Kan du si noe om forholdet mellom boken din og Kråke av Ted Hughes? Og som han selv beskrev som et forsøk å skrive det han kalte et episk folkeeventyr, en prosafortelling med innskutte partier på vers?
Forholdet handler dypest sett om kritisk beundring, og en betraktning av hva besettelse kan gjøre. Faren i boken er så opptatt av Kråke at den blir levende, og enten det er fantasi eller virkelighet, er følgene de samme. Kråka er ikke Ted Hughes’ Kråke, denne er farens, guttenes, min, leserens, og selve fuglen, med alt den bærer av litterær, mytologisk, ornitologisk bagasje.
Han er det litterære subjektet, gitt en omdreining. Jeg vurderte å bruke noe annet. På et tidspunkt var det Telemakhos. Men Kråke fortsatte å sprette rundt i periferien, og all kompleksiteten knyttet til Ted Hughes og sorg ble for mye å stå imot.
Romanen var delvis inspirert av din egen sorg også, etter et gjensyn med en venn av faren din, som døde for lenge siden. Hvordan ble det gjensynet en drivkraft i arbeidet med romanen?
Jo, det minnet meg om at det finnes veldig mange sannheter og usannheter i enhver fortelling. Det fikk meg til å tenke på ansvar, foreldrerollen og historiefortelling, og jeg fikk det plutselig temmelig klart for meg hva denne Kråke-figuren kunne gjøre for den familien.
Den terapeutiske rollen han kunne spille, men også hvordan han kunne inspirere til smidighet og selvinnsikt innad i familieenheten. I tillegg tenkte jeg bare «faen heller, nå skriver jeg den boken.»
I tillegg tenkte jeg bare «faen heller, nå skriver jeg den boken.»
Hvor lett var det å finne formen, måtte du eksperimentere med forskjellige måter å fortelle historien på?
Da jeg hadde fått på plass de tre stemmene, og landet på Kråkes hengselsmekanisme av traumer og omsorg, var jeg stort sett i mål. Jeg fiklet mye. Jeg hadde litt mer av moren, jeg hadde noen flere eventyrpassasjer. Jeg hadde med litt mer stemmelek med guttene.
Jeg hadde også noe mer ren prosa fra farens perspektiv, men det forstyrret balansen på et vis, så jeg fjernet det. Den redaksjonelle prosessen handlet for det meste om å justere mengden av de forskjellige delene.
Du har gitt en vri på Emily Dickinson, som skriver at håpet er den tingen med fjær. Det er mye sorg her, men også glimt av håp, vel?
Absolutt, det er derfor jeg bruker denne vrien. Den beslutningen begynte også med Hughes, faktisk. Hans lesning av mørket hos Dickinson, det unevnelige tredje rommet, den tredje «tingen». Som Helen Vendler påpeker, betyr Dickinsons TING minst syv forskjellige ting. Men ja, grovt sett går det ut på at sorg er mange ting, den vagler i sjelen, mørk og lys, fristilt, i bevegelse, proporsjonal med livet. Dickinson gir tillatelse. Igjen og igjen.
Men ja, grovt sett går det ut på at sorg er mange ting, den vagler i sjelen, mørk og lys, fristilt, i bevegelse, proporsjonal med livet
Intervjuet var først publisert hos Frances Gertler, www.foyles.co.uk
Max Porter er skjønnlitterær redaktør i det britiske forlaget Granta og bor i London med kone og barn.
