Vinneren av Stig Sæterbakkens minnepris 2016 er poeten Morten Langeland. Han har skrevet en av bøkene jeg setter aller høyest, ÆÆÅ fra 2012 (Kolon forlag), og to andre originale, krevende og lekne diktsamlinger: Den egentlige kommunen (2015, Flamme Forlag) og Bavian (2014, H//O//F).
Det første som slår meg når jeg leser bøkene til Morten igjen, er det lekne og polyfone språket. Språkformer lånes fra ulike områder, han inkluderer vitser, rim (!!!), direkte sitater, ordspill, dialekt, slagord, «upoetiske» fraser, og stadig vekk brudd på stilen han har lagt opp til i linjene før. Mens Maria Navarro Skaranger krediteres som den som flyttet kebabnorsken inn i norsk samtidslitteratur i 2015, dukket «olø» opp i ÆÆÅ allerede i 2012. Tekstene er offensive, tør å være flertydige, tør å være ute-av-kontroll, og legger tilsynelatende få begrensninger på seg selv. Innholdsmessig blir makreller, tissing og lesesaler på Blindern blandet med Nietzsche, Cola Zero og egyptisk mytologi.
«Mening krever en viss naivitet,» skriver du i Den egentlige kommunen. Er det viktig for deg å være løssluppen, unnslippe fastspikring og ikke låse deg fast i én Langelandsk stil?
– Ord er materialet i poesien, så det ville være leit om forrådet og tilfanget skal være mer begrenset enn det enhver tar inn på en tyve minutters gåtur til biblioteket. Altså ordene fra musikken på øret, meldingen man får, reklamen og skiltformaningene på veien, til en oppsnappet dialog ved overgangsfeltet og den ropende ungen som kom seg først over på andre siden. Og så, når en kommer til biblioteket, har en jo et helt bibliotek å ta fra, som den verste skjæra! Hyppige stilskifter kan jeg stå inne for, jeg kjeder meg fort, er ikke det også en stil?
– Men, det har også en mer alvorlig side, litteraturen er for meg et forsøk på å prøve å komme fram til noe som ikke nødvendigvis har nesa oppi dagen, derfor vil jeg gjerne la letingen og forsøket – kall det stilbrudd – inngå i verket. Man leter jo ikke etter nøkkelen i den samme tomme bukselomma mange ganger.
Jo, jeg leter veldig ofte etter nøkkelen i den samme bukselomma flere ganger, først som en mild nevrose, og til slutt i desperasjon – hvor kan den være?!
– Du har rett!
Mange plasserer den l a n g s o m m e litteraturen i opposisjon til den fragmentariske og raske, moderne klikkvirkeligheten. Jeg opplever ofte tekstene dine snarere som en refleksjon av den. I hvor stor grad er du utenfor og titter inn på samtiden, og i hvor stor grad er du innenfor og bader i den?
– Gamle Rimbaud sa i fortiden på fransk: Man må være absolutt moderne. Det er ikke lenger sant. Man må tre ut for å se hva som foregår, utenfor kan kanskje bety inn i litteraturen, altså den som allerede er skrevet. Jeg er glad i sitater og føler tilhørighet med kildene mine. Jeg syns det er vesentlig i liv og litteratur, man samler sammen noen andres rask og prøver å gjøre det til sitt eget, ikke for å stå alene, men for å kjenne tilhørighet, sammenheng og ansvar. Jeg opplever det ikke som språklig rotløshet, men som valg av røtter, folk er ganske plastiske sånn sett.
Å «spise søppel» er en frase som brukes i både Den egentlige kommunen og Bavian …
– En av kunstens oppgaver er å gjøre samtiden synlig for oss selv. Og som alle andre bader jeg i samtiden, samtidig prøver jeg når jeg skriver å kikke på den med tilkjempet kritisk distanse fra stupebrettet. Men jeg kan ikke fri meg fra at ideen om distanse føles gammelmodig, som om selve avstanden er ved å forsvinne.
Morten har valgt seg røtter som ikke er grodd fast, men som beveger seg over store områder. Jeg tenker på at når han bruker kildemateriale, sitater, er det noe fleste av oss via kulturelle og teknologiske (frem)skritt er fortrolige med i dag: deleøkonomi, piracy, kopier/lim inn-funksjonen i Microsoft Word, «som den verste skjæra». Når Morten bruker andres tekster, plasserer han seg selv og tekstene i et fellesskap. «Liv er omformuleringer» og «selvkjærlighet er å elske det fremmede i seg selv», står det i Den egentlige kommunen, og «æ æ me fler» i ÆÆÅ. Å åpne opp for det fremmede reflekteres både i form og innhold, det er et gjennomgangstema i det Langelandske tekstunivers, makrellens tvisyn, den papirløses utenforskap.
