Han er snart 81 år gammel og har nettopp gitt ut diktsamlingen «Øyet og virkeligheten». Kolbein Falkeid er en av Norges mest folkekjære diktere, kjent for å være lett å forstå, men det finnes ingen grunn i dybden av det han skriver.
Dette kommer til å bli rent og enkelt. Det letteste intervjuet jeg noen gang har gjort, tenker jeg. Nå har jeg lest «Øyet og virkeligheten» flere ganger. På en hytte-veranda en sommerkveld, som løse ark jeg måtte veie ned med bøker, glass og tekopper. Så på gulvteppet inntil veggen i kontorlandsskapet med ørepluggene fulle av klassisk musikk. Folk må ha tenkt sitt.
Jeg har streket under alt som slår pusten ut av meg. Jeg har notert og skrevet ned spørsmål. De har flyt og dramaturgi. Det her kommer ikke til å bli et arbeid stykket opp i en masse biter og satt sammen som et puslespill slik jeg vanligvis gjør det. Kolbein Falkeid kan bare svare telefonen sin nå, han kan bare svare på spørsmålene mine og så har jeg intervjuet mitt. Det vil bli som en melodi, poesi håper jeg.
– Hei, det er Kristine fra Cappelen Damm. Jeg ringte deg for noen dager siden. Passer det å snakke nå?
– Ja, du har ikke ringt meg før i dag?
– Nei.
– Jeg har hatt besøk tidligere i dag skjønner du, så jeg lurte på om du hadde ringt meg da, men nå har jeg tid.
– Kan du snakke litt om tittelen på boken din, «Øyet og virkeligheten». Hva betyr det å skulle prøve å se virkeligheten som dikter?
– Ja, den tittelen kommer fra surrealismen. I surrealismen brukes det lukkede øyet for å rive ned forestillingen om den ytre verden som virkelighet. Det åpne øyet ses vanligvis som forbindelsen mellom individet og verden, men det så surrealistene på som et falskt speil, en falsk forestilling.
– Men…
– Det vi oppfatter som virkeligheten slik vi ser den eksisterer ikke. Den er et blendverk. Enhver filosofisk vitenskapsmann vet at det aller minste er like stort som det største. Min opplevelse av virkeligheten er at jeg vet at den er et blendverk. En fyrstikk er ikke en fyrstikk, bare bundet materie. Uff, dette ble visst vanskelig. Forstår du det her?
– Nei. Jeg mener, jeg forstår det ikke, men jeg forstår hva du prøver å si.
– I prikken over i-en er det fem hundre milliarder protoner. Du kan ikke fatte det. Kan du fatte det?
– Nei.
– Da kan ikke vi komme og si at vi vet hva virkelighet er for noe.
Jeg begynner å le.
– Ja, det er ikke noe å le av, sier Kolbein Falkeid.
Selv om han er gammel, så er ikke poenget at han er gammel og skriver dikt. Poenget er diktene. Hvis du leser «Øyet og virkeligheten» kommer du til å skjønne at han har mye å si. «Høyspent-nerver løper mellom stasjonene og spraker dikt» skriver han i et dikt til Lars Saabye Christensen, og jeg føler at det samme gjelder for Kolbein Falkeid i denne boken. Diktene hans spraker mellom liv og død, virkelighet og forestillinger. Jeg kan bare legge vekk spørsmålene mine. Jeg får ikke stilt dem, eller jeg kommer bare halvveis før Kolbein Falkeid begynner å svare. Han vil si mye, og han har en dødlinje, slik vi alle har det, slik den kommer nærmere når vi blir eldre. Han trosser spørsmålene mine på sin aller hjerteligste måte, slik at det blir en opplevelse å få alle planer revet opp med røttene. For man har ikke forstått mye om mennesker hvis man tror at det går an å planlegge hvordan de skal være.
