Ole-Petter Vaaten røsker i bygderøttene sine

«Jeg drømte om å bli forfatter, men så blei det ikke tid til det. Det blei arbeid og barn,» sier Ole-Petter Vaaten. Denne høsten har han debutert med diktsamlinga En av tingene ved mitt hjemsted. Her røsker han i røttene sine i bygda Tyristrand og hva det betydde at faren hans døde.

– Det er lite forfattere i slekta mi, for å si det sånn. Jeg hadde ei bestemor som var medlem av bokklubben. Jeg leste alle de bøkene hun fikk gjennom bokklubben fordi hun sa at det var viktige bøker. Jeg leste Tolstoj og Dostojevskij. Jeg var 12-13 år og skjønte ikke stort, men det var bra lesetrening, sier Ole-Petter Vaaten.

Han vokste opp på Tyristrand og jobber nå som lærer på en ungdomsskole.

– Her jeg bor er det 1500-2000 stykker. Mange har bodd her i generasjoner og har en sterk tilknytning til stedet. Hvis det skjer noe med noen så berører det alle. Det blir ikke som hvis en skyter seg i naboleiligheten og du aldri har visst hvem han var. Det er litt god, gammal dugnadsånd her fortsatt. Vi bygde ny skole og idrettshall på dugnad. Jeg liker det sånn, sier Ole-Petter Vaaten.

Kjøp En av tingene ved mitt hjemsted som e-bok her

Dikt fra kjøkkenbordet

Det har tatt ham nærmere ti år å skrive debutantsamlinga En av tingene ved mitt hjemsted.

– De siste ti åra har blitt en reise. Ting har roa seg og barna har blitt store. Det har vært veldig fint. Det har vært ti år med modning, prøving og feiling. Å bli kjent med meg sjøl, den sida av meg sjøl. Ja, også har det vært noen lange avbrekk innimellom. Jeg må ha balanse i livet med familie, jobb og skriving. Det blir på en måte ubalanse hvis jeg bare skriver, sier Vaaten.

Han pleier å la ting svirre i hodet litt før han setter seg ned ved kjøkkenbordet hjemme for å skrive.

– Jeg veit ikke hvordan det skulle gått hvis jeg måtte sitte og skrive et annet sted, sier han.

Å møte huldra

Han føler at han har klart å finne ei form på skrivinga som er hans.

– Jeg liker å finne vinklinger som ikke er så vanlige. Det synes jeg er veldig spennende. Jeg synes det er spennende når menneskene og naturen flyter sammen. Når menneskene får dyrenes egenskaper og dyrene får menneskenes egenskaper. Det ligger i slekta. Vi har vokst opp med skauen og opplevd mye i skogen. Det går slike historier om folk som har møtt huldra i skogen og aldri har blitt seg selv etterpå. Det er spennende. Jeg er en av dem som tror at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vet om.

Så du tror på huldre, troll og nøkken og sånt?

– Ut ifra et skrivende perspektiv er jeg åpen. Det gir ganske mye mer handlingsrom.

Død og skilsmisse

Det var noen temaer han merka at han hele tida kom tilbake til. Faren som døde. Oppveksten sammen med mora. Boka er ei samling av dikt, men de fungerer også som ei historie som hele tiden vender tilbake til de samme folka og hendelsene.

– Mora mi og faren min blei skilt da jeg var seks år gammel. Jeg traff han ikke igjen før jeg var 17-18 år, og da døde han rett etterpå. Så da ble det vanskelig. Det blei litt mye død akkurat da fordi stefaren min døde også det samme året. Dikta i boka handler om bruddet, og savnet. Du har dikta hvor faren min blir en flaggermus og stikker av, også har du dikta om hva slags forhold vi kunne ha fått om alt hadde vært annerledes, sier forfatteren.

Du skriver følsomt, men stedene lukter av granbar og motorolje. Det er hardbarka. Hvor har du det fra?

– Nei, det er vel sånn det har vært. Jeg skriver fra et miljø som jeg kjenner godt. Både mora og faren min kommer fra store søskenflokker, og da var det sveisere, rørleggere og bilmekanikere. Vi fiksa det meste sjøl. Jeg kan ikke huske at vi ringte etter en håndverker, for å si det sånn. Jeg hadde mange onkler som jeg så veldig opp til, og bestemora og mora mi ble litt som en motvekt til det, kan du si. Så det er vel den blandinga der kanskje.

– I godt håndverk og god kunst ligger det mye poesi. Det holder ikke å ha tanken. Du må kunne utføre det også. Hvis du har tanken om noe og gode håndverkere, eller kan gjøre det sjøl, så kan du skape noe, sier Vaaten.