Forstår jeg deg riktig hvis litteraturen du skriver både prøver å så tvil om «å være seg selv 110%», men også om veletablerte fellesskap, som det nasjonale fellesskapet, eller menneskefellesskapet?
– Ja, det høres riktig ut. Å være seg selv er vel og bra, så lenge en vet at en selv kommer annetstedsfra, er til låns og er uløselig knyttet til andre. Selv det mest individuelle vi har, kroppen, er utvunnet av andre kropper, det er vel det som er «barnelærdom», og skal tidsnok bli en del av det største fellesskapet, jorda.
«EI SAA PEITTÄÄ», fra Den egentlige kommunen, kjenner kanskje mange igjen?
– Ren toalettpoesi, jeg syns det er moro, en ready-made fra urinalet! Men det har også en annen funksjon, den setningen er språk som skilt, det eneste det skal si er at du ikke skal legge noe på ovnen, samtidig så blir den lest/sett av mennesker over hele verden et av de få stedene man er alene, veldig mange deler den intime leseerfaringen mens man sitter og soner ut, så når jeg skriver det i diktet, er det for å si jeg har også sett det! Du er ikke alene på do! Det er en gave til leseren.
Dofellesskapet!
– Poesi har muligheten til et voldsomt nærvær, ikke for å være intimiserende, men for å trekke leseren helt nært på sitt eget liv. Svenske Gunnar D. Hansson har et dikt hvor han beskriver en svarttrost, den hopper litt rundt på grensen mellom skogen og en båtopplagsplass, og diktet refererer dens bevegelser helt nøkternt til den plutselig flyr bort: «lika oförutsägbart och oväntat / som den kommit dit, / som jag kommit dit.» Det er godt gjort, fuglen flyr, poeten står i holtet, og leseren får tenke på hvordan i huleste havnet jeg her!
Morten har vært medlem av bloggkollektivet Politikk Poetikk Praksis, og ÆÆÅ kan leses som en form for økopoesi: en beskrivelse av en verden uten mennesket der perspektivet i helt konkret forstand er hos dyrene og planeten. Fellesskapet blir også eksplisitt tematisert i både ÆÆÅ og Den egentlige kommunen. Mye i Den egentlige kommunen minner meg om danske Theis Ørntofts Digte 2014: en depresjonsaktig resignasjon som rammes inn av dystre politiske betingelser. Vi kan i boken blant annet finne en jente som «har mistet noen papirer», «noen jager henne ut i skogen med en kjepp» og «hun ligner alle».
– Kunst er en måte å gripe verden an på, det ville vært merkelig om samfunnssituasjonen ikke påvirket forestillingsverden. Men disse sakene blir fort flummige eller platte. At man går nedover gata og deler folk inn i mennesker og ikke-mennesker, for eksempel den lyssky eksistensen (jenta som «har mistet noen papirer») fra diktet mitt, det skjer med oss nå, det er ikke noe agambensk sommerseminar i filosofi, men endringer som legger opp til væremåter man tenker som fremmede. Det fremmede blir det egne, så å si, og det er jo forholdsvis viktig å tenke over, og hvis man skriver, så kan man jo prøve å tenke med skrift.
Andre som skriver god politisk litteratur i 2016?
– Jeg leste Agnar Lirhus’ riv ruskende nye roman Liten kokebok her om dagen. Den var god! Den behandler blant annet klimaendringene slik de utspiller seg, og som en reell frykt, her og nå, hos en familiefar som gjør det beste ut av det hele, mens relasjonene rakner rundt ham. Han samler tang og tare og bær og sopp, fisker og lærer barna sine om naturen – han er uten tvil depresjonsaktig! Men ikke resignert, det er jo en begynnelse.
Som i Stig Sæterbakkens bøker virker jeget i Den egentlige kommunen preget av tungsinn. «En livstid er bare / å holde seg våken, trøtt» står det mot slutten og «Hvorfor lever vi, og hvorfor / er det så vakkert», før et linjeskift legger til: «utenfra».
Hva får du ut av å skrive der det er mørkt?
– Med den siste boken var jeg redd for at det skulle bli for ensporet mørkt. Jeg klarte knapt å skrive meg utenfor et tomt, forvirret og sørgmodig selvsentrert hode. Men løssluppenheten du spurte om tidligere, er en måte å forsøke å komme seg vekk fra det på, prøve å se verdens mangfoldige bestanddeler, om ikke for seg, så frammane dem gjennom ordene. Og muligvis tillegge dem verdi gjennom benevnelsen.
