«Hjertet banker ekstra når jeg holder på med rare ting», sier Hilde Charlotte Blomberg.
Hun sitter på The Fragrance of the Heart og drikker varm mandelmelk med gurkemeie. Det er kanskje Oslos rareste kafé, nettopp fordi den ikke prøver å være rar. Kanskje litt som forfatteren selv?
– Jeg skriver gjerne om alvorlige tema, som ensomhet, utenforskap og annerledeshet. Men det må være rart. Jeg skreiv flinke dikt før, men det er ikke helt meg, sier hun.
Debutanten er ute med Min prikkete søster, en bok med underlige prosadikt om savn, glede, ensomhet og det å søke et fellesskap. Det har blitt en nydelig, prikkete og nettopp ganske rar bok.
Boka Min prikkete søster kan du bestille hjem her.
Annerledes folk finner trygghet i annerledeshet
I boka blir kunstneren Yayoi Kusama en ledestjerne for hovedkarakteren Sanna. Sanna har et eget og annerledes blikk på virkeligheten. Som når hun sitter og ser inn i peisen:
«Noen flammer forsøker å snike seg ut av peisen, men jeg fanger dem med blikket.»
– Når du finner noen som likner deg, så søker du dit, selv om den personen er på andre sida av jorda. Annerledes folk finner trygghet i annerledeshet. Hvor langt er du villig til å dra, hvor sykelig kan det bli? spør Blomberg.
Sanna er i tett kontakt med hjelpeapparatet. Hun går på malekurs sammen med andre, men ellers er hun mest sammen med katten sin. Den doper hun ned så hun slipper å forholde seg til den. Og så er det Grete, da. Den masete representanten fra det offentlige som er der for å be henne tenke positivt.
– Det Sanna har fra meg, er at det rare tyter ut. Det er så mange ting jeg gjerne skulle gjort, i hvert fall i fantasien, sier forfatteren.
OM FORFATTEREN
Hilde Charlotte Blomberg
Navn og alder: Hilde Charlotte Blomberg, 52.
Hvor kommer du fra? Oslo, men bor nå i Ørje.
Når skjønte du at du hadde lyst til å bli forfatter? I slutten av tenårene, om ikke før.
Hva opptar deg ved siden av skrivingen? Kunst, musikk, dans på stuegulvet, dyr.
Hva inspirerer deg? Alt jeg opplever.
Hvor og når skriver du? Hver dag. Som oftest hjemme, men også på reise. Jeg liker å starte å skrive fra morgenen av.
Hvilken bok var din favoritt i barndommen? Foruten bøkene til Astrid Lindgren, ble jeg veldig glad i Vesle Virgil av Ole Lund Kirkegaard (han som skrev Gummi-Tarzan). Samt en bok som het Gutten og fuglen. Den gjorde sterkt inntrykk husker jeg.
Leser nå: Linnea-pasjonen av Gro Dahle
Hører på: Lyder. Og jeg er altetende av musikk. Er glad i mye.
Hva er din guilty pleasure på lesefronten? Nei, hva skulle det være?
Kan du gi oss tre boktips? Sorg er den greia med fjær av Max Porter. ÆÆÅ av Morten Langeland. En dåre fri av Beate Grimsrud.
Levde uten hemninger
– Kusama levde uten hemninger, gjorde akkurat som hun ville. Men så blei hun jo også innlagt. Det er noe man vil unngå, men jeg syns det er fascinerende med folk som er sånn. Som er så trygge at de ikke syns det er rart å gå med ski i skogen selv om det er sommer. Astrid Lindgren klatra i trær til hun var over åtti. «Det står vel ikke i Bibelen at gamle damer ikke kan klatre i trær», pleide hun å si.
Blomberg smiler og drikker mer gyllen mandelmelk.
– Jeg elska Pippi Langstrømpe da jeg var liten. Pippi gjorde som hun ville! Og det interessante med Pippi er at hun heller ikke bare var snill.
Barndommens soundtrack
– Jeg var ikke så sosial som barn. Jeg satt mest på rommet mitt og leste og skreiv. Faktisk kan jeg ikke huske at det var en tid jeg ikke skreiv, så jeg må ha begynt veldig tidlig. Og dessuten var skrivemaskinen soundtracket til barndommen min. Jeg vokste opp med forfattermor, forteller hun.
Hun blir alvorlig.
– Men jeg har nok alltid følt meg annerledes, litt utafor, liksom. Da det blei tid for russefeiring, tok en jente i klassen min en blyantstump og knyttet den fast i russelua mi. «Det er deg», sa hun. Og det var det! Jeg ville jo bare skrive. Men så fikk jeg barn som 21-åring og slutta å skrive. De flytta ut til sist, og siden da har jeg skrevet masse! Jeg er glad i å fotografere og har hatt flere utstillinger. Men nå er det skrivinga som står i fokus.
– Bobler veldig
Blomberg er oppvokst i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo, men bor i et oppussingshus på Ørje.
– Jeg våkner sju og lager kaffe. Så sitter jeg en time eller tre foran peisen og skriver. Jeg bobler med ideer hele tida, bobler veldig. Kan være vanskelig å få sove når det bobler sånn, sier hun.
Det å få være den man er er viktig for henne.
– Jeg skreiv «Min prikkete søster» for meg selv, men plutselig bare suste den av gårde. Jeg håper den kan være en fin bok for dem som trenger den lille trøsten de kan finne i den. Jeg er utdanna sosionom, så jeg har det perspektivet, er opptatt av dem som faller utenfor. Vi lever i et samfunn der vi ikke snakker så mye om skam, men samtidig er det lett å bli ensom. Alle skal jo klare seg selv og bo aleine. Men i stedet kunne folk bare bodd på et tun og hatt et fellesskap.
Mer toleranse nå enn før
– Vi er aldri så tolerante som vi vil være. Men nå har vi folk som Christine Koht, og det er bra. Før blei jo sånne folk bura inne hvis de tok for mye plass, sier hun ettertenksomt.
Det gjør de heldigvis stort sett ikke lenger.
– Det er lettere for rare folk å finne sin stamme. Skrivinga gir meg et fellesskap, sier Hilde Charlotte Blomberg.
Boka Min prikkete søster kan du bestille hjem her.
