Grovt sett kan du si det finnes to typer mennesker. De som begynner et nytt år med champagne, sigarer og lettsindig feiring av det nye året. For noen virker det så lett å bare gå inn i det hele med ubekymret gledesrus.
Men så har du den andre typen. De som får en trang til å ta mål av livet sitt. Som kanskje velger nyttårsaften som den kvelden de skal finne ut om den kjærligheten de har funnet er rett for dem.
De som minner seg selv om hvor mye elendighet som kan skje i løpet av ett år. Hvordan du kan stå der en nyttårsaften med et rikt liv, og ende opp i desember med slektninger og ektefeller som er borte og ei remse av noe fillete og uidentifiserbart i hendene som liksom skal ligne på livet.
Det er de som sier skål og godt nyttår med litt ekstra luft i stemmene sine. De som blir stående på balkongen å hutre mens de ser rakettene slukne og bli til disig røyk på nattehimmelen.
– Det er bra å se mørkt på ting
Men hva slags type er Håvard Rem? Den garva poeten med mye følsomhet i dikterstemmen, men også en viss hardbarka rock’n’roll-ulveaktig utstråling. Han debuterte som 18-åring med diktsamlingen Kall på heltene. Nå har han passert 60. Det har blitt noen dødsfall, noen fødsler og ikke minst nyttårsaftener.
– Jeg er nok i utgangspunktet den fryktløse optimistiske typen. Også er kanskje diktene mine et uttrykk for at verden er ikke så fryktløs likevel. Det er bra å se mørkt på ting. Det som har fått oss til å overleve som art vi mennesker er vår evne til å kjøre worst case-scenarier. Jeg merker at jeg slapper først av når jeg har simulert worst case. Da har jeg oversikt. Først da kan jeg senke skuldrene, sier poeten.
Det er ti år siden forrige gang Håvard Rem gav ut en diktsamling. Ti år, men mange dikt, ett dikt til hver dag i året. Han er fornøyd med den nye boka han holder i hendene. Almanakk har blitt en skikkelig tjukk bok med en taktil kvalitet, akkurat slik en almanakk for et nytt år skal være.
– Jeg hadde ikke begrep om hvor utrolig fin den fysiske boka skulle bli. Jeg tenker bare wow. Er det mulig? sier Rem henrykt.
Startet med 8. mars-dikt til moren
– Man er jo vant til kalendere med oppmuntrende visdomsord, men dette er noe annet. Her er det død, sykdom, alderdom og politikk. Ville du bevisst bryte konvensjonene?
– Nei, men det er litt som å skrive om kjærlighet. De beste kjærlighetsdiktene er om oppbrudd og savn og slike ting. Det ligger en livsbejaelse i bare å ta tak i og skrive om det vonde og mørke. De som kjenner meg de ler mye og synes nok at jeg kan være gøyal, men jeg er nok litt stemt i moll også. For eksempel disse sorgdiktene, det er der jeg føler at jeg kommuniserer mest med mange lesere. Når leserne går i sorgmodus, da føler jeg at jeg er mer på bølgelengde, sier Rem.
I ett av diktene beskriver han morens dødsleie, men det var et annet dikt om henne som skulle sette i gang bokprosjektet. Rem forteller at ideen til Almanakk startet med et dikt han skrev til moren sin på kvinnedagen.
– Det heter «8. mars-dikt til mamma». Hun har vært med på å prege denne samlingen, sier han.
Fanger øyeblikk med ord
– Det virker som om du skriver dikt hele tiden. At diktene er med deg, som en konstant tilstedeværelse i livet og hverdagene. Er du en av de menneskene som har med deg en notatbok overalt hvor du drar?
– Alltid. Det er noe som gjør meg desorientert, om jeg ikke har den med meg. For meg er dette en måte å puste på, å leve på, som hele tida skjerper meg, men også som blir et pustehull.
– De siste årene har jeg reist rundt hele verden, og jeg har hatt med meg et Leica-kamera. Diktskrivingen er som en Leica som jeg har med meg, som fanger øyeblikkene. Jeg har venner som er musikalske som har hatt den toneforståelsen med seg siden de var små. Mens jeg har hatt et veldig forhold til bokstaver, fra jeg var fire skrev jeg og satte sammen bokstaver. Det å skrive går fryktelig langt tilbake, forteller Rem.
– I diktet «Barnet er en sekkepipe» skriver du noe jeg synes var veldig fint. Du skriver «Linjene er fingre på en voksen neve». Kan du fortelle litt om det?
