Å dere oppbruddsbrennende,
som spydodder rammer dere vår søvn
og får oss til å løpe ned til
vårt livs havkant
hvor kjølstripen etter dere
lyser som aldri lukkede
sår fremover i oss selv
(fra Dissonans, 1968)
To ord faller meg straks inn når jeg leser Kolbein Falkeid: autentisitet og sang. Disse diktene er ekte, de er erfaring, dyrekjøpt erfaring, vekslet inn i poesiens valuta. Og det slynger seg en melodi, i mørke og lyse toner, i hele skalaens farger, fra debuten i 1962 til årets samling, Vind, eple.
Gjennom mer enn fire tiår og snart et halvt århundre har altså Kolbein Falkeid holdt stø kurs. I denne svært omskiftelige perioden, hvor litterære snuoperasjoner og andre påfunn stadig har stått på dagsordenen, har han i stedet navigert etter en stødig stjerne på hjertets urolige firmament.
Kolbein Falkeid er med andre ord en konsekvent dikter, men aldri forutsigbar. Det finnes et stort landskap og en lang kyst i hans poesi og noen vil kanskje komme på tanken å kalle ham naturlyriker. En slik etikett er misvisende. Jeg vil heller kalle Kolbein Falkeid en menneskelyriker. Han har sagt at verden allerede er kartlagt og det er i oss det ukjente finnes. Det er også en poetikk. Og det menneskelige, i alle sine former og uttrykk, i det 6 komiske og det tragiske, i det lave og det høye, er til stede i hvert ord han skriver.
Han har, som det heter på norsk, bakkekontakt.
Men som Jimi Hendrix synger: Excuse me while I kiss the sky.
Det er god utsikt i Kolbein Falkeids poesi. Han vet at for å se langt må man vite hvor man står.
Og det finnes en like stor bevegelse og uro i hans diktning.
En vakker strofe i diktet «Havn», fra samlingen Dissonans (1968), lyder slik:
Men nettopp her
hvor ordet havn synger og synger i meg
legger ensomheten sitt hode mot min skulder
og tett ved
slår skipsklokken for avgang
Og her er man ved et sentralt motiv i Falkeids forfatterskap: Han er også oppbruddets dikter. Han skriver: To skikkelser kjemper om overtaket i meg: nomaden og bonden. Han finner i seg selv både seileren og landkrabben, kanskje man kan kalle poeten Falkeid for en stedbunden flyktning, og det er i denne spenningen, i lengselens og tvilens kraftfelt, bildene og diktene oppstår. Og med alderens perspektiv har dette motivet fått en ny betydning, når han i det storartete diktet Venteværelset skriver dette verset:
Jeg sto i venteværelset
hvor alt var tomt og stille
og stirret inn i speilet
mot en annen mann enn meg.
Jeg spurte full av redsel
hvem han var og hva han ville.
Vi pekte på hverandre
og han hvisket sakte: «Deg».
Kolbein Falkeid er på mange måter en folkekjær poet og det er en triumf. Man kan rett og slett hygge seg med et dikt av ham, enten det er Do-diktet eller generøse poetiske hilsener til kolleger og kunstnere. Men Falkeid er ikke og har aldri vært hyggens dikter. I det store diktet «Robinson», fra 1981, skriver han, nærmest anekdotisk: «Tegn noe trist, sa læreren. Piken tegnet seg selv mens hun smilte. Det er ikke trist, sa læreren, Jo, sa piken, smilet er falskt.» Dette «falske smilet» dukker også opp i andre dikt og får dermed en større og dypere betydning enn det anekdotiske. I Falkeids språk er falsk det samme som overflatisk, det som alltid snur sin tynne kappe etter vinden, som altså ikke er til å stole på, i motsetning til det sannferdige, det autentiske. En grimase kan være mer ekte enn det mest strålende smil.
Derfor er veien til diktet, ifølge Falkeid, belagt med snublesteiner og smerte.
Og på den veien kommer man ikke utenom En annen sol, fra 1989, en av de mest kraftfulle og bevegende norske diktsamlinger overhodet. Her henter Falkeid stoff fra erfaringens ytterpunkter. Og han vet at for å beskrive mørket må ordene også være mettet av lys.
Hvis ingenting er eller var
annet enn skygger, hvorfor hører jeg
latteren din bak første sving på en sommervei?
Jeg lager en ropert av hendene,
Hauker og håper du hører meg:
Nå kommer jeg!
Det er en slags vektløs og umulig tyngde, som bare en mester kan løfte, i disse linjene som smyger seg inn i hverandre i klanger, rytmer, rim. Og det er denne musikaliteten hans musikalske kolleger i Vamp løftet fram og fortolket på sitt glimrende vis, uten å gi slipp på Falkeids stemme og signatur i et eneste ord.
Kolbein Falkeid har i mer enn en mannsalder bevart autentisiteten og sangen, en poetisk kjemi som skaper en tredje og fornem egenskap: dialogen. Hans poesi står i den slitesterke dialogens tegn. Falkeid er enestående, men han er ingen enetaler. Og når hans samlede dikt, til og med kronet med en ny samling, nå foreligger, er det en nødvendig begivenhet: Et stort dikt vi kan gå inn i, et dikt som snakker med deg, og ikke minst, taler for deg.
Lars Saabye Christensen
Teksten er hentet fra Kolbein Falkeids Samlede dikt (2016) og skrevet av Lars Saabye Christensen.
