skal ikke være et jegs erobring af verden, men snarere omvendt en verdens erobring af et jeg.»7
Nielsen påpeker at haikuen vender seg mot det konkrete, håndfaste, direkte heller enn «den spirituelle røg og de lange åndelige taler».8 Et paradeeksempel på metoden finner vi i Haugens forfatterskap: Lite læredikt om døden
Til kjeveleddet er det knytt mange små musklar
for å gjere rørslene jamne og presise.
Lukkemusklane er mykje kraftigare enn opnemusklane.
Etter døden vert musklane slappe, og på grunn av
tyngdekrafta vil då underkjeven sige ned.
For å unngå dette plar ein binde opp underkjeven
åt den døde med eit tørkle.
Haugen snakker også om forskjellen på å skrive om og skrive i, som en slags diktsjangerens joik: «Haikupoetens skrift vil vere ein del av den fysiske verden, på verdens vilkår. Diktet om steinen skal smake stein. Det skal være steinleg.» Konsistensen på haikuen skal være «mager og stram» og «tørr og hard», men alltid prega av «med-kjensle», skriver Haugen. Men merk at han fortsetter: «Det er kanskje difor eg har så stor sans for Issa, denne Chaplin-aktige figuren med sin bitterlystige melankoli, så rufsete og så menneskelig og så med i alt levande» – og han eksemplifiserer med dette Issa-diktet:
Ikkje gi opp
vesle frosk
Issa er her
Det muntre, lavt humrende, er noe som preger mange dikt hos Haugen. Også Hans-Jørgen Nielsen løfter opp en frosk i overskriften på etterordet av sin haiku-gjendiktning – selv om hans overskrift riktignok er mindre stillferdig enn Haugens meditative «nase mot nase»: «Plask! Det er bare en frø der hopper i en gammel dam!». Man skulle ikke tro det var rom for et plask, noe så fysisk og uelegant som et vått, klaskende hopp i kjøligelegant østlig poesi. Men jo. Også Nielsen siterer et Issa-dikt:
Tågen
tyk
En ko
dukker
frem
Muh
Selv kaller han dette en «helt uironisk, langsomt boblende komik» Et annet Issa-dikt Nielsen siterer, omen Buddha-statue, eksemplifiserer hvor ledig haiku-poeten beveger seg rundt i verden – poeten er ikke bastet og bundet av religiøse dogmer, men fritt snusende omkring, som en fri forsker:
Buddhas
kæmpenæse
Herfra
fløj
En svale
du
Du kan se den samme himmelen over Haugens dikt, for eksempel i diktet som toner ut i linjene «Kvar gong det regner er gatene våte / Kvar gong det regner / kryp meitemakkane over asfalten». De unnselige meitemarkene står i godmodig kontrast, og inkluderes i universet, til den høystemte tittelen: «Skiraste himmel seg kvelver over den ljuvlege sommarkveld».
Sneglen an sich
I litteraturen kan vi dele skildringer av dyr i to grove kategorier: De diktene der dyr spiller en symbolsk rolle, og de diktene der poeten fanger dyret an sich, så å si – det faktiske, pustende dyret. Som leser er det ofte dyret an sich, så å si – det faktiske pustende dyret. Som leser er det ofte lettere å bli begeistra av den siste kategorien, hvor dyret blir håndfast.
Dikt der dyr har en sterkt symbolsk funksjon kan fjerne seg for mye fra dyret, er interessert i det mest som figur – slik at det dyriske bare er til låns, som farkost for et budskap, som et speil for det menneskelige. Ikke dermed sagt at diktene er dårlige, de kan ha kraft og tyngde – se bare på Kristofer Uppdals sårt dirrende dikt «Hestane mine», som finnes i boka ved samme navn, der førsteutgaven er prydet av sønnen Skjalg sin tegning av vilt galopperende hester: «Hestane mine! / I byrjinga kjende vi ikkje kvarandre. / De ansa ikkje eg baud dykk å stogge, / og eg ansa ikkje når de vart trøytte. / Og avlaust bar det stundom i veg / og det truga med å velte og gå i kras».
