Kolbein Falkeid (født 1933 i Haugesund) har i mer enn femti år vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår.
Stor litterær produksjon
Falkeid har utgitt en rekke diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger. Fra hans store litterære produksjon kan man nevne bl.a. En annen sol (1989), Utrøstelig bøddel (1997), Enslige utsikter (2000) og Vind, eple (2003). I 2003 kom også Samlede dikt, med forord av Lars Saabye Christensen, som ble en stor kommersiell suksess. Det er laget flere utvalg av Falkeids dikt. I 1998 kom De store strendenes samtale og i 2011 Uvisshetens land.
I sitt åttiende år skrev Kolbein Falkeid samlingen Øyet og virkeligheten (2014) hvor han befestet sin posisjon som en bauta i norsk samtidspoesi. Falkeid skrev også flere av tekstene til visegruppa Vamp, som var fra hans eget hjemsted Haugesund, og han sto bak flere gjendiktninger av internasjonal poesi.
Et hedret forfatterskap
Kolbein Falkeid fikk Doblougprisen i 1993, og ble tildelt Herman Wildenveys poesipris for sitt forfatterskap i 2001. I 2011 fikk han Brages hederspris, og i 2016 ble han tildelt Rogaland fylkeskommunens kulturpris.
I forbindelse med Falkeids 75-årsdag i 2008, utga Cappelen Damm Ketil Bjørnstads bok, Kolbein Falkeid – et nærbilde, og i 2019 utkom boken Nomaden og bonden – et umulig par, skrevet av Herborg Kråkevik som en hommage til Falkeids poesi. Kråkevik sa i forbindelse med bokutgivelse bl.a. at «Kolbein sine dikt får meg til å retta ryggen, sjå meg omkring og takka for alt eg har fått, og til å venda blikket mot dei andre istadenfor innover.»
Kolbein Falkeid døde i Haugesund etter en tids sykdom. Våre tanker går til hans nærmeste.
«Jeg finner nok frem»
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok frem.
(Hentet fra Opp- og utbrudd – Cappelen, 1978)