– Det er egentlig et veldig mørkt dikt om at voksne har et ofte forsømt barn inne i seg, og akkurat i det diktet der så er det nesten litt at diktene mine er stemmen til det barnet. Og at det barnet er en slags sekkepipe som jeg spiller på. Det er en guttunge som vrir seg og kanskje ikke har det så bra, men som jeg bruker som en sekkepipe for å få ut toner. I et annet dikt er jeg som voksen bare som en slags våtdrakt rundt den guttungen. Det er han som bor inne i den våtdrakten. Og da advarer jeg mine nærmeste om at hvis de får et spark i sida, så er det bare fordi han inne i våtdrakten rører på seg.
Hva rim gjør med dikt
– Du debuterte i 1977. Hva har tid og erfaring gjort med deg som dikter tenker du?
Det som var veldig uvanlig i 1977 var at jeg skrev på rim. Det var så ute som det kunne bli. Det var naturlig for meg og det er en form jeg har holdt fast ved hele tida. De som har fulgt meg så lenge, de sier jo at det er mye mer nakent nå. At jeg har blitt avkledd. Kanskje forestillinger jeg vokste opp med, som ikke nødvendigvis var mine, har blitt plukka av meg, at det er mer nakent og reinskåret.
– Jeg har ikke så mange litterære pretensjoner. Dette er ikke skrevet for å få det største stipendet eller for et litterært publikum. Det har nok vært en poetikk for min del at enhver som kan lese norsk skal kunne skjønne dikta mine. Det har nok litt med at jeg har vokst opp på Eydehavn og Notodden, to industristeder. I klassen møttes jo alle samfunnslagene. Da ble det jålete å bare kommunisere med ett samfunnslag. Du skal gjøre deg forstått. Du skal ikke kunne gjemme deg i en samfunnsklasse. På et lite sted må du kunne kommunisere bredt, fordi du skal kunne kommunisere med alle typer.
– Hva tenker du at det å skrive på rim gjør med et dikt?
– Det kan enten lukke eller åpne dem. Noen ideer som jeg prøver å skrive i bunden form må jeg bare gi opp fordi de lukker seg, men så andre ganger er det motsatt, at det nettopp åpner seg. I boka er det en del dikt på nynorsk og dialekt. Da har jeg fått nye kortstokker med rim, og det har vært godt, for mange av bokmålsrimene har fått eselører. Så er det også noe med rimet som åpner til et større språk, og som har vært viktig for meg fordi som forfatter går vi oss ofte fast i vårt eget språk. Men språket er et slags verdensrom, der det finnes mange muligheter. Et ord har kanskje 25 rim som sender deg ut av dine egne kognitive sirkler, ut i det store språket.
– Så det blir på en måte en kunst av tilfeldigheter, når du må finne ord som rimer?
–Ja, det er jo et element av tilfeldighet i rimet. Rimene skyter inn i teksten, ting som kommer helt utenfra. De gode rimene er der tilfeldighetene sender deg ut på steder du aldri hadde tenkt. Tilfeldighetene er våre venner, sier Rem.
Når det gjelder forventningene til 2021 kan vi kanskje forenes denne gangen. Til og med de mest angstfulle skeptikerne må kunne øyne et nytt håp. For hvor dårlig kan det bli, med vaksiner i produksjon og en nokså vanlig og vennlig stemt president i USA? Om ikke vi møtes på fest denne nyttårsaften, så kan vi kanskje gjøre det i håpet om at 2021 vil bli bedre enn det året vi nå er i ferd med å legge bak oss.
En årets vareopptelling
– Hva tenker du om 2021?
– Alt har blitt satt på pause i 2020, og det man forbinder med nyttår er jo vareopptelling. Det håper jeg at kan gjelde for neste år og året etter, at vi kan ha en vareopptelling, over hva vi skal ta med oss av vaner og livsstiler og sånt fra dette året.
– Diktet ditt den 21. januar heter «Gi meg en klem». Det er vel å komme de mest optimistiske spådommene til det nye året i forkjøpet, er det ikke?
– Jo, det er det. Men det diktet er også en veldig kritikk av den enorme klemmekulturen som oppstod før, hvor jeg følte at vi klemte hverandre for å slippe å se hverandre i øynene.
– Nå er jo det en av de få tingene vi fortsatt kan gjøre, selv med munnbind på?
– Ja, nettopp. Og det er noe fint i det. Nå må vi se hverandre i øynene.