Men se hvilken verden som åpenbarer seg når poeten fastholder det enkelte dyret – som i Elizabeth Bishops «The Fish»:
He didn’t fight.
He hadn’t fought at all.
He hung a grunting weight,
battered and venerable
and homely. Here and there
his brown skin hung in strips
like ancient wallpaper
Hun ser inn i øynene til fisken:
They shifted a little, but not
to return my stare.
– It was more like the tipping
of an object toward the light.
Det er som om dyret blir mer symboltungt jo mindre interessert man er i å bruke dyret som symbol, fordi det innebærer at forfatteren lener seg nærmere dyret for virkelig å se det – ikke bare bruke dets omriss. Denne effekten, der dyret så å si forstørres og blir mer universelt jo nærmere man beveger seg det enkelte dyret, kan oppsummeres med Haugens formulering om haiku-sjangeren: «Haiku er kontekstens poesi – eit dikt som alltid er større enn seg sjølv.». Her finner for øvrig en parallell til 60- tallsestetikken, som fremdeles oppleves som så relevant i dag: Hva er vel konseptkunst annet enn nettopp kontekstens kunst?
Diktene som omhandler dyr, eller, i utvida forstand, natur, har som nevnt et stort spenn over seg. Fra det komplekse, symbolsk rike «Broder Gris», (som innledes med sitat av Gottfried Benn, som skrev om Tierhafte Alphabete) i Det overvintra lyset, til de mange diktene i Vidde: Her tar og beveger seg helt ned til Reinmosens små blåseinstrumentDet finnes en var, varm dialog med historien her, men det munner ikke ut i noen naiv nostalgi: Diktet inneholder ikke bare gamle rørsler i sauefar og hesteføtter men også tikkende radioaktive saueskrotter. Ett av høydepunktene er skildringa av hesten som får slakt på ryggen:
Og angsten kunne slå ned, uforståeleg
i det store dyret: stod still
skalv, var ikkje til å rikke
og ei kald hand la seg
over mannen
Hesten som ikkje kunne bere
reinskjøtet heim
frøste, slo, kunne ikkje løfte
teven av det nyslakta dyret
på ryggen
Mellom den ville hesten og den livløse reinen er det de to små linjene om mennesket som gir leseren det store søkket. Og ei kald hand la seg over mannen.
Steingjerde utmerker seg med mange gode skildringer av dyr og natur. Her beskrives honning som «samanpressa, nesten gjennomsiktig glede» Ikke minst diktet «(Fjøs)», som pakker språket tett, tett rundt dyrekroppene, til det ligner den ordløse, fysiske tilstedeværelsen kyrne har:
kyr
var mjølk og hår
varme sider og varmt kvitt
i bøtta
det skumma i det kvite, kyrne
flytte fot og såg
brunt ut i det uendelege
kumørkret (…)
Diktet mimer den følelsen du kan få av å se dyr i flokk: følelsen av en kompakt masse. Kyrne såg brunt ut.
Skulle man velge seg ut én favoritt blant de diktene hos Haugen som befolkes av dyr, måtte det bli det nesten karrige, men likevel forbløffende rike «Sneglesang for Einar, Vestlandet»:
sneglens svarte kropp
(steinen)
sneglens svarte kropp
(graset)
sneglens svarte kropp
(graset)
sneglens svarte kropp
(steinen)
sneglens svarte kropp
(regnet)
Diktet er ikke et møte med et «jeg». Det er heller ingen større, symbolsk himmel over diktet, der sneglene får tjene som metafor for noe annet enn seg selv. Diktet gir seg ikke engang hen til å fortelle om snegleferden som den utfolder seg, vi får i stedet poengtert punktvise bilder, i en nærmest fotografisk komposisjon. Diktet peker på sneglen, og finner mer enn nok verdi i det. Eller: Diktet peker ikke bare på sneglen, men blir sneglete, i sin sakte ferd over arket. Det er jo rørende hvordan sneglen står og stanger midtveis i diktet, for så å rykke litt tilbake, før kroppen bryter framover igjen, inn i regnet. I tråd med haikuens vesen forsøker diktet heller ikke å maskere sneglen som noe annet og mer høyverdig enn den er – diktet hviler så i det sterke, konkrete og faktiske hos sneglen at det også kan slippe seg løs i det muntre. For også sneglen skal ha sin sang.
