I samarbeid med Kolon forlag og Flamme Forlag inviterer Cappelen Damm til storslått feiring av poesien 17. november kl. 17.30. Årets festpoet er Tone Hødnebø.
Tone Hødnebø debuterte i 1989 med diktsamlingen Larm. Til sammen har hun utgitt seks kritikerroste diktsamlinger, en poetikk, samt gjendiktninger av Emily Dickinson og Anne Carson. I diktene hennes kombineres et stort alvor med en leken og undersøkende holdning til det å være menneske i verden. Hødnebøs dikt forener stor følsomhet med klar tenkeevne, ømhet med fantasi, presisjon med ekspansjon, kjølig ettertanke med akutt viktighet.
Vi har spurt et knippe av Tone Hødnebøs forfattervenner og -kolleger, i tillegg til noen av Poesifest-deltagerne, om deres møte med forfatterskapet.
- Hva liker du best med forfatterskapet til Tone Hødnebø?
- Hvordan vil du karakterisere Tone Hødnebøs poesi?
Tine-Jarmila Sir
«Språket er aldri en kopi av verden (…) heller et forsøk på å begripe en liten flik», sa Hødnebø i Diktafon i fjor. Og på samme vis forsøker jeg, gjennom Hødnebøs dikting, å begripe en liten flik av henne, verden, og meg selv.
Jeg ble kjent med Hødnebø sin poesi da jeg sto i en krok av en bokhandel og snikleste Nytte og utførte gjerninger, fra siste side, slik jeg gjerne leser og vurderer ukjente bøker (uten å vite hvorfor, gjør ikke de fleste av oss det?). «Jeg ble den piken jeg forlot/ og aldri kom tilbake til», sto det nederst på siste side, og med det ble jeg grepet. Og etter dette første møtet har jeg fortsatt å lese meg bakover i forfatterskapet hennes. Jeg kan like gjerne begynne forfra igjen og lese på nytt, for jeg oppdager stadig nye fasetter ved diktene hennes, ved meg selv, og måter å skrive på. Hun gir og gir, men overlater mye, om ikke det meste, til meg.
Henning Hagerup
Simpelthen at hun er en av de største og mest stilsikre poetene vi har i dag. Når du setter deg ned med et dikt av Tone, vet du alltid at du ikke vil bli skuffet.
Tones forfatterskap er preget av en imponerende, intrikat analytisk evne og en frapperende formal og språklig sikkerhet. Men også av gåtefullhet og et sterkt, kunstnerisk kontrollert emosjonelt trykk. Det er slik poesiens magi oppstår. Massevis av gratulasjoner til Tone fra gamle Henning.
Katrine Heiberg
At hun inntar umulige perspektiver, ser virkeligheten fra vinkler som et menneske egentlig ikke har muligheten til. Det er et poetisk grep som pirrer og inspirerer, en form for tankens eller forestillingens triumf. Jeg liker også at hun blander det maktkritiske, det følsomme og det utopiske i bøkene sine.
Som en bilde- og tankemaskin der et selvransakende og et hevdende hjul går inn i hverandre. Det er en poesi som ikke selger seg på noen måte (noe som understrekes av at bokomslagene er uten baksidetekst, blurber og forfatterpresentasjon), som tillater seg å være langsom, og som stoler på at det skjer noe i leserens møte med diktene. Det er kompromissløs og langtidsvirkende poesi.
Linda Klakken
Jeg er begeistret for måten hun nærmer seg diktet på.
Hun bedriver en slags lyrisk arkeologi. Graver seg inn mot mening og sannhet i flere runder. Til slutt står diktet igjen, nakent. Og det kunne ikke vært mer strålende og gjennomarbeidet. Det fins ikke en eneste overflødig setning i bøkene hennes.
Hun skriver i et stillferdig og ømfintlig språk, men diktene hennes er sprengfulle av kraft, følelser og en eksistensiell undring som rører ved våre innerste strenger.
Hun skriver i et stillferdig og ømfintlig språk, men diktene hennes er sprengfulle av kraft, følelser og en eksistensiell undring som rører ved våre innerste strenger.
Steinar Opstad
Jeg liker at diktene hennes strekker seg ut mot verden – mot kunnskapsfelt og fenomener – samtidig som de insisterer på det innadvendte.
Noen ganger tenker jeg på forfatterskapet hennes som en eneste lang monolog om forholdet mellom jeget og verden. Det er en tørr lidenskap i diktene. I et saklig tonelag sirkles det hele tiden rundt noe gåtefullt i jegets liv. Kanskje kjenner ikke engang jeget sin egen gåte? Vi klarer jo aldri å trenge gjennom til oss selv. Diktene er informerte og opplyste, men ikke på en slik måte at de ekskluderer noen. Kanskje det jeg liker aller best med diktene til Tone er at de stiller til skue et verdenssyn som jeg kan diskutere med underveis i lesningen, ja, til og med «krangle med».
Diktningen hennes har jo vært gjennom ulike faser fra debuten til nå. Som poet skaper hun forbindelser mellom sansning, følelsesmessig erfaring og intellektuell orientering på en slik måte at det er vanskelig å skille de ulike viljene fra hverandre, og kanskje er det ikke snakk om viljer i det hele tatt, men snarere egenskaper, en måte å være i verden på som bare ligger naturlig for denne forfatteren, i den grad det å skrive representerer noe «naturlig». Jeg liker alt fra den litt inderlige, romantisk-pregede stemningen i Stormstigen (2002) til de syngende maksimene i Nedtegnelser (2008). Alltid fremheves alvoret og tenkningen i Tones dikt – og tenkningen er hennes styrke – , men leken med myter, gjøgleriet og den underfundige humoren er det kanskje ikke så mange som trekker frem. I Mørkt kvadrat (1994) finner jeg en barnlig, nærmest lallende tone, der hunder, plommetrær og eventyret om Gullhår inngår i beskrivelser av ingeniørkunst og etterkrigstidens rådende verdisett. Jeg opplever at sannheter underliggjøres gjennom slike sammenstillinger. Denne evnen til å få felt til å samtale med hverandre gjør henne til en stor dikter.
Helene Imislund
At hvert dikt og hver strofe kan ta en helt uforutsigbar vending, noe som krever at leseren må skjerpe seg for å følge med og samtidig gi slipp på forventninger og forutintatthet.
Som arbeidet til en ordforsker, en som dissekerer tilværelsen med ord. Det er rene snitt og stor presisjon, lite søl. Diktene går tett på det de undersøker, men hegner likevel om noe gåtefullt, de er aldri vidåpne. Ordene og diktene lukkes istedenfor opp akkurat nok til at leseren kan være en slags medforsker og teste de mange uventede påstandene i diktene på sine egne forestillinger om verden.
Amalie Kasin Lerstang
Jeg synes Hødnesbøs egne tekster er suverene, men må også si at jeg er svak for hennes fantastiske gjendiktning av Anne Carsons samling Glass, ironi og Gud.
Jeg føler meg skjerpa etter å ha lest Tone Hødnebøs poesi, både i tanken, i huet, i kroppen og i skrivinga.