Det som er kjennskapen hos oss alle sammen er at jo mer innsikt du får, jo mer skjønner du at du ingenting vet. Du blir ydmyk. Jeg forstår mer om tilværelsens kompleksitet nå, men jeg er ingen vismann. Det er en novelle av Martin A. Hansen som heter «Ventesalen». Her møter en ung kvinne en eldre kvinne på et venterom. Den gamle kvinnen virker glad og fredfull. Hun har forsont seg med livet og funnet en trygghet, men den unge kvinnen er bare klør. Hun går løs på den eldre kvinnen, mener at hun har det for lett. Det er først på slutten av novellen at hun skjønner at den eldre kvinnens sønn, som hun har sagt at hun venter på, kommer hjem i en kiste. Da bryter den unge kvinnen sammen. Hun blir overvunnet, og det var kanskje det hun ville, det hun ba om. Det den unge kvinnen føler har med bitterhet å gjøre. Vi må ikke bli bitre, sier Falkeid.
– Nei, for vi opplever vel alle nok i livet til å kunne bli bitre, sier jeg.
– Ja, det er klart at det fallet er tilstede i oss alle sammen. Blir dette for tungt for deg?
– Nei, det er gøy.
– Synes du det er gøy? Stemmen hans får en lys dreining.
– Ja, jeg liker at du forteller meg hva du tenker på. Men hvordan finner man den tryggheten som den eldre kvinnen har?
– Det kan jeg ikke svare på.
– Du skriver en del om døden i denne boken. Jeg er 33 år nå og jeg tenker mye på døden, og jeg er redd for den. Jeg har blitt fortalt at dette er en vanlig alder for dødsangst fordi døden er så fjern for meg, samtidig har jeg levd lenge nok til å skjønne at den vil komme. Hvordan er det for deg?
– Ja, men dødsangsten kan komme allerede i tenårene. Jeg husker at jeg var femten år. Jeg lå i min egen seng og så på hånden min. Plutselig så skjønte jeg at den hånden som var der var midlertidig. Det skremte meg. Døden er fremmed. På et trinn i livet er livet så barmhjertig at det får mennesket til å akseptere det som skal skje. Men det er ikke sånn for alle. Noen gamle mennesker er også redde.
– Ser du annerledes på det enn du gjorde før?
– Ja, jeg vet at det er naturens lov. Ingenting skal ikke dø. Kanskje mer innsiktsfullt forstår du at det skal være slik. Kanskje er det riktig at det skal være slik. Jeg har ikke så mye å være redd for. Det er mange jeg kjenner som har gått foran.
– Du skriver om livet som noe skjørt på en måte som jeg kan relatere til, som en spindelvev. Har du alltid kjent på den skjørheten?
– Kunstnere er ofte skjøre mennesker. Du må være et veldig sensibelt menneske. Du må betale i angst og refleksjon. Det koster noe. Du kan ikke bli en kunstner hvis du er et gjennomtrygt og harmonisk menneske. Men det er jo det du drømmer om. Så får man den ydmykheten vi snakket om. Du ser på alt med større forundring og åpenhet, sier Falkeid.
I ett av diktene sier han at livet hans har blitt vakrere enn en hvit skjorte. Jeg vet ikke hvorfor jeg forstår hva han mener når han skriver det. Jeg har ikke tenkt på skjorter som veldig vakre. Men skjorta i det diktet.
– Jeg har studert astronomi som amatør i mange år. Vet du at lyset bruker ett sekund fra månen til jorda? Fra solen til jorda bruker lyset åtte og et halvt sekund. Og utenfor der finnes det galakser og galakser og galakser. Og bordet foran deg er like mystisk og uendelig som dem. Alt svever i bane rundt noe annet. Folk spør om jeg ikke blir redd av astronomien. Nei, den er jo en del av vår virkelighet like mye som blomster og geologi. Du er ikke redd når du studerer geologi. Hvorfor skal jeg da bli redd når jeg studerer himmelen? Jeg skulle ønske at jeg var gjennomtrygg og slapp å gruble og tenke, men å hele tiden forundre seg er menneskets skjebne.