Minner det ikke om Inger Christensens rytmiske fastholding av verden?
abrikostræerne findes, abrikostræerne findes
bregnerne findes; og brombær, brombær
og brom findes; og brinten, brinten
cikaderne findes; cikorie, chrom
og citrontræer findes; cikaderne findes;
cikaderne, ceder, cypres, cerebellum
duerne findes; drømmerne, dukkerne
dræberne findes; duerne, duerne;
dis, dioxin og dagene; dagene
findes; dagene døden; og digtene
findes; digtene, dagene døden
Sneglesangen står der som et stort «dette finnes», som en fastholding av snegleeksistensen. Dette stillferdig ambisiøse forsøket på å holde fast verden, bringer tankene over på imagistene – fordi det var modernismen, og imagismens grunnlegger, Ezra Pound, som i stor grad gjorde østlig diktning kjent i Vesten, og fordi imagistenes egen diktning har dannet skole for en vestlig poesi som med få ord kan tegne opp rike, visuelle bilder. For eksempel Pounds «In a Station of the Metro»:
The apparition of these faces in the crowd;
Petals on a wet, black bough
Det er ikke tilfeldig at imagisten William Carlos Williams opptrer i ett av Haugens dikt som handler om de klare, faktiske, håndfaste sanseinntrykkene som kan pusles sammen til en hverdag, til et liv. Det er et ettertrykkelig rørende dikt, der det står og bare er:
Paraklinisk
for William Carlos Williams
heim kl 16
frå polyethylen og kromstål
finn ei lita jente
som luktar mold
regn
Å gjere verden verkeleg
Innledningsvis bemerka jeg hvor krevende det må være for en forfatter å skrive gode dyreskildringer – fordi dyrene virker så forrædersk nær oss, mens vi egentlig er så fremmede for dem, i deres ordløshet. Men det er også krevende av en annen grunn: fordi dyr – særlig de dyreslagene vi kjenner, som vi har hatt prustende under håndflata – har en så overveldende tilstedeværelse. Hvert møte med et dyr er en påminner om hvor blast og omtrentlig minnet er, hvilken slask hukommelsen er, i hvor stor grad vi, når vi «tenker» på noen, bare gir kjappe, skisseaktige riss. For når du har hundeskrotten på fanget, eller lukta av ammoniakk slår opp fra fjøset, kjenner du den fysiske, faktiske eksistensens veldige kraft, den som verken minnet eller litteraturen makter å fange: hvor bløt pelsen, hvor stram lukta fra labbene, hvor snuteaktig snuten. Det er en enkel demonstrasjon av det sensoriske nå sin allmakt: Ingenting kommer opp mot et her og nå, ingen framstilling kan fange alle detaljene som et faktisk, fysisk møte innebærer. Dermed har vi tatt steget over i et metaperspektiv på all kunstnerisk framstilling. For hva har skrifta å stille opp med, mot den fuktige snutens påtrengende faktisitet?
At kunsten umulig kan fange alt ved livet, vet poesien selvsagt, og den kommenterer det gjerne. Det finnes en rik åre av metarefleksjoner hos Haugen, over hvordan poesien forsøker å «gjere verden verkeleg»: «derfor freistar eg / oversette «du» til / hud og 37°C.