– En rekke av de tunge grunnforutsetningene i livet kan utfordres ved å rekke tunge, særlig når gudløse og ofte deprimerende dager som våre kaster lange skygger over tastaturet. Det ene verset du nevner («en livstid er bare / å holde seg våken, trøtt») er lånt fra min navnebror Morten Abel, og hitsangen Hard To Stay Awake hvor han synger: «It takes a lifetime just to make it work.» Jeg har lært mye av den sangen!
«Vil du ha barn med meg?» spørres det på slutten av Den egentlige kommunen, men heller ikke det høres optimistisk ut …
– Ja, det er mangetydig, men også mangfoldig sant: Det er en manglende tro på både språk og liv, flatt og ironisk om du vil. Samtidig er det er ærlig, den barnløse pessimisten Zapffe spiller en rolle i diktet, og jeget virker nok ikke videre muntert, det burde være betimelig å spørre : «Er du SIKKER på at du vil ha barn med meg?» slik som jeg har beskrevet verden nå … Ikke minst er det er forsøk på å prøve å få språket til å handle. Jeg er fortsatt barnløs.
Også i likhet med Stig Sæterbakken fremstår Morten Langeland som skandinavisk orientert i sin skriving. I Den egentlige kommunen blir fire sitater fra tre skandinaviske forfattere brukt som epigrafer. I Bavian nevner han den svenske forfatteren Leif Holmstrand, og han har gått på Litterär Gestaltning i Göteborg, som er en skriveskole der både danske, norske og svenske unge forfattere møtes. I tillegg er han er også en del av et redaktørkollektiv i småforlaget H//O//F, som har en utpreget skandinavisk profil i sin utgivelseshistorikk.
Er «det skandinaviske» viktig for deg som forfatter, å inngå i et fellesskap med andre skandinaviske kolleger, å skrive i en skandinavisk kontekst?
– Nå leser jeg to svenske bøker, Astroekologi av Johannes Heldén og Lars Jakobsons John & Denise (den er blurbet av Sæterbakken). I går redigerte jeg en danskskrevet bok av en god venn, så ja, det skandinaviske er viktig for meg. Men jeg ser ikke på det som en privat interesse, tvert imot som en nødvendig orientering dersom det skal gå noenlunde riktig vei litterært og politisk her oppe i nord. Da jeg debuterte i 2012, trodde jeg at jeg hadde skrevet den eneste skandinaviske diktboken om makrell, så flytter jeg til Göteborg en måned etter, og der får jeg vite at tidligere nevnte Gunnar D. Hansson allerede i 1989 skrev Olunn, en diktbok om makrell. Olunn er attpåtil svært mye bedre!
Er vi i tilstrekkelig grad opplyst om hverandres litteratur i Skandinavia?
– Da jeg gikk på skole i Sverige, ble jeg klar over hvordan den litterære utvekslingen i Skandinavia verken er begrenset til Ibsens tid eller noe internettnytt. Orienteringen har pågått i og med bøkene og tidsskrift, samt blant forfattere og lesere, hele veien. Så i stedet for å klage over at de andre landenes litteratur er lite tilgjengelig, kan man finne fram til den litterære interessens første beveger: oppdagelsesbegjæret.
Hvordan oppdaget du poesien?
– Min inngang til poesien var at jeg var ensom og forelsket, følgelig skrev jeg dikt, og det fungerte.
«Sæterbakkenhistorier» er en obligatorisk muntlig sjanger for poeter og skrivende på vår alder, har du noen?
– Våren 2006 gikk jeg på Forfatterstudiet i Bø. Vi skulle til Biskops Arnö på seminar. Jeg husker tre ting fra den turen, og alle er knyttet til Sæterbakken. Det første var at han hadde kjøpt seg – og åpnet – en flaske whisky, vi får anta at det var Laphroaig, da klassen møtte ham på Gardermoen på formiddagen. Det andre var et spørsmål han kom med fra salen, da en prominent dansk forfatter tegnet opp en planskisse over sin forrige roman. Sæterbakken sa: «Hvis du hadde romanen klar der på tavla, hvorfor skrev du den da?» Og til sist, det var sent på kvelden, Laphroaigen var tom, vi var en stor skandinavisk gjeng som satt og snakket, jeg tok mot til meg og stilte Sæterbakken et spørsmål, han så på meg og svarte rolig: «Ikke gjør deg dummere enn du er.»
Gjorde du deg dummere enn du var? Bør man gjøre seg dummere enn man er?
– Jeg har tenkt litt på det der. Jeg gjorde meg nok dum og fortjente en reprimande. Men når en skriver dikt, er det et godt tips å gjøre seg dum, veldig mye kommer ut av leken, innfallet og tilfeldigheter. Men dersom jeg skal heve blikket fra litteraturen, så tenker jeg at hele offentligheten har blitt dummere, mer oppfarende og fiendtlig siden 2006 – så innenfor det fellesskapet skulle jeg mene at det er blitt et stadig bedre råd.
