Jeg liker å lese dikt. Det har jeg gjort bestandig. Det er ikke alltid jeg forstår diktene, men de setter meg alltid i en stemning.
Et av de flotteste diktene jeg vet om, hørte jeg første gang på radio tidlig en lørdag morgen i 2003 i en hotellseng under en av de mange litterære festivalene vi forlagsfolk deltar på i løpet av et år. Hodet var litt tungt etter litt for mye vin kvelden før, jeg skrudde på radioen for å få med meg noen nyheter, hørte ikke introduksjonen, men så kom en stemme som leste så utrolig vakkert et dikt som traff meg midt i mellomgulvet. Det satt der hele helgen, på mandag ringte jeg NRK for å få vite hvilket dikt det var. I flere år hadde jeg det hengende på oppslagstavlen på mitt kontor, ble aldri lei av å lese det. Diktet er godt kjent nå, mange som har hatt den samme opplevelsen som meg.
Å elskede
Å elskede, bli i hjertet mitt,
vekten av elskere,
vekten av ensomhet drukner meg.
Jeg hører mine egne ord
det er som å høre en annen
snakke om alt bare jeg visste om,
om den ene som jeg elsket.
Jeg kunne falle død om
og så begynne å snakke
som om det skulle eksistere en forbannelse
som gjør meg til min egen fiende,
den ene som jeg elsket.
Jeg hører mine egne ord,
å, bli i hjertet mitt, elskede
og uten denne åpenhjertigheten
sitter du fast i helvetes avgrunner,
du, den eneste som jeg elsket.
Tone Hødnebø, fra Stormstigen 2002