Kanskje er det også dels derfor, fordi diktene er klar over sitt Sisyfos-arbeid, sitt himmelropende ambisiøse prosjekt om å fare hit og fange snart det ene, snart det andre, at så mange av diktene er slike øyeblikksbilder som holder fast ved, viser fram, den faktiske verden:
sneglens våte buk mot stutt gras.
det er her nå. flugene kring det brune
hesteauga. tett inntil. du kjenner det. slik
vår eigen puls lever
For diktet vet at det å holde fast verden, det skal godt gjøres.
Menneskedyret
I all denne zoologien bør også mennesket plasseres. Haugens karakteristikk av haikuen kan passe på hans eget forfatterskap: «Det er ein verden av froskar og gudar, på like fot, og mennesket midt i det heile.»
For Haugens dikt peker på mennesket som dyr, som del av naturen, på et utall måter. Det kan skje i en varm tone («ein grøn ny morgon / med rekker av snauklipte sauer og snauklipte guteskoltar», eller med et organisk blikk (hvor han snakker om «den gjennomsiktige sjela, gelatinøs og utbreidd»), eller diktene kan være mer rå, hvor det dyriske blir en påminner om grunnvilkårene som ingen kommer utenom, her fra diktet «(Ulikt folk)» fra Steingjerde:
Husmannsungane som fugleflokkar
ut over våtmarkene
for å ete dei tidlege grøne skota
stukk langsmed gjerdestolpane og bekkefara
Gjenlest nå, i 2014, er det umulig ikke å høre gjenklang fra nyhetssaken om babyen i Syria, som de forsøkte å holde liv i ved å mate den med gress.
Og diktene viser hvordan natur og kultur er fletta inn i hverandre. Ta en av de fineste vendingene, som opptrer i diktet til Tarjei Vesaas
(denne dyre-skildrer, denne seismografen over dyras påvirkning på mennesket!):
(…)
ei varm grop i landskapet av ord. her har vore folk
nyss. (…)
Det er et fabelaktig bilde: Hvordan språket, lik et ennå lunkent bål, bærer spor av menneskekulturen. Men tanken har også noe villere, nesten dyrisk over seg: språket som setter spor etter seg, språket som et vesen det gjelder å tyde adferden til, språket som lusker over viddene, språket som kveiler seg sammen og søker ly for elementene. Seinere i diktet legges Vesaas’ språk under lupa som i et mikroskop, og det åpenbarer seg:
(…) inne i alle
orda er der snø, rugdetrekk, vaskehus, båtar, øyer,
tørr-furer, vind, is. det vibrerer.*
små skjold-dyr lagar eit usynleg far i sanden.
i partiklane. (…)
Ett av de mest overraskende og minneverdige eksemplene der dyrs egenskaper kaster lys over mennesket, stammer fra Haugens nyeste bok: «Visum», flak fire i Kvartett. Det er del av diktet «[Liten teori for kryssing
flak fire i Kvartett. Det er en del av diktet «[Liten teori for kryssing av opne plassar]», der sjela beskrives som «eit gamalt pensjonat» med «Ettermiddagste / dagen lang og stablar av utgåtte Allers.»
(…) Det verste er
at den er så trufast, bepelsa, med halsband
og dressurkurs, dagleg lufta
i forferdelsens parkområde. Den ynkar seg
og legg potane over snuten. Den spør
etter posen sin.
Det som ble kalt haikusjangerens langsomt boblende komik er i full virkning her. Desto mer effektivt fordi temaet om sjelen er så høystemt, mens poeten trekker hardt i snora og jekker det ned til det nedrig-dyriske: Her kommer sjela. Den spør etter posen sin. Den samme bevegelsen, fra det hellige til det profane, skjer i diktet «Om englar», fra Steingjerde. Haugen beskriver englene på barndommens glansbilder, som alltid var «høgtidelege og nyvaska» («dei hadde nyleg kjemt seg»):
ei natt drøymde eg:
ein liten tykkfallen kar
i vadmålsbukse og genser
han sveitta og hadde vanskar med vengene
dei var svarte og små
Omtrent som ein trost (…)
Underleg liv
Trass i troster og kyr og snegler, dreier det seg ikke bare om dyr: Diktene jobber seg helt bevisst ned til de aller minste bestanddelene, som i «Læredikt om støvet», om «Alt dette fine glidande støvet» som omgir oss: « (…) det usynlege støvet er annleis og ukjent, / fullt av underleg liv, mikroskopiske dyr og planter. / Det framande nære livet. (…) // Omkring oss og inne i oss. / Det sikre. Du veit dette.»
