«En strålende hyllest til søsterskapet», skriver NRKs Anne Cathrine Straume om Gro Dahles nye diktsamling Søster. Det særegne fellesskapet mellom søstre er rammende og lengselsfullt beskrevet av enebarnet i diktsamlingen, og med varme og humor får Dahle fram de mange sidene ved det å være søster. Men hva er greia med søstre egentlig?
Jeg har aldri passet en lillesøster. Aldri vært med en storesøster i butikken. Aldri kløpet søsteren min i låret under bordet. Aldri geipet til henne i gangen uten at foreldrene våre så det. Aldri kranglet i baksetet med henne. Aldri kilt henne. Aldri byttelånt klær med henne. Aldri skremt henne. Aldri lurt henne. For jeg har ingen søster. Det var bare meg og moren min og faren min. Bare foreldrene mine og meg ved kjøkkenbordet. Bare oss tre i stua. Oss tre i bilen. Oss tre på tur. Oss tre rundt juletreet med en bestemor og kanskje en tante. Jeg fikk ikke noen søster. Jeg er enebarn.
Jeg ser på venninnene mine og svigerinnene mine, de har søstre. Og døtrene mine er søstre. Og moren min har også en søster. Det virker som om alle jenter og damer og kvinner har en søster eller to. Jeg ser på damer i byen, jenter langs gata, kvinner foran meg ved kassa i butikken. Det er lett å se hvem som er søstre, for de ligner litt på hverandre, selv om de er forskjellige. Den stygge søsteren og den pene søsteren. Den vellykkede søsteren og den ikke fullt så vellykkede søsteren. Den høye søsteren og den lave søsteren. Den tykke og den tynne. De kan være forskjellige, men det er noe i fjeset som ligner, noe med nesa, noe med hvordan tingene er fordelt, avstanden mellom øynene, lengden på munnen, fargene, håret. Det er noe felles. Men det er noe annet også. Jeg ser på disse søsterforholdene, på hvordan de er sammen, hvordan de oppfører seg mot hverandre. Jeg skjønner med én gang om noen er søstre. Det merkes. Og jeg skjønner også at det med søstre er noe ekstra, noe annerledes, noe eget. Et helt spesielt bånd. En særegen relasjon som for meg føles mystisk. Og jeg er nysgjerrig. Og usikker. For jeg vet ikke helt hva det betyr å være søster, hva det vil si. Jeg spør dem om det, disse som er søstre med hverandre, jeg spør hvordan det er, hvordan det føles. Hvordan opplever de det å være en søster? Er det fint? Er det slitsomt? Masete? Er det trygt? Men de fleste har ikke tenkt noe særlig over det, for søstrene har alltid vært det, de har kanskje alltid hatt denne søsteren, de har kanskje alltid selv vært søster, det er ikke noe rart ved det. Det er bare sånn det er, bare helt naturlig. Noen sier allikevel at det er fint. Noen sier at det er sterkt. Noen sier at det er vanskelig. Men hvordan da vanskelig? Hvordan da sterkt? Hvordan fint?
Jeg har aldri savnet en søster. Ikke nå engang, det er ikke et savn eller et behov. Det bare fins ingen søster. Det er ikke engang en tomhet eller en mangel. Det er bare en nysgjerrighet, for det er noe som fins der nede i dypet av denne relasjonen. Noe som skaper denne koblingen, dette søsterskapet, dette forunderlige mellomrommet mellom to mennesker som er søstre. En søster-pust. Et søster-blikk. En søster-kode.
Hele livet har jeg sett på søstre. Observert dem. Det er en slags forskning. Jeg undersøker og leter, prøver ut. Og nå har jeg også skrevet rundt det med søstre og bruker diktet som verktøy i denne undersøkelsen, lager situasjoner – som ikke er mine, men som er diktets ståsted, diktets dreiepunkt – og slipper ut ordene mine rundt dette emnet, lar ordene mine snuse og lukte og grave og lete rundt det å være en søster og det å ha en søster. Finner beskrivelser. Finner detaljer. Oppdager pussigheter. Henter fram. Samler observasjonene til en diktsamling av søster-stoff. Hva de sier. Hvordan de ser på hverandre. Hvordan de lener seg inntil, tar hverandre i ansiktet, rører ved håret til den andre, retter på hverandres tøy, sårer hverandre, gråter, kaster ordene sine på hverandre, smeller med dører, vil ikke snakke, men det gjør ingenting, for de er søstre, og søstre er søstre på sin helt spesielle måte slik bare søstre kan være søstre.
