Minne om mor en sommer
Hun sitter i båten i altfor stor regnfrakk og hatt.
Med rolige tak ror hun ut mot marbakken.
Slik skulle hun alltid ha sittet. Og barna hennes,
min underlige bror og jeg,
skulle ha lekt i virvlene etter årene.
Blanke og feite.
Fra Jeg har prøvd å bli venn med dyrene
– Du debuterer i høst med en diktsamling. Var det opplagt at du skulle skrive poesi og ikke prosa?
Kjersti Bjørkmo (1971) ble ved en tilfeldighet født på Vestvågøy i Lofoten, men vokste opp i Tromsø. Hun har studert i Bergen og bor nå i Oslo. I tillegg til å jobbe for stiftelsen Fritt Ord debuterer hun i høst med diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene
– Det var langt fra opplagt. Jeg er egentlig fortsatt en smule overrasket over at det ble poesi. Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg at jeg ville skrive noveller. Å skrive dikt virket helt umulig. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde på veien, men jeg ble altså på et tidspunkt, for over ti år siden, over middels interessert i å få mye til å skje med få ord. Jeg er veldig glad i hvordan et dikt kan åpne store rom i leseren med et lite knepp. Eller, det er i alle fall det jeg ønsker skal skje. Både når jeg leser og skriver poesi.
– Diktene dine kretser blant annet om lengsel og savn. Kan du si litt om temavalgene? Finnes det en rød tråd?
– Den anerkjente poeten Steinar Opstad har vært konsulent for samlingen din. I sin svært positive innstilling skriver han blant annet: «Når forfatteren er på sitt beste går hun inn til margen av eksistensen.» Det er store ord?
– Det finnes snarere en grunnstemning, vil jeg tro. Og et blikk som knytter diktene sammen. En undersøking av omgivelsene og tilværelsen i dem. Diktene utspilles mot et urbant bakteppe. Jeg liker byer, at så mye skjer samtidig. Et av diktene i samlingen har tittelen «Noen må legge armene omkring virkeligheten», og det er vel dét jeg har latt diktene gjøre et forsøk på, innenfor denne byrammen. Samtidig som jeg har hatt et ønske om å se hvor virkeligheten piler avgårde når den blir jaget.
– Samlingen din har altså fått tittelen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene. Nesten et lite dikt i seg selv. Kan du si litt om denne litt spesielle tittelen?
– Ja. Hvis jeg har klart dét, blir jeg glad. Dette rører jo ved det som er drivkraften når en setter seg ned og skriver: Ønsket om å skrive seg så tett på eksistensen som mulig. På den ene eller andre måten.
– Du kommer fra Tromsø og har vokst opp i vakker nordnorsk natur. Dessuten har du bodd en periode i Bergen. Har utsyn til fjell og fjord inspirert deg i skriveprosessen?
– «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene» rommer som utsagn både noe trist, imøtekommende, skjørt og umulig. Jeg tenker at tittelen handler mest om den utsagnet kommer fra, og ikke så mye om dyrene. Dyrene driver jo uansett på med sitt. Også i diktene.
– Nei. Som poet ser jeg like mye verdi i en hybelkanin som i et fjell. Men man sitter så klart med enkelte sansemettede barndomsminner som man kan hente fram og dra nytte av. Lukten av pelsen til hunden som har vært ute og lekt i snøen. Lyden av bussenes kjetting på hjulene tidlig om morgenen. Mørket. Slike ting. Naturen i seg selv interesserer meg ikke så mye litterært. Med mindre jeg kan få hybelkaninen og fjellet til å møtes. Da skjer det noe. Men jeg synes havet er kult, altså. Månen er også ok. Og skoger skjønner jeg ikke noe av.
– Har du noen litterære forbilder?
– Det finnes poeter jeg stadig søker tilbake til og blir løftet av å lese. Og som minner meg på hvorfor jeg er så glad i poesien som uttrykksform. Søren Ulrik Thomsen, for eksempel. Man kan simpelthen ikke bli annet enn akutt lykkelig av et dikt som begynner slik:
«Jeg er blevet så enkel og ensom
som Nordvestkvarteret i slud.»
Ellers, om jeg skal ramse opp videre: Henrik Nordbrandt, Robert Bly, Cesar Vallejo, Charles Simic, Alejandra Pizarnik og Wislawa Szymborska. Å, det er mange flere også. Heldigvis.