Poeten Alice Oswald har redigert A Ted Hughes Bestiary, et utvalg fra det store materialet med dyredikt som finnes i Ted Hughes’ forfatterskap. Hennes ledetråd har vært å samle de diktene som ikke bare beskriver, men også «embody animals», siden dette er en poet «whose animals are so radiantly themselves». Hun inkluderer en prosabit, hvor Hughes formulerer noe som kan stå som emblem også for Haugens dikt: «Maybe my concern has been to capture not animals particularly and not poems, but simply Things which have a vivid life of their own outside mine.»
Haugen setter selv best ord på hvor sammenvevd det er: menneske og dyr, natur og kultur. I Visum finnes et dikt kalt«Samtale tidleg på morgonen», som så å si er en organisk helhet, som nesten er østlig-koansk i sin meditasjon. Se bare på de små, lysende bitene som lenker sammen disse temaene som løper gjennom forfatterskapet – menneske og natur, den organiske veven, det veldige i mikroperspektivet, det veldige i makroperspektivet, pakka inn i ett kompakt og elastisk øyeblikk:
(Samtale tidleg om morgonen)
Kva er det å vere glad i eit barn
spør han. Vi går mot elva, graset er
halvmeterhøgt og lyst, nesten vatnfarga
mellom oss. Det er ein morgon før syndefallet
eller etter. Vi er pakka inn i morgon,
pustar inn lufta, som mjølk, morgon og mjølk,
lys og kropp. Sollyset kasta attende frå graset
innfarga av grønt; det grøne smittar av
i store skjolder av vokster. Alt er urgamalt
og nå. Nesten vektlause, svevande oppløyste
og opplyste på venger til låns. Vi er førde inn
i denne dagen, uforvarande. Ei glede innført
og gjeninnført. Små pust i tåkedisen,
små lydar som samlar seg til nesten tale
og alt samlar seg i dropen som heng
og ikkje slepper taket. Vengeslag og
rørsler. Stillhet og dyr. Dogg over mold.
Dogg over fotspor og små dyr som drikk
i det våte morgonlyset, skimrande leire
gjennomtrekt silke. Der nede elva med vatn
som renn og fyller verdens form.
Eg kunne bøye meg ned for å sjå
korleis eg er festa til det som finst.
Seinare viser verden seg fram slik den var
og slik den vart, i blå skuggar som oppfører
eit spel om at det som tar slutt
aldri tar slutt. Du svarar ikkje på det
eg spør om seier han. Jo svarar eg.
Litteratur
- Bishop, Elizabeth: The Complete Poems. Farrar, Straus and Giroux. New York, 1969
- Christensen, Inger: Alfabet. Digte. Gyldendal. København, 1981
- Haugen, Paal-Helge: Dikt i samling 1965–1995. Cappelen. Oslo, 1995
- Haiku. 200 norske versjonar. De norske bokklubbene. Oslo, 1992
- Kvartett. Cappelen Damm. Oslo, 2008
- Nielsen, Hans-Jørgen: ‘HAIKU’ – introduktion og 150 gjendiktninger.
Borgens Billigbøger. København, 1973 - Oswald, Alice (ed.): A Ted Hughes Bestiary. Faber & Faber. London, 2014
- Pound, Ezra: Selected Poems. Faber & Faber. London, 1968
- Uppdal, Kristofer: Hestane mine. Noregs boklag. Oslo, 1963
