Diktene og kortprosatekstene i Leilighetsdikt for hjemløse er skrevet av Tom Stalsberg og undertegnede. Men, de er lagt i munnen på de to romanpersonene, Elling og Alfons Jørgensen. Sistnevnte dukker for første gang opp i den tredje romanen om Elling, Brødre i blodet (Cappelen 1996). Elling har etter mye om og men våget seg inn på en poesikveld på Café Nordraak i Oslo, men her blir han både skuffet og provosert over det han hører fra scenen.
Det samme gjelder en eldre kar som henger i baren ved siden av ham, Alfons Jørgensen. Alfons og Elling bestemmer seg for å forlate Nordraak og heller ta ett glass eller to sammen et annet sted. Dette blir opptakten til et kameratskap som Elling senere omtaler som «det eneste vennskapet som ikke har blitt påtvunget meg av andre.»
Og, hva Alfons ikke kan vite, er at Elling den samme kvelden går rundt med et nyskrevet dikt på innerlommen, dette som senere skal bli spredd i store opplag i Oslo.
Alfons Jørgensen en kapasitet i moderne norsk lyrikk
Hva Elling ikke vet på dette tidspunktet, er at Alfons Jørgensen er en kapasitet innenfor moderne norsk lyrikk. Flere tiår tidligere har han gitt ut to kritikerroste diktsamlinger – før han så brått, og av grunner ingen kjenner, har parkert lyrikken og pennen for godt.
Og, hva Alfons ikke kan vite, er at Elling den samme kvelden går rundt med et nyskrevet dikt på innerlommen, dette som senere skal bli spredd i store opplag i Oslo. Diktet, skrevet etter et rystende møte med en dritings og høygravid Reidun Nordsletten, går som følger:
Vi fant henne i trappen Håret, en sort ravnevinge som vinden slo mot det uvaskede linoleumet. Vi la henne på sengen, og så at englene allerede hadde besvangret henne.
Mye mer enn trygdet lediggang
Dette vesle diktet skaper en voldsom bevegelse i Elling, som nå aner en mulig fremtid som rommer noe annet og mye mer enn trygdet lediggang og masseproduksjon av velmenende leserbrev i skrinne lokalaviser. Noen ordinær diktertilværelse kan han imidlertid ikke tenke seg. Et sted skriver han:
«Jeg ville være de misforståttes mann. Jeg ville aldri la meg kjøpe, aldri hausses opp av nevrotiske bibliotekarer eller bokanmeldere. Jeg ville søke de nye vennene mine i de mørke krokene der de nådeløse konspirasjonsteoriene ble klekket ut. Ja, jeg ville ikke engang gi ut bøker, fant jeg ut. Ikke gå duknakket fra forlag til forlag, der forståsegpåere satt på fete lønninger og strødde om seg med smulene sine. Mine dikt, for nå forsto jeg at det ville komme flere, ville bli funnet risset inn i toalettdører, skrevet med tusj på trappegelendere, de ville nå frem til sitt publikum der publikum minst ventet det. Korte, kjappe anslag mot hverdagens grå tristesse. Gjennomtenkte ordgranater som kunne sprenge hull i muren av overfladiskheter som omga oss alle, og tok fra oss selve livsgnisten.»
Og så en dag, helt uten at jeg har planlagt det slik, begynner det å dukke opp kortprosatekster og enkelte dikt signert «E». Først blir jeg nokså overrasket, siden jeg selv ikke skriver dikt
Hele Norges «surkålpoet»
Dette ene diktet, uten tittel, spres så i stort antall i strøket rundt Majorstua, det legges inn i telefonkataloger og puttes i postkasser, ja, Elling holder til og med hva han lover, han skjærer det inn med kniv i toalettdøren på stamstedet Larsen. Dette før han til slutt kommer på den geniale ideen å smugle de poetiske linjene inn i surkålpakninger i et stort antall dagligvareforretninger i hovedstaden. Noe som faktisk gjør ham til hele Norges «surkålpoet», når Dagbladet blir oppringt av en forbauset Kaare Svingen som holder surkålpakken, og diktet, i været foran avisens fotograf. Honnør får han også av den for lengst pensjonerte poeten Alfons Jørgensen, når denne skjønner hvordan alt henger sammen.
Hvor ble det av poeten Elling?
Men, hvor blir det så av den mystiske «E» eller Elling av? Surkålpoeten som bare den aller innerste krets kjenner identiteten til? Han følger Alfons Jørgensens eksempel, og tier. Frem til nå har de få linjene om den besvangrede Reidun Nordsletten vært det eneste diktet vi kjenner til fra og med og av poeten Elling.
I Elsk meg i morgen, den fjerde og foreløpig siste romanen om ham, har han noe helt annet å bale med – og etter det blir han faktisk borte for meg. I fjorten år.
I 2013 dukker han imidlertid opp i bakhodet mitt, som blogger.
Elling dukker opp igjen i 2013 som blogger
I 2013 dukker han imidlertid opp i bakhodet mitt, som blogger. Disse bloggene begynner jeg så å reise litt rundt med, og fra våren 2017 innleder Tom Stalsberg og jeg et samarbeid. Forestillingen bygges ut, og forsterkes med Toms fotografier. Vi oppretter også en side på Facebook (Elling-nytt) der vi rapporterer fra turneer og enkeltforestillinger. Og så en dag, helt uten at jeg har planlagt det slik, begynner det å dukke opp kortprosatekster og enkelte dikt signert «E». Først blir jeg nokså overrasket, siden jeg selv ikke skriver dikt, men jeg tror jeg regner det som en slags positiv smitteeffekt av Toms stadige poetiske nærvær, og lek med ord i leiebilen, og rundt om på diverse hotellbarer. På den måten stiger også minnet om den for lengst avdøde lyrikeren Alfons Jørgensen frem, samt bruddstykker av hans etterlatte materiale. Disse diktene utgjør denne bokens andre halvdel.
Er det riktig – i virkelighetslitteraturens navn – å offentliggjøre disse diktene?
Så kan man naturligvis – i virkelighetslitteraturens navn – spørre om det er riktig å offentliggjøre dem når Alfons Jørgensen selv valgte å la dem bli i en (riktig nok oppdiktet) skuff. Og, hva med Elling som «ikke ville gå duknakket fra forlag til forlag der forståsegpåere satt på fete lønninger og strødde om seg med smulene sine»?
Tom og jeg har selvsagt vurdert dette særs nøye. Og, når vi nå likevel har valgt å trykke dette materialet, er det først og fremst fordi vi mener at det kan ha en viss interesse for dem som – på forskjellig vis – forholder seg til Elling og hans verden. Dessuten er det ingen som har måttet gå duknakket noe sted, og de smulene Cappelen Damm strør om seg med i forbindelse med dette hallingkastet av en lynrask utgivelse, er faktisk så fulle av velvillighetens smult og smør, at alle eventuelle klagebrev vil gå uåpnede tilbake til avsender. Til og med i oppkrav hvis mulig.
