Jeg har sagt det før, men sier det igjen: Jeg er fan av deLillos. Jada, de kan ha tekster i enkleste laget og drive med nødrim og mye rart, men så har de også noen tekstlinjer som er slående gode nettopp i sin enkelhet. Årets album heter Vi er på vei, vi kanke snu og flere vil gjøre som jeg å høre noen av sangene «Om og om og om og om igjen».
Dette har vært noen travle dager for deLillos. Torsdag lanserte de sitt 14. album, fredag kom boken deLillos komplett ut, og i går ettermiddag satte Lars Lillo-Stenberg et stemningsfullt punktum for Oslo Bokfestival da Tove Nilsen, Finn Bjelke og Trude Marstein fikk velge sine favorittekster fradeLillos, som han deretter fremførte for et entusiastisk publikum på hovedscenen midt i Spikersuppa.
Jeg har som jeg tidligere har skrevet, vært en fan siden den aller første deLillos plata. Noen av tekstene har «truffet» meg spesielt hardt. Kanskje ikke så rart siden jeg trodde at «Knut (er det sant?)» fra Suser av gårde faktisk var inspirert av meg. Det var i den perioden jeg var en myk mann, gikk med kvinnesaksmerke og myke helsesko med innlag oppoverbakke (minus hæl gir pluss holdning) og ergret meg over at «de slemme guttene fikk alltid jentenes sympati»:
Jeg ringte rundt og spurte hva som skjedde her
De sa at Knut veltet bordet og rev i stykker Monas klær
De sa at han ropte etter alle jentene utenfor
og kommenterte alle pupper og lår
Er det sant
er det sant hva folk sier
Åh, er det sant
er det virkelig sant
Var det Knut som var slem gutt
En slem gutt
var det virkelig Knut
Vi er på vei, vi kanke snu er det beste deLillos albumet på mange år. Produsenten Bent Sæther har gitt soundet en større dybde enn tidligere med både pumpeorgel og kubjeller, men først og fremst med herlige gitarriff i en tid da gitarene nesten er borte fra popen. To av låtene lyder som om Neil Young skrev dem i sine glansdager, og som noe han ville gitt mye for å ha laget i dag.
Om flere av låtene er bedre og mer rocke enn på lenge, er det fortsatt tekstene som gjør deLillos så spesielle. Noen haltende rim og fryktelig enkle bilder blir plutselig avløst ov noen tekstlinjer som treffer ekstremt bra. Det er ikke alltid like enkelt å skjønne tekstenes ironi, men også der kjenner jeg berøringspunkter. For eksempel føler jeg meg rimelig dum når jeg må understreke overfor kjæresten min at jeg IKKE er enkel når vi krangler, mens Lars Lillo-Stenberg synger det samme som om det ikke er pinlig å si: «Jeg er ingen enkel mann. Jeg kan tenke to doble tanker på en gang.» Her har mannen altså fire tanker i hodet på en gang. Imponerende!
Min favoritt på det nye albumet er «Tapetser meg i gangen før du går.» Det er en vakker og enkel sang om utroskap og oppbrudd med en avsluttende linje som svært godt oppsummerer jeg-personens følelse:
Men likevel sitter vi nå her og griner
for samme hvor mye vi reparerte her
var det noe som gikk i stykker
Samme hvor mye vi reparerte er
det noe som ikke nytter nå
Du sa du traff ham i går
du sa du har møtt ham i hele år
At du har noe som han forstår
og jeg sier tapetser meg i gangen før du går.
Jeg er sikker på at «Jeg vil være primitiv», «Nationaltheatret» og «Tapetser meg i gangen før du går» vil bli klassikere for alle som liker deLillos. Selvsagt er alle de nye tekstene også med i deLillos komplett.
