- Aktuell med diktsamlingen Vårs.
- Født 1988 på Notodden.
- Vinner av Tarjei Vesaas debutantpris for boken Europa, som hun debuterte med i 2014. Samme år fikk hun Saabye Christensen-stipendet for debutromanen.
- Tidligere redaktør for tidsskriftet Fanfare.
- Utdannet fra Tekst-linjen ved Westerdals.
– Jeg skriver jo det, at jeg har fått en rød skade på synet som jeg ikke kan bli kvitt, sier Amalie Kasin Lerstang om oppveksten på Notodden, og hvordan den har formet hennes syn på omverdenen. I diktsamlingen Vårs får vi et nærmere innblikk i hvordan byens historie har formet familiens politiske bevissthet.
Kan du si noe om forholdet mellom politikk og håp i diktene?
– Jeg kommer nok ikke helt unna at jeg har skrevet boka mens det både var valg i USA og i Norge, med et utfall jeg ikke var så fornøyd med. Jeg tror jeg fant litt trøst i å studere arbeiderbevegelsen som vokste frem i Notodden da Norsk Hydro etablerte seg der, som ble stor og viktig. Jeg tror jeg fant trøst i å se at de hadde et fellesskap som kjempet for rettigheter for flere, at de gikk sammen og klarte å få gjennomslag for de endringene. Det er det håpefulle der da. Jeg prøver å se hva vi kan lære av arbeiderbevegelsen, hvordan de jobbet og hva den har gitt oss som vi i dag har glemt litt? Jeg ønsket å studere hvordan kampene arbeiderbevegelsen tok har virket videre i min familie, i Notodden by, men også i samfunnet generelt.
Jeg ønsket å studere hvordan de kampene som arbeiderbevegelsen tok har virket videre i min familie, i Notodden by, men også i samfunnet generelt.
Hvordan kom diktsamlingen til?
– Jeg hadde egentlig skrevet på en annen roman siden jeg ga ut den første (Europa, red.anm), men så skjønte jeg etter hvert at nei, dette er jo ikke bra nok, og at det det skorter på er at jeg ikke er så engasjert i historien. Så da kasta jeg det over båten og begynte å skrive på Notodden-greiene istedenfor. Og da kom det bare masse der, det hadde bare ligget og vaka. Når man vokser opp på Notodden er historien veldig tilstede i bybildet fordi Hydro sine gamle fabrikker ligger nederst ved kaien. Jeg tror jeg bare har blitt mer og mer nysgjerrig på den historien. Jeg har jo kunnet litt og lært litt hjemme, men jeg har aldri satt meg ordentlig ned for å finne ut hvor stort industrieventyret som startet i Notodden egentlig var.
Bestemoren din går under navnet «Dronningbia» i flere av diktene. Hvilken betydning har bestemoren din hatt for diktsamlingen?
– Hun blir jo på en måte et symbol på en annen tid med andre kamper. Slik hun er skildret i boka har hun klare meninger og liksom en slagord-aktiv-filosofi. Jeg tenker at jeg-et i boka ser til bestemoren for en trøst, eller hjelp, i en tid som virker veldig kaotisk for jeg-et, og for meg personlig. Hun er den klare røsten som vet hva hun mener. Av og til trenger man det. Noen leder-skikkelser som kan gi en selvtillit på at en også kan si ting høyt.
Hvordan har oppveksten på Notodden formet ditt blikk på omverdenen?
– Jeg føler at oppveksten på Notodden har gjort meg bevisst på klasseforskjeller, rett og slett. Noen hater å komme fra et lite sted, jeg elsker det jo. Jeg liker at du ikke har noe valg i forhold til skole for eksempel, sånn at du må gå i klasse med mennesker fra alle mulige samfunnslag.
Du har tidligere blitt plassert i kategorien «ung og sint kvinne», kjenner du deg fremdeles igjen i det?
– Var det ikke Berit Ås (kvinnesaksforkjemper og Sv-politiker red.anm) eller noe i klassekampen som for noen uker siden sa at hvis jeg slutter å være sint så tror jeg at jeg dør? Det er kanskje litt sånn. Men jeg vet ikke jeg, nå blir jeg tretti år til høsten, så da kan jeg ikke lenger skjule meg bak at jeg er ung. Jeg synes i hvert fall det er spennende å jobbe med engasjement når jeg skriver. Ikke som en plakat-tekst liksom, men jeg trenger å ha en tematikk jeg engasjerer meg i om jeg skal skrive det ferdig.
Hva må et dikt ha for å være komplett i dine øyne?
– Jeg tror ikke jeg er der at jeg har noe svar på det ennå. Det er en følelse bare tror jeg for meg. Men jeg har jobbet litt for at diktene ikke skal være så komplette. Jeg har ønsket at de skal ha noe muntlig ved seg, noe kommunikativt, og at de skal stå i stil til den neppå-heten jeg føler Notodden har. Kanskje de er komplette når de feiler litt? I akkurat dette tilfellet så tror jeg det. De diktene som er litt irriterende, eller kanskje litt feil, det er de jeg liker best.
De diktene som er litt irriterende, eller kanskje litt feil, det er de jeg liker best.
Det er jo en samling der diktene henger sammen?
– Ja, det er et narrativ som følges hele veien, selv om det er fragmentert. Så ja, kanskje diktet er komplett når det kommuniserer med de andre diktene, på et eller annet nivå.
Kommer du til å skrive flere diktsamlinger?
– Kanskje. Det jeg har begynt å skrive på nå kan fort kalles dikt, eller kortprosa. Nå skal jeg ikke si noe for sikkert, men jeg liker den formen. Det er en deilig form når man tar eierskap over den. Jeg tror det for min del handler om å teste nye former, og at jeg ikke ønsket å gjøre det samme som Europa var. At jeg hadde behov for å gjøre noe annet.